Veilederens rolle

I karrierelæring er det alltid veilederen som er den «profesjonelle part», og dermed den som har ansvaret for å legge til rette for at læring kan skje. Vi kaller denne profesjonelle parten veileder, men flere faggrupper kan jobbe med karrierelæring i sektorer og organisasjoner hvor de møter mennesker som skal gjøre overveielser over utdanning og jobb. Det kan for eksempel være en lærer (i faget utdanningsvalg, i norskopplæringen, i andre fag i skole/utdanning), en kursholder som driver opplæring (for eksempel i en attføringsbedrift eller i regi av et karrieresenter), en som driver med veiledning, men som ikke kaller seg karriereveileder (for eksempel en veileder i Nav, jobbkonsulent i attføringsbedrift, eller programrådgiver i introduksjonsprogram).

Å legge til rette for karrierelæring innebærer å ha det profesjonelle ansvaret for å planlegge og gjennomføre læringsprosesser som gir deltakerne mulighet til å utvikle karrierekompetanse. Men hvordan dette best skjer, vil variere avhengig av hvor og for hvem karrierelæringen skal skje.

Det er veilederens oppgave å ta hensyn til at hvor aktivitetene skal foregå, altså vurdere hvordan organisering og struktur er med på å legge premissene for karrierelæringen, og tilpasse aktivitetene til dette. Det er også veilederens oppgave å gjøre en analyse av hvem deltaker(ne) er. Helt sentralt her er å vurdere den enkelte veisøkeren sitt utgangspunkt, personlige situasjon, mål og ytre omstendigheter som kan innvirke.

Denne modellen opererer med kompetanseområder – områder for utforsking og læring. En av grunnene til dette er at modellen skal være relevant i alle sektorer, og dermed for alle alders- og målgrupper. En annen årsak er at det legges til grunn en læringsforståelse som framhever at den enkelte veisøker allerede vil ha karrierekompetanse, og at det dermed ikke er én standard for hvilke kompetanser en enkeltperson trenger å lære eller aktivere. Det vil avhenge av personens bakgrunn, situasjon og målsetning med læringen. Dette prinsippet har noen konsekvenser for hvordan modellen kan anvendes, og selvsagt for hvordan læringsprosessen blir lagt opp.

En slik konsekvens er at det må vurderes i hvert enkelt tilfelle hvilke områder for utforsking og læring man skal konsentrere seg om i læringsprosessen. Valg av fokus for læringen bør ta utgangspunkt i hvem som skal inngå i læringen, hvilken kompetanse denne eventuelt allerede har, hva situasjonen til den enkelte er, og også hva målet med veiledningsforløpet er. Som en del av noen aktiviteter er det mulig at veileder og veisøker sammen avklarer hva målet med karrierelæringen skal være. I andre aktiviteter har veilederen på forhånd analysert veisøkerens eller veisøkernes situasjon og omstendigheter, og truffet beslutning om aktivitetene, men da alltid med deltakernes utbytte for øye. Selv om veisøkeren naturlig nok må involveres i disse vurderingene, er det veilederen/læreren som er den profesjonelle parten, og som har ansvar for å undersøke og vurdere hva som kan være de mest relevante områdene å sette søkelys på.

Det er altså veilederen som har ansvar for å vurdere hvordan en best mulig læringsprosess kan utformes, hva som skal være målet for læringen, hvilke læringsaktiviteter som kan være relevante, og hvilke verktøy, grep og metoder som kan benyttes. Et viktig prinsipp i denne modellen er derfor veilederens metodefrihet. Det betyr at det er den/de som har ansvar for karrierelæringen, som selv vurderer og velger hvordan man best tilrettelegger for læring. Modellen gir dermed ingen direkte anvisninger om hva som er den rette eller beste metoden å bedrive karrierelæring på. Dette er både begrunnet i et prinsipp om at veilederen alltid vil være den nærmeste til å kunne vurdere det, både på bakgrunn av kjennskap til deltakerens situasjon og læringens kontekst. Det er også begrunnet i et prinsipp om at det ikke finnes én spesiell, riktig og anbefalt metode for karrierelæring, på samme måte som i annen pedagogisk virksomhet. Å holde fram prinsippet om metodefrihet er også begrunnet i at modellen skal kunne brukes i flere sektorer og i mange sammenhenger der læringens kontekst er helt ulik.

Når det fremheves at veilederen er den profesjonelle part, som har ansvar for læringen, og det insisteres på at det må være metodefrihet, betyr det at de som leder og tilrettelegger for karrierelæring, må ha tilstrekkelig kompetanse til å vurdere hvordan karrierelæringen kan legges opp slik at læringsutbyttet blir godt og relevant. I kvalitetsrammeverket er det utarbeidet kompetansestandarder der karrierelæring et av sju områder for kompetanse. Her blir det beskrevet hvilken kompetanse personer som skal legge til rette for karrierelæring bør ha. Den som skal legge til rette for karrierelæring, må blant annet ha kunnskap om karrierekompetanse og karrierelæring, og om læring og læringsteori, og dessuten kjenne til og kunne bruke et bredt spekter av karrierelæringsaktiviteter og relevante metoder, verktøy og ressurser. Han eller hun må ha etisk bevissthet og forståelse for konteksten den enkelte lever i, og oppmerksomhet på at karrierelæring må skje med utgangspunkt i den enkeltes situasjon. Han eller hun må kunne kartlegge veisøkers behov for å utvikle karrierekompetanse, konkretisere mål for læring og utforsking, og forstå den kompleksiteten som er involvert i det å håndtere liv, læring og arbeid i forandring og overganger.

De etiske retningslinjene fremhever at den som jobber med karriereveiledning må være kompetent. Dette gjelder også når man skal jobbe med karrierelæring. Det er et lederansvar å påse at praktikeren har tilstrekkelig kompetanse, samtidig som den enkelte veileder har et etisk ansvar for at en selv har tilstrekkelige forutsetninger for å jobbe med karrierelæring på en profesjonell og kompetent måte.

Det heter videre i de etiske retningslinjene at: «I relasjon og samarbeid med veisøker viser jeg ydmykhet, og tar utgangspunkt i veisøkers forståelse av egen situasjon og muligheter.» Dette gjelder selvfølgelig også når man jobber med karrierelæring. Her er det viktig å minne om at denne modellen ikke legger opp til at karrierelæringen har et bestemt mål, men heller skal tenkes som en ramme for veisøkers og veileders felles utforsking av kompetanseområdene. Disse undersøkelsene har ikke nødvendigvis bestemte svar, men må være åpne for de svarene som veisøker kommer fram til. Det vil si at veisøkeren blir involvert i prosessen med å velge ut hva det skal settes søkelys på. Dette er en måte å møte karrierelæring på som er forankret i de etiske retningslinjene.