Top-down realkompetansevurdering
I denne podkasten deler fagpersoner fra ulike yrkesområder sine erfaringer med top-down realkompetansevurdering — en metode der man vurderer kandidatenes kompetanse med utgangspunkt i sluttkompetansen i VG3-læreplaner. Gjennom praksisnære eksempler belyses hvordan dette bidrar til å synliggjøre og anerkjenne uformell kompetanse i ulike yrkesfag. Podcasten er fra 2022, altså før fullføringsreformen og ny opplæringslov trådte i kraft. Eksemplene er like fullt aktuelle.
Sist oppdatert : 18. juni 2025Sammendrag
Podkasten tar for seg top-down realkompetansevurdering – en metode hvor man starter vurderingen av en voksen kandidats yrkeskompetanse med utgangspunkt i sluttkompetansen definert i VG3-læreplanen. Høyskolelektor Anette Lund Follestad fra OsloMet samtaler med Thomas Øverby og Sveinar Sætherberget fra Karriere Innlandet, som begge har bred erfaring med realkompetansevurdering innen henholdsvis helse- og oppvekstfag og teknisk-industrielle fag.
Gjennom samtalen utforskes hvordan denne tilnærmingen egner seg spesielt godt for voksne som allerede har yrkeserfaring. Kandidaten vurderes ut fra hva som kreves for å fungere som fagarbeider i praksis, og ikke nødvendigvis etter hvorvidt de har gjennomført formell utdanning.
I helsefag beskriver Thomas Øverby en systematisk tilnærming der han starter med kandidatens egenvurdering opp mot VG3-læreplanens kompetansemål. Dette gjøres blant annet ved hjelp av trafikklysmodellen (rød-gul-grønn) for å bevisstgjøre kandidatens forståelse av egen kompetanse. Han observerer kandidatene i praksis, for eksempel på sykehjem, og vurderer både tekniske ferdigheter og refleksjon rundt faglige valg, kommunikasjon og hygiene. Etter observasjonen følger en faglig samtale knyttet til teoretiske emner som sykdomslære og ernæring, og vurderingen dokumenteres grundig.
Sveinar Sætherberget beskriver realkompetansevurdering i teknisk-industrielle fag som “en dag på jobb”. Her vurderes hvordan kandidaten utfører sine arbeidsoppgaver i praksis – fra forberedelse til gjennomføring – og hvorvidt vedkommende kan løse komplekse utfordringer. Vurderingen skjer i tett dialog og samhandling med både fagperson og arbeidskolleger, noe som også styrker tolkningsfellesskapet. Sveinar understreker betydningen av samarbeid, fleksibilitet og det å bruke tilgjengelig kompetanse i arbeidslivet som del av vurderingsgrunnlaget.
Begge fagpersonene vektlegger prinsippet om likeverdig, men ikke lik kompetanse – altså at kompetanse tilegnet gjennom erfaring (for eksempel som bonde eller i utenlandsk arbeidsliv) kan være like verdifull som formell utdanning, så lenge den matcher kravene i læreplanens formål. De deler eksempler på suksesshistorier, som en bonde som fikk godkjent kompetanse for fagbrev som helsefagarbeider, og en tidligere bonde som ble bilmekaniker etter en målrettet realkompetansevurdering.
Samtalen avsluttes med refleksjoner rundt utfordringer og fremtidsvisjoner. Det pekes på at ikke alle skoler eller virksomheter er modne for tanken om likeverdighet i kompetanse. Samtidig er det stort behov for fagarbeidere i samfunnet, og realkompetansevurdering – særlig i kombinasjon med modulstrukturert opplæring – kan gi kortere og mer tilpassede utdanningsløp for voksne. Dette sees som samfunnsøkonomisk gunstig og som en måte å få flere raskere inn i arbeid.