Veileder til forskrift til lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleforskriften) kapittel 7 Skikkethetsvurderinger

Utdanningene som er omfattet av skikkethetsvurdering er listet opp i forskriften § 7-1 første ledd. Listen er uttømmende, og omfatter utdanninger der studenten under praksis og framtidig yrkesutøvelse vil komme i kontakt med mennesker og dyr i sårbare situasjoner.

Utdanningsinstitusjonene skal altså gjøre skikkhetsvurderinger i master- og videreutdanninger som fører til en «spesialisering», og som bygger på grunnutdanningene som er underlagt skikkethetsvurdering etter første ledd, jf. andre ledd. Det er to kumulative vilkår, som betyr at begge vilkårene må være oppfylt, for at institusjonene skal gjøre skikkethetsvurderinger i master- og videreutdanningen. Utdanningen må altså føre til en spesialisering, og den må bygge på én eller flere av utdanningene nevnt i første ledd.

Det er master- og videreutdanninger som gir en formell kompetanse i form av studiepoeng og som fører til en spesialisering til en ny yrkesvei eller stilling som er omfattet av forskriften. Forskriften er ikke ment å omfatte videreutdanninger som er en oppdatering og styrking av kompetanse innenfor eksisterende utdanningsnivå og stilling eller etterutdanninger i form av kortere kurs som ikke gir formell kompetanse eller studiepoeng. Det samme gjelder enkeltemner som i seg selv ikke leder til en ny stilling eller yrkesvei. Det er heller ikke alene avgjørende at navnet på utdanningen er sammenfallende eller språklig sett faller innenfor en utdanning som er nevnt i listen i § 7-1. Kravet om skikkethetsvurdering må forstås i lys av formålet med skikkethetsvurderinger etter forskriften § 7-2. Dette innebærer at institusjonen må vurdere konkret hvorvidt studenten under master- eller videreutdanningen eller i det fremtidige yrket, kommer i kontakt med kontakt som er omtalt i forskriften § 7-2.

Dersom en master- eller videreutdanning bygger på en eller flere mulige grunnutdanninger som er underlagt skikkethetsvurdering, vil master- eller videreutdanningen være underlagt krav om skikkethetsvurdering dersom den fører til en spesialisering. I tillegg må det vurderes konkret ut fra formålet i forskriften § 7-2. Kravet til skikkethetsvurdering gjelder bare videreutdanninger der studentene under utdanningen eller i yrket som utdanningen kvalifiserer til, møter sårbare mennesker eller dyr, jf. forskriften § 7-2. Eksempler på videreutdanninger som er underlagt skikkethetsvurdering er anestesi-, barne-, intensiv-, kreft-, og operasjonssykepleier. Videreutdanning for lærere vil i utgangspunktet ikke være omfattet. Dette er fordi den normalt sett ikke vil kvalifisere for en ny yrkesvei eller en ny stilling, men gi vedkommende tyngre kompetanse for å utøve det yrket de allerede er skikkethetsvurdert for gjennom grunnutdanningen.

Dersom en student blir funnet uskikket blir studenten utestengt fra det studiet vedkommende går på, og skikkethetsvurderingen har ikke tilbakevirkende kraft for tidligere studier. Uskikkethet i videreutdanningen påvirker altså ikke grunnutdanningen som studenten tidligere har fullført. Skikkethetsvurderingen er avgrenset til den spesialiseringen som videreutdanningen gir.

Institusjonene kan ikke dele informasjon om studentens uskikkethet til studentens arbeidsgiver eller autorisasjonsmyndighet. Arbeidsgiver må selv ha ordninger for å se om en student faktisk har bestått studiet.

Det viktigste hensynet bak en skikkethetsvurdering er å sikre at pasienter, brukere, barnehagebarn, elever, dyr, klienter, dyreeiere eller andre studenten vil komme i kontakt med blir tatt hånd om av en skikket person. Skikkethetsvurderingen har altså som formål å beskytte en tredjepart. Dersom studenten kun er til fare for seg selv bør studenten ikke anses som uskikket etter forskriften.

Institusjonen, nærmere bestemt lærere, praksislærere, veiledere og andre som har med studenten i utdanningssituasjonen å gjøre, skal gjennom hele den teoretiske og den praktiske delen av studiet løpende vurdere den enkelte students skikkethet. Ettersom særskilt skikkethetsvurdering skal benyttes i spesielle tilfeller, bør institusjonen forsøke å rette opp i mindre (uønskede) forhold underveis i studieløpet gjennom veiledning og i samtaler. Institusjonen må sørge for at de ansatte, veiledere, praksislærere og andre ved de aktuelle utdanningene, har nødvendig kunnskap og kompetanse til å kunne vurdere studentens skikkethet.

I en skikkethetsvurdering er det i utgangspunktet studiesituasjonen som er grunnlaget for vurderingen. Institusjonen kan imidlertid også legge vekt på forhold eller hendelser utenfor studiesituasjonen hvis forholdene har, eller må antas å kunne ha innvirkning på hvordan studenten vil utføre oppgavene i det aktuelle yrket. Det sentrale i vurderingen er at barn og andre sårbare grupper ikke skal utsettes for fare i møte med studenten under praksis eller i fremtidig yrkesutøvelse. I vurderingen må det sees hen til om studentens adferd/handlinger/unnlatelser bryter med sentrale verdier i formålsbestemmelsene i det aktuelle regelverket for studiet og det fremtidige yrket.

Hvis studenten har bestått praksisperioden, vil normalt ikke forhold som kun knytter seg til selve praksisperioden funne føre til at studenten blir vurdert som uskikket. Men slike forhold kan være momenter som blir tillagt vekt i en helhetsvurdering av studentens skikkethet. På samme måte vil det at en student blir midlertidig utestengt etter universitets- og høyskoleloven §§ 12-5 (forstyrrende opptreden) og 12-6 (grovt klanderverdig opptreden) ikke nødvendigvis innebære at studenten ikke er skikket. Det avgjørende er om forholdene vil være egnet til å hindre studenten i en tilfredsstillende utøvelse av det aktuelle yrket.

For at en student skal være uskikket for yrket må minimum ett av vurderingskriteriene i § 7-3 være oppfylt. Vurderingen skal knyttes opp mot om studenten utgjør en mulig fare, jf. § 7-2. Kriteriene skal vurderes opp mot den aktuelle utdanningen og yrket. Utdanningsinstitusjonen må ta stilling til hvilke kriterier som er relevante for den konkrete utdanningen som studenten vurderes ut ifra. Forståelsen og betydningen av hvorvidt de ulike vurderingskriteriene er oppfylt, må ses i lys av innholdet i den aktuelle utdanningen og profesjonen.

Dersom ett eller flere av kriteriene i § 7-3 er oppfylt, må utdanningsinstitusjonen videre vurdere det opp mot grunnvilkåret i § 7-2. I denne vurderingen må institusjonen ta stilling til hvorvidt dette, alene eller sammen med andre forhold gjør at studenten vil utgjøre en mulig fare for den sårbare gruppen studenten kommer i kontakt med i praksis eller i det framtidig yrke. Se også merknaden til § 7-2. En student skal altså vurderes som uskikket dersom vedkommende utgjør en mulig fare for den målgruppen studenten skal utøve yrket sitt mot.

I helhetsvurderingen av om en student skal anses uskikket er det et viktig moment hvor langt studenten er kommet i studiet. Videre er det et moment hvorvidt det kan tenkes at læring og utvikling videre i studiet kan gjøre studenten skikket til det aktuelle yrket. Tidlig i studieløpet kan studenten være mindre moden og reflektert, mens det gradvis forventes mer av studenten. Terskelen for å fastslå at en student er uskikket blir derfor lavere jo lengre ut i studieløpet studenten kommer.

Når det gjelder § 7-3 bokstav i, er studentens evne til vurdering forut for handling grunnleggende viktig for at handlingen kan utføres i tråd med god yrkesutøvelse.

Etter universitets- og høyskoleloven § 10-5 har studenten rett til tilrettelegging ved funksjonsnedsettelse og andre særskilte behov. Tilretteleggingen kan likevel ikke føre til reduksjon av de faglige krav som stilles i den enkelte utdanningen. Dersom studenten ikke er i stand til å utføre yrkesmessige handlinger som kreves, til tross for relevante tilretteleggingstiltak, skal ivaretakelsen av sårbare grupper gå foran hensynet til at studenten skal regnes som skikket.

Flere av vurderingstemaene som gjelder ved skikkethetsvurdering vil også kunne være vurderingstema ved tildeling og tilbakekall av autorisasjon og lisens til helsepersonell, se helsepersonelloven.

Bestemmelsen presiserer institusjonenes alminnelige veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11.

Institusjonene skal sørge for at alle studentene som begynner på utdanninger som er omfattet av skikkethetsvurdering får tilstrekkelig og relevant informasjon om regelverket ved studiestart. I tillegg skal det være tydelig for søkere før studiestart hva som er innhold i studiet og om utdanningen er underlagt skikkethetsvurdering. Institusjonen bør ha interne retningslinjer for informasjon om skikkethetsvurdering til studentene.

Forskriften § 7-5 regulerer oppnevning og sammensetning av utdanningsinstitusjonen skikkethetsnemnd.

Etter forskriften § 7-5 første ledd skal universiteter og høyskoler (styret) oppnevne en skikkethetsnemnd bestående av ni medlemmer. Styret kan etter universitets- og høyskoleloven § 4-2 delegere oppnevningen videre til andre ved institusjonen. Styret er uansett ansvarlig for at oppnevningen er i samsvar med regelverket.

Hvis utdanningene ikke er organisert i avdeling, enhet eller fakultet, må institusjonen oppnevne personer som har tilsvarende funksjoner som faglig leder eller studieleder. De som oppnevnes til skikkethetsnemnda bør ha god kjennskap til utdanningene regelverket gjelder for.

Medlemmene i skikkethetsnemnda oppnevnes for tre år, mens studentrepresentantene oppnevnes for ett år, jf. forskriften § 7-5 andre ledd. Det skal ikke velges vararepresentanter for medlemmene i nemnda. Nemndsmedlemmene kan gjenoppnevnes. Medlemmer kan kun sitte i skikkethetsnemnda så lenge de oppfyller kravene etter forskriften. Dersom medlemmene går ut av rollen som har gjort dem kvalifisert før oppnevnelsesperioden er over, må nytt medlem oppnevnes.

Skikkethetsansvarlig

Universiteter og høyskoler skal oppnevne én eller flere ansatte ved institusjonen som ansvarlig for skikkethetsvurderingen. Skikkethetsansvarlig er ansvarlig for den særskilte skikkethetsvurderingen, behandling av tvilsmeldinger før behandling i skikkethetsnemnda og innstiller til skikkethetsnemnda. Institusjonen kan bestemme at skikkethetsansvarlig er ansvarlig for opplæring i skikkethetsvurdering på institusjonen og informasjon om skikkethet til studentene.

Det kan oppnevnes en stedfortreder for den skikkethetsansvarlige.

Alle som er i kontakt med studenten kan levere inn tvilsmelding om vedkommende.

Tvilsmelding kan gis anonymt og skal vurderes av institusjonen. Det er likevel en fordel for institusjonen å vite hvem som har sendt meldingen av hensyn til muligheten for å innhente mer informasjon. Den som leverer tvilsmelding, regnes ikke som part i saken, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e, og har ikke de samme rettighetene som den saken retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder. Dette innebærer for eksempel at den som leverer tvilsmelding ikke har rett til veiledning, forhåndsvarsel eller innsyn i sakens dokumenter. I noen tilfeller vil den som leverer en tvilsmelding ønske at den meldingen gjelder ikke får vite hvem som meldte tvil. Studenten som tvilsmeldingen gjelder, har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, etter forvaltningsloven § 18 om partsinnsyn. Det innebærer at studenten i utgangspunktet har rett til å få vite hvem som har levert tvilsmeldingen. Anonymisering av melder av tvilsmeldingen kan bare gjøres der særlige grunner taler for det, se forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav b og d. Det skal tas hensyn til hvilke konsekvenser det vil ha for den som har levert tvilsmelding om vedkommendes identitet blir kjent, for eksempel om det kan være fare for gjengjeldelse. Det skal også legges vekt på om det er av vesentlig betydning for studenten det er varslet tvil om, å få opplysningen for å kunne vareta egne interesser i saken. Eksempler fra forvaltningspraksis viser at det er gitt unntak fra innsyn i saker der foreldre har klaget på deres barns lærere. Praksisen skyldes at det har vært frykt for represalier og fordi det ikke har vært av vesentlig betydning for læreren å vite hvilke foreldre som har klaget. Før det eventuelt gis innsyn i informasjon som kan røpe melders identitet, bør tvilsmelderen få anledning til å uttale seg.

Skikkethetsansvarlig skal ikke behandle tvilsmeldinger som er åpenbart ugrunnet. Terskelen for at en tvilsmelding er åpenbart ugrunnet er høy, og det skal mye til for at en tvilsmelding ikke skal behandles. Det kan være tvilsmeldinger som ikke faller inn under vurderingskriteriene i forskriften § 7-3, eller at det er klart at innholdet i tvilsmeldingen ikke utgjør en mulig fare for de sårbare gruppene som er nedfelt i formålsbestemmelsen i forskriften § 7-2. Skikkethetsansvarlige må begrunne hvorfor tvilsmeldinger ikke tas til behandling.

Studenten skal etter forskriften § 8 første ledd motta et skriftlig varsel om at det foreligger begrunnet tvil om vedkommendes skikkethet. Varselet skal utarbeides etter saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven § 11, og skal blant annet inneholde informasjon om regelverket, om de forhold som ligger til grunn for tvil om vedkommendes skikkethet og videre saksgang. Skikkethetsansvarlig skal innkalle studenten til en vurderingssamtale. Formålet med vurderingssamtalen er å utrede saken og la studenten få presentere sin side av saken. Studenten kan ta med seg en talsperson til vurderingssamtalen, men må dekke utgiftene til dette selv, jf. forvaltningsloven § 12 første ledd.

Etter forskriften § 7-8 andre ledd skal studenten få tilbud om utvidet oppfølging og veiledning. Skikkethetsansvarlig har ansvar for vurderingen av resultatet av den utvidede veiledningen og oppfølgingen. Skikkethetsansvarlig skal lage en plan for utvidet oppfølging og veiledning og sørge for at den blir gjennomført.

I enkelte tilfeller vil det være klart at tilbud om utvidet oppfølging og veiledning ikke vil kunne hjelpe studenten. I slike saker kan skikkethetsansvarlig unntaksvis avgjøre at det ikke skal gis utvidet oppfølging og veiledning. Skikkethetsansvarlig skal ikke utarbeide en plan for utvidet oppfølging og veiledning i tilfeller hvor unntaksbestemmelsen tas i bruk. I vurderingen av anvendelse av unntaksbestemmelsen vil alltid pasientrettigheter og hensynet til brukerne gå foran hensynet til studenten. Terskelen for å ikke tilby utvidet oppfølging og veiledning er svært høy, samtidig som den skal gi skikkethetsansvarlig et handlingsrom til å vurdere om studenten er i stand til å ta imot eller nyttiggjøre seg den oppfølgning og veiledning som omhandler tvilsgrunnlaget. Det kan være situasjoner hvor studenten gjør seg utilgjengelig og unnlater å medvirke i saken. Studenten kan eksempelvis unnlate å møte til vurderingssamtale eller utvise en adferd som klart tyder på at studenten ikke er i stand til å ta imot eller nyttiggjøre seg den veiledningen som omhandler tvilsgrunnlaget.

Det er den skikkethetsansvarlige som avgjør om saken skal behandles av skikkethetsnemnda, jf. forskriften § 7-8 tredje ledd. Bestemmelsen stiller opp tre alternative vilkår for å kunne fremme saken for skikkethetsnemda i bokstav a-c.

Etter bokstav a) kan skikkethetsansvarlig fremme sak dersom vedkommende vurderer at det er klart at oppfølging og veiledning ikke er egnet til å hjelpe studenten. Dette må skikkethetsansvarlig begrunne særskilt. Videre kan det etter bokstav b) fremmes sak dersom studenten ikke tar imot tilbudet om utvidet oppfølging og veiledning eller ikke vil gjennomføre tilbudet. Endelig kan det etter bokstav c) fremmes sak dersom studenten etter utvidet oppfølging og veiledning ikke har hatt nødvendig endring og utvikling.

Av hensyn til de som studenten møter i praksis, kan skikkethetsansvarlig etter forskriften § 7-8 fjerde ledd vedta å utsette praksis fra tvilsmelding er mottatt til etter at utvidet veiledning er gjennomført. Vedtak om utsettelse av praksis har stor betydning for studenten, og skal derfor behandles som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at studenten har anledning til å klage på avgjørelsen. Klager på avgjørelser om å utsette praksis etter forskriften § 7-8 fjerde ledd skal avgjøres av institusjonenes nemnd for studentsaker, jf. universitets- og høyskoleloven § 14-1 andre ledd. Nemnda skal i klagebehandlingen ta stilling til om varselet og forholdene for øvrig er av en slik karakter at praksisperioder bør utsettes. Nemnda skal ikke ta stilling til om studenten er uskikket.

En klage på en avgjørelse om utsatt praksis har ikke oppsettende virkning med mindre noe annet blir bestemt, jf. forvaltningsloven § 42.

På bakgrunn av taushetsplikten som følger av forvaltningsloven § 13 kan skikkethetsansvarlige som hovedregel ikke utveksle informasjon om noens personlige forhold. Adgangen til informasjonsutveksling om skikkethetssaker mellom institusjoner er regulert i forskriften § 7-8 femte ledd og universitets- og høyskoleloven § 12-11 første ledd. Skikkehetsansvarlige kan bare innhente opplysninger om skikkethetssaker fra andre institusjoner når det er igangsatt en særskilt skikkethetsvurdering, og gjelder bare i den utstrekning det er nødvendig for å opplyse saken. Den andre institusjonen kan dele opplysningene med den behandlende institusjonen uten hinder av taushetsplikt. Dersom studenten opplyser at hen har tatt tilsvarende utdanning ved en annen institusjon, kan dermed skikkethetsansvarlig ta kontakt med den aktuelle institusjonen for innhenting av opplysninger. Siden praksis er en del av studentenes utdanning som institusjonen har ansvar for, kan praksisveileder og ansatte ved praksisstedet samt ansatte på institusjonen dele opplysninger med skikkethetsansvarlig. Det gjelder kun når det er nødvendig for at institusjonen skal kunne ivareta sitt ansvar og sine forpliktelser. I dette ligger også institusjonens ansvar for å foreta skikkethetsvurderinger.

Forskriften § 7-9 regulerer behandlingen i skikkethetsnemnda og skikkethetsnemndas utredningsplikt. Skikkethetsnemnda har et selvstendig ansvar for at saken er så godt opplyst som mulig, jf. forvaltningsloven § 17.

Etter forskriften § 7-9 første ledd behandler skikkethetsnemnda saker fremmet av skikkethetsansvarlig om en students skikkethet. Den dokumentasjonen som skal følge saken til skikkethetsnemnda, er tvilsmelding, referat fra vurderingssamtaler med studenten, opplysninger om hvordan institusjonen har fulgt opp og veiledet studenten, og andre skriftlige opplysninger i saken. Nemnda kan be om ytterligere dokumentasjon dersom den mener det er nødvendig. Skikkethetsnemnda lager innstilling til styret eller institusjonens nemnd for studentsaker, og det er styret eller nemnda for studentsaker som treffer vedtak.

Studenten har i utgangspunktet rett til å gjøre seg kjent med sakens opplysninger, med de begrensninger som følger av forvaltningsloven §§ 18 og 19.

Skikkethetsnemnda må behandle saker mottatt fra den skikkethetsansvarlige. Skikkethetsnemnda eller dens leder kan ikke velge å ikke behandle en sak, så lenge det er snakk om fare for liv, fysisk og psykisk helse, rettigheter eller sikkerhet. Skikkethetsnemnda skal etter forskriften § 7-9 tredje ledd lage en innstilling til styret eller institusjonens nemnd for studentsaker med blant annet en vurdering av hvorvidt studenten er skikket eller ikke. Det skal fremgå av innstillingen om det er uenighet innad i skikkethetsnemnda.

Styret selv eller institusjonens nemnd for studentsaker skal på bakgrunn av innstilling fra skikkethetsnemnda ta stilling til om en student er skikket eller ikke, og fatte vedtak om dette. I tilfeller hvor styret selv eller nemnda for studentsaker finner en student uskikket, kan det fattes vedtak om at studenten utestenges for en bestemt periode. Vedtak om at en student er uskikket og vedtak om utestenging treffes i to separate vedtak.

Den maksimale lengden på utestengingsvedtak i skikkethetssaker er fem år, jf. universitets- og høyskoleloven § 12-3 fjerde ledd. I vurderingen av lengden av utestengingsperioden må institusjonen foreta en konkret vurdering av hva som er en forholdsmessig reaksjon. En student skal ikke utestenges lengre enn det som er nødvendig av hensyn til årsaken til at studenten ble vurdert som ikke-skikket. Utestenging i fem år er forbeholdt de mest alvorlige tilfellene.

Det kan unntaksvis forekomme at de forhold som gjør en student uskikket for yrket er av en slik karakter at studenten fortsatt kan fullføre studieenheter eller emner. Alternativt kan utestengingen kun omfatte praksisperioden. Det normale vil imidlertid være at de forhold som fører til vedtak om uskikkethet er såpass alvorlige og vedvarende at studenten ikke kan fullføre utdanningen. For omtale av fastsettelse av utestengingsperioden, se forskriften § 7-10 andre ledd, universitets- og høyskoleloven § 12-3 og Prop. 126 L (2022–2023). Se eksempler på utestengingsperioder i de ulike vedtakene fra Felles klagenemnd under «Forvaltningspraksis og rettspraksis».

Hvis styret selv eller institusjonens nemnd for studentsaker er usikker på om en student er skikket, men antar at studenten vil kunne bli skikket med ytterligere veiledning, må de ta saken tilbake til fornyet vurdering hos den skikkethetsansvarlige. Dersom de finner at en student er uskikket, kan det i utestengingsvedtaket stilles vilkår som må oppfylles før studenten kan søke om å gjenoppta studiet før utestengingsperiodens utløp, jf. forskriften § 7-10 andre ledd. Institusjonene kan unnlate bruk av vilkår i tilfeller hvor det vanskelig lar seg fastsette eller gjennomføre. Det kan ikke kreves at institusjonene skal inngå samarbeid med behandlere for å fastsette vilkår om for eksempel behandling

Studenten må søke nytt opptak for å gjenoppta utdanningen etter utestengingsperioden. Studenten har de samme rettigheter og plikter som andre studenter, og har krav på å få godkjent tidligere avlagte eksamener etter reglene i universitets- og høyskoleloven § 9-1, hvis det er grunnlag for det. Ved tvil om studentens skikkethet ved gjenopptakelse av studiet, skal det foretas en ny særskilt skikkethetsvurdering, uavhengig av den tidligere skikkethetsvurderingen. For at en student skal få vitnemål, forutsetter det at studenten har vært gjennom en løpende skikkethetsvurdering og vurdert som skikket.

I vedtak om utestenging må det opplyses at vedkommende ikke kan søke eller ta imot plass ved samme utdanninger i utestengingsperioden, og presisere hvilke utdanninger det gjelder.

Studenten er selv ansvarlig for å legge frem relevant dokumentasjon i en sak som gjelder om studenten er skikket for et yrke. Saken skal avgjøres på grunnlag av den dokumentasjonen som er tilgjengelig. Manglende dokumentasjon fra studentens side kan få betydning for utfallet i skikkethetsvurderingen.

Både styret selv og institusjonens nemnd for studentsaker har også et selvstendig ansvar for at saken er tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17.

Saker som er kommet inn etter at denne forskriften trådte i kraft 1. august 2024 skal behandles etter denne forskriften. I vurderingen kan det tas hensyn til forhold før ikrafttredelsesdato, hvis forholdene sier noe om vedkommendes nåværende skikkethet etter vurderingskriteriene i den opphevede forskriften.