En godkjenningsordning som kan bli nyttig: Evaluering av godkjenningsordningen for utenlandsk fagskoleutdanning

Les rapporten hos NIFU.

Sammendrag

Rapporten evaluerer godkjenningsordningen for utenlandsk fagskoleutdanning, som trådte i kraft i 2019. Ordningen har siden oppstart vært administrert av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), men ble flyttet til Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) 1. januar 2023. Datagrunnlaget for studien er en spørreundersøkelse til alle som har søkt om godkjenning av sin utdanning gjennom ordningen, NOKUTs registerdata om søkerne, intervjuer med blant annet NOKUTs ansvarlige og saksbehandlere for ordningen, arbeidsgivere, samt representanter for bransjeorganisasjoner og fagskolefeltet.

Vi kan oppsummere våre funn fra evalueringen av godkjenningsordningen for utenlandsk fagskoleutdanning i noen hovedpunkter:

• Det store flertallet av søkerne får avslag, uten at de forstår hvorfor. Ifølge NOKUT skyldes den høye avslagsgrunnen at mange søker feil ordning. Søkerne er imidlertid uenige i at de er vurdert til å ha søkt feil ordning, og at utdanningen deres ikke er en fagskoleutdanning. Det tyder på at ordningen kommuniserer dårlig med de som søker.
• Arbeidslivet kjenner i svært liten grad til, og har til nå kanskje heller ikke har vært klar for, ordningen. Den lave bruken av godkjenningsordningen må også forstås ut fra at de fleste fagskoleutdanningene foreløpig har en begrenset anerkjennelse i arbeidslivet, og at det ikke er krav om disse til bestemte stillinger.
• Undersøkelsen finner ingen forskjell i arbeidsmarkedsutfall mellom de søkerne som har fått et godkjenningsvedtak og de som ikke har fått det. Ut fra svarene i spørreunderundersøkelsen er det likevel grunn til å anta at ordningen har hatt positiv betydning i arbeidslivet for en del av de som har fått godkjenning.
• Mange faktorer peker i retning av at det vil være et økende behov for ordningen: Økte krav til formalisering av kompetanse og økende arbeidsinnvandring gir behov for bistand til «oversettelse» og dokumentasjon av utdanning, både for arbeidssøkere og arbeidsgivere. I tillegg kan det se ut til at fagskoleutdanning gradvis styrker sin posisjon og betydning i Norge, noe som kan føre til at også godkjenningsordningen blir viktigere.

Godkjenningsordningen må betraktes som relativ fersk, og har virket i en periode med pandemi og mindre arbeidsinnvandring. Det er til nå et begrenset antall som har benyttet ordningen, og enda færre som har fått et godkjenningsvedtak. Det gjør at datagrunnlaget for evalueringen er begrenset. Vi har samtidig en svarprosent på førti i spørreundersøkelsen, og vi har gjort svært grundige analyser av svardataene, særlig av betydningen av et godkjenningsvedtak på arbeidsmarkedsutfall. Dette er støttet opp av kvalitative intervjuer med saksbehandlere og representanter for arbeidslivet. Samlet sett mener vi derfor de gjengitte funn og vurderinger gir et godt bilde på status for godkjenningsordningen for utenlandsk fagskoleutdanning.

De fleste søker godkjenning av fagskoleutdanning tatt i EU/EØS

Nærmere seks av ti utdanninger det søkes godkjenning for, er tatt er i EU/EØS-land, i Storbritannia eller Sveits. De øvrige sprer seg hovedsakelig på andre europeiske land utenfor EU/EØS, Sentral-Asia, Midtøsten og Nord-Afrika. De fleste søkerne kommer altså fra våre nærområder, flertallet fra det felles arbeidsmarkedet i EØS. To av tre søkere fra EU/EØS-land, Storbritannia eller Sveits, var allerede i jobb i Norge da de søkte om å få godkjent en utenlandsk fagskoleutdanning. Halvparten oppgir at de søkte godkjenning, fordi arbeidsgiver ba om det.

Det siste gjør at man kanskje bør vurdere om situasjonen er moden for å introdusere en «turbovurdering» for utenlandsk fagskoleutdanning, på samme måte som man har for høyere utdanning. Dette kan også bidra til større engasjement og bruk av ordningen fra arbeidsgivere.

Smal godkjenningsordning på ett nivå, gir flere søkere på et annet

Blant de som har søkt godkjenningsordningen for utenlandsk fagskoleutdanning, er det til nå hele 75 prosent som har fått avslag. De aller fleste som får avslag i dag, har etter NOKUTs vurdering søkt om godkjenning av en utdanning på feil nivå og dermed feil godkjenningsordning. Flertallet av søkerne som har fått avslag, er imidlertid uenige i at de har søkt feil ordning. Av ulike forhold ved søknadsprosessen, er også informasjonen om hvilken ordning de skulle søke gjennom, det søkerne er minst fornøyd med. Med avslagsbrevet følger det også en begrunnelse som forklarer hvorfor søknaden ble avslått. Fire av fem søkere svarer likevel at de ikke forstår hvorfor de ikke har fått godkjent sine søknader.

I tillegg til at dette tyder på at ordningen kommuniserer dårlig med de som søker, indikerer våre data at det bak den store mengden avslag ligger noen mer strukturelle forklaringer, knyttet til helheten i godkjenningssystemet for utenlandske utdanninger.

Norge har nå godkjenningsordninger som dekker alle utdanningsnivåer for utenlandsk utdanning, på henholdsvis bachelor-/master-, på fagskole- og på fagarbeidernivå. Litt spisset kan man si at vi har en smal ordning for godkjenning av utenlandsk yrkesutdanning på videregående nivå, med få land, et begrenset antall yrker og en relativt streng vurdering av innhold. Denne ordningen er krevende og utvikler seg nødvendigvis veldig sakte, men er viktig av hensyn til å opprettholde etablerte fagstandarder. Så har vi fått brede ordninger for bachelor- og masterutdanning, og for fagskoleutdanning, som er åpne for alle land og fagområder. Her vurderes ikke innholdet i utdanningene, men kun nivå, omfang og ekthet. De to sistnevnte ordningene er ikke til for å sikre fagstandarder eller vise at bestemte utdanninger er innholdsmessig likeverdige med norske utdanninger, men har en annen funksjon ved at de skal bekrefte nivå, omfang og faginnretning (det siste kun for fagskoleutdanning).

Data både fra intervjuene og spørreundersøkelsen viser at en del, som ikke kan søke den smale ordningen for yrkesfag, i stedet søker fagskoleordningen i håp om å få en godkjenning av sin yrkesutdanning. I tillegg er det en del som søkere til fagskoleordningen med en mer allmennfaglig videregående utdanning, som det per i dag ikke finnes en godkjenningsordning for. Dette kan være med på å forklare stor avslagsprosent, men også at de fleste som har fått avslag er uenige i diagnosen om at de har søkt på feil ordning. Det er trolig mer presist å si at mange av disse ikke har noen «riktig» ordning å søke på, slik systemet er i dag.

Opprettingen av godkjenningsordningen for utenlandsk fagskoleutdanning ble blant annet begrunnet med at det var denne som manglet for at Norge skulle ha et system som dekket alle utdanningsnivåer. Det relativt store antallet som får avslag i fagskoleordningen, og beskrivelsene fra søkerne selv i spørreundersøkelsen, indikerer at det er et stykke igjen til et system som i praksis dekker alle nivåer på en tilfredsstillende måte. Uten at det er denne rapportens anliggende å diskutere en helhetlig løsning, tror vi det er vanskelig å unngå at «feil»-søkere hoper seg opp i fagskoleordningen, så lenge man på videregående nivå kun har en smal godkjenningsordning for utenlandsk fag- og svennebrev.

Mange av søkerne som får avslag har også en høyere utdanning, som enten ikke anses å være yrkesfaglig, eller som er yrkesfaglig, men som anses å tilsvare bachelornivå eller høyere. En del land har fagskoleutdanning også på nivå 6, et nivå som i Norge bare omfatter akademiske utdanninger. Disse skal gis godkjenning, dersom de er klart yrkesfaglige i sin karakter og ikke akademiske. Våre data viser imidlertid at mange søkere opplever skillene mellom fagskoleutdanning og høyere, akademisk utdanning i Norge som vanskelige å forstå.

I dag må søkere som får avslag fordi de har en utdanning på et annet nivå enn fagskole, søke på nytt gjennom riktig godkjenningsordning for å få sin utdanning godkjent. Dette er en tidkrevende og, for noen søkere uklar prosess. En løsning noen informanter har pekt på, kan være å etablere en felles søknadsportal, hvor søkerne blir sortert til riktig ordning i starten av prosessen. I et slikt system vil det være saksbehandlerne, heller enn søkerne selv, som identifiseres utdanningens nivå. Dette vil innebære at søkere slipper å søke på nytt dersom de har søkt feil ordning.

De fleste bruker vedtaket til å søke jobb eller høyere lønn

Det vanligste er å benytte et godkjenningsvedtak til å søke jobb, fire av ti gjør dette. Det er også ganske vanlig å bruke vedtaket til å kreve høyere lønn, eller søke om opptak til høyere utdanning. En del, særlig innen helse og tekniske fag, bruker godkjenningen til å søke autorisasjon for å jobbe i et bestemt yrke, for eksempel helsefagarbeider. Tre av ti har ikke brukt godkjenningsvedtaket, noe som kan forstås som at det å søke godkjenning for mange er en del av prosessen med å forberede seg på å jobbe i Norge. De som har blitt informert om ordningen fra arbeidsgiver skiller seg fra de øvrige ved at i svært stor grad har benyttet godkjenningen aktivt. Trolig henger det sammen med at arbeidsgiver har bedt dem søke.

Finner ingen betydning av godkjenningsvedtak på arbeidsmarkedsutfall

Over åtte av ti blant de som hadde søkt godkjenning, og som tilhører arbeidsstyrken, var sysselsatt, noe som er en klart høyere andel for gjennomsnittet blant innvandrere. Det viktigste her er imidlertid at vi i svært liten grad finner forskjeller i sysselsetting mellom de med og uten et positivt godkjenningsvedtak, også når vi har korrigert for andre forhold, inkludert landbakgrunn og fagområde.

Rundt seks av ti er i jobb innenfor fagområdet de er utdannet i, men heller ikke her finner vi forskjeller mellom de med og uten godkjenning av fagskoleutdanningen. I stedet finner vi de samme forskjellene i sysselsetting og tilpasning til fagområde som blant norske fagskolekandidater. Særlig ser vi at kandidater med utdanning fra økonomisk-administrative utdanninger i mindre grad er sysselsatt, enten det er i eller utenfor sitt fagområde, enn fra tekniske fag, og helse og velferd.

Søkerne selv mener at godkjenning har betydning

Selv om vi på grunnlag av svarene i spørreundersøkelsen ikke finner at godkjenningsvedtaket har bidratt til et bedre arbeidsmarkedsutfall for de med godkjenning, viser undersøkelsen at søkerne som har fått godkjent sin utdanning, selv mener at vedtaket har hatt positive følger. Av de som har benyttet vedtaket for å kreve høyere lønn, mener nesten to av tre at det har hatt positiv betydning ved lønnsfastsettelse. Rundt halvparten av de som har benyttet vedtaket ved jobbsøking, mener det har hatt positiv betydning. Det er likevel snakk om ganske få, da ikke mer enn et trettitalls personer svarer ja på at de «har inntrykk av at dette er vektlagt av arbeidsgiver» i disse to situasjonene.

Rundt en av fem mener et positivt vedtak har ført til henholdsvis høyere lønn, mer ansvar eller at de er tryggere i jobben. Rundt en av ti mener det har ført til henholdsvis fast stilling eller større anerkjennelse blant ledere og kolleger. Igjen er det snakk om ganske få personer som svarer dette.

Arbeidsgiverne kjenner foreløpig lite til ordningen, men ser behovet

Ettersom det foreløpig er fattet et fåtall vedtak om godkjenning, bidro prosessen med å rekruttere informanter fra arbeidslivet mest til å understøtte oppfatningen om at godkjenningsordningen for fagskoleutdanning er veldig lite kjent. Kun en virksomhet, en stor kommune, kjente ordningen og hadde erfaring med den, men da bare fra én søknad hvor godkjenningsvedtak om fagskoleutdanning var vedlagt. Likevel tegnet arbeidsgiverrepresentantene et i hovedsak positivt bilde av et behov fremover for en godkjenningsordning for dette utdanningsnivået.

I helse og barnehage er det interesse for ordningen. De har et stort og udekket behov for arbeidskraft på alle nivåer, som i dagens situasjon ikke kan dekkes alene med arbeidskraft utdannet i Norge. Offentlige virksomheter har samtidig strenge krav til bestemt formell kompetanse i ulike stillinger. De formelle kravene kan ikke dekkes gjennom godkjenningsordningen for utenlandsk fagskoleutdanning alene, da det kreves andre godkjenningsordninger og autorisasjoner i tillegg. En godkjenning kan imidlertid ha betydning for lønn.

Også i bygg og anlegg og i industrien er det interesse for ordningen. Også innenfor disse sektorene er det mange steder et stort behov for arbeidskraft på alle nivåer. Teknisk fagskoleutdannede er etterspurte som arbeidsledere, prosjektledere og ingeniører i produksjonen. Flere informanter påpekte det åpenbare i at en teknisk fagskoleutdanning ikke kan ses isolert, men må vurderes sammen med et fagbrev og erfaring fra arbeidslivet. Det er dette som gir utdanningen sin særegne styrke. Et godkjenningsvedtak med fokus på omfang og lengde ble således sett på som av begrenset, men av en viss betydning.

De fleste, gjerne litt større arbeidsgivere, både privat og offentlig, ser for seg en utvikling hvor rekruttering av utenlandsk arbeidskraft i økende grad blir en nødvendighet. Da vil en i større grad også måtte forholde seg til utdanningspapirer arbeidsgiver selv har vanskelig for å kunne bedømme. Et godkjenningsvedtak vil kunne bidra til å redusere usikkerhet og minske merarbeidet for en arbeidsgiver. Dette forsterkes av økende krav til formalisering og dokumentasjon av kompetanse, også i privat sektor, hvor det viktigste tradisjonelt sett har vært hva en arbeidstaker har av arbeidserfaring og faktiske kvalifikasjoner.

English summary

This report evaluates the recognition scheme for foreign tertiary vocational education, which came into effect in 2019. Since its inception, the scheme has been administered by the Norwegian Agency for Quality Assurance in Education (NOKUT) but was transferred to the Directorate for Higher Education and Skills (HK-dir) on January 1st 2023. The evaluation is based on a survey directed at those who has applied for recognition of their education through the scheme, NOKUT's register data on the applicants, and interviews with representatives from NOKUT, employers, industry organizations and the vocational educational sector. We may summarise our findings from the evaluation of the recognition scheme for foreign tertiary vocational education in the following main points:

• The vast majority of recognition applications are rejected, without applicants understanding why. According to NOKUT, the high rejection rate is primarily due to the fact that many apply through the wrong recognition scheme. The applicants, however, disagree with this assessment, and the fact that their education is not on the level of tertiary vocational education. This suggests that the scheme communicates poorly with those who apply for recognition.
• The recognition scheme is relatively little known in the Norwegian labour market and many employers may until recently not have felt a need to make full use of the scheme. The low use of the scheme may also be explained by the fact that most tertiary vocational education currently have limited recognition in the Norwegian labour market, and that there are no positions that currently require such qualifications.
• The study finds no difference in labour market outcomes between the applicants who have had their education recognised and those who have not. Based on the survey responses, there is nevertheless reason to believe that the scheme may have had a positive impact on the working conditions of some of those who have received recognition.
• There are several indications that there will be an increasing demand for the recognition scheme in the future. Increasing expectations regarding the formalisation of skills, alongside a higher rate of labour immigration to Norway, create a need among employers and employees to have such documents «translated» and understood. In addition, it appears as though tertiary vocational education is gradually strengthening its position and importance in the Norwegian labour market, which may lead to the recognition scheme also gaining in importance.

The recognition scheme is still in its early stages and has existed during a period of a global pandemic and less immigration. Furthermore, only a limited number of applicants have made use of the scheme thus far, and even fewer have had their education recognised. As a consequence, the data forming the basis of this evaluation are limited. However, the survey directed at applicants gained a response rate of 40 per cent, and we have conducted thorough analyses of the response data, particularly on the effect of recognition on labour market outcomes. The findings are also supported by interview data from NOKUT and labour market representatives. We therefore believe that the findings presented in this report give an accurate picture of the recognition scheme for foreign tertiary vocational education.

The majority applies for recognition of education from in the EU/EEA

Almost six out of ten applicants apply for recognition of education completed in the EU/EEA, Great Britain or Switzerland. The remaining applicants mainly stem from other European countries outside the EU/EEA, Central Asia, the Middle East and North Africa. Most of the applicants therefore originate in countries in close proximity to the Norwegian labour market. Two-thirds of the applicants from the EU/EEA, Great Britain or Switzerland, were already working in Norway when they applied for recognition of their foreign tertiary vocational education. Half of these state that they applied for recognition because their employer asked for it.

This latter point raises the question of whether the time is ripe for introducing a «turbo evaluation» for foreign tertiary vocational education, similar to that currently offered for foreign higher education. This may also contribute to greater engagement and use of the scheme by Norwegian employers.

A narrow recognition scheme at one level, may lead to more applications through another

Among those who have applied for recognition of their foreign tertiary vocational education, as many as 75 per cent of applications have thus far been rejected. According to NOKUT's own assessment, the vast majority of these were rejected due to the fact that they applied for recognition of an education not at the level of accredited Norwegian tertiary vocational education, and therefore through the wrong recognition scheme. The majority of those whose applications were rejected, however, disagree with this assessment. Furthermore, when asked about various aspects of the application process, the information regarding which scheme they should apply through was what the applicants were the least satisfied with. The decision document also includes an explanation as to why the application was rejected. However, four out of five applicants still answer that they do not understand why their application has not been approved.

First and foremost, this indicates a lack of communication between the recognition scheme and its applicants. In addition, our findings point to some structural explanations for the large number of rejected applications, linked to the comprehensiveness of the system for recognition of foreign education.

The Norwegian system for recognition of foreign education currently covers all educational levels. First of all, there is what may be described as a narrow recognition scheme for foreign vocational education and skills at upper secondary level. This scheme only covers a limited number of countries and professions and is based on a relatively strict assessment of a qualification’s vocational content. As the content assessments under this scheme are demanding and time consuming, this means that the scheme necessarily develops very slowly. This is, however, considered necessary in order to maintain established professional standards.

Alongside the scheme for upper secondary vocational education, there exists what we may call broad recognition schemes for foreign higher education and tertiary vocational education respectively, which are open to qualifications from all countries and subject areas. Under these schemes, the content of the qualification is not assessed, only its scope, level and authenticity. These schemes do not aim to ensure vocational or disciplinary standards, nor do they aim to show that the content of a specific degree or qualification mirror that of its Norwegian equivalent. Instead, their function is to determine whether the qualifications in question conform to the level and scope of their Norwegian counterparts.

Findings from both the interviews and the survey show that some applicants who do not qualify for the narrow scheme for upper secondary vocational education, instead apply through the tertiary vocational education scheme in the hope of getting their upper secondary vocational education recognised. In addition, there are some applicants with a more general upper secondary education, for which there is currently no approval scheme. This may help to explain the large number of rejections, but also why most of those who have had their applications rejected disagree with the assessment that they have applied through the wrong recognition scheme. It is probably more precise to say that many of these do not have a «correct» scheme to apply to in the current system.

The creation of the recognition scheme for foreign tertiary vocational education was partly justified by the fact that one wanted a system of recognition of education from abroad that covered all levels. The relatively large number of rejected applications, and the statements from the applicants themselves expressed in the survey, indicate that there is still a long way to go before the system in reality covers all levels in a satisfactory manner. While it is not the purpose of this report to discuss a potential solution, it may be difficult to avoid «wrong» applications being submitted to the tertiary vocational education scheme, as long as there only exists a narrow recognition scheme for upper secondary vocational education.

In addition, many of the applicants whose education is not recognised have higher education. These are either not considered to be vocational degrees or they are considered vocational degrees equivalent to a bachelor's degree or higher. Furthermore, in some countries tertiary vocational education is classified as being at EQF level 6, a level which in Norway only includes higher education. These should be recognised under this scheme if they are clearly vocational in nature. However, our data shows that many applicants find the distinctions between tertiary vocational education and higher education in Norway difficult to understand.

If an application is rejected due to being submitted to the wrong scheme, the way the recognition system currently works means that applicants must apply again through the appropriate scheme. This is a time-consuming and, for some applicants, confusing process. A potential solution raised by some of the participants in this study, may be to establish a join application portal for all the recognition schemes, where applications are sorted into the correct scheme upon submission. In such a system, it will be the NOKUT advisors, rather than the applicants themselves, who identify the level of each foreign qualification. This prevents applicants having to apply again if they choose the wrong scheme.

Most applicants use the recognition to apply for a job or higher salary

The most common use of the recognition document is to apply for a job, as the survey show that four out of five applicants have done this. It is also relatively common to use the document to negotiate a higher salary, and to apply for admission to Norwegian higher education. Some applicants, particularly those in the field of health and technical subjects, use the recognition document when applying for authorisation to work in a specific profession, such as healthcare worker.

Three out of ten applicants have not made use of the recognition document at all. This may be explained by the fact that many of those applying for recognition only do this as part of the general process of preparing to work in Norway. Those who were told about the scheme by their employers differ from the others in that they have actively used the recognition document to a very large extent. This is probably connected to the fact that their employer asked them to apply in order to make use of the document for a particular purpose.

Recognition appears to have no impact on labour market outcomes

More than eighty per cent of those who applied for recognition, and who belong to the workforce, were employed at the time when the survey was conducted. This is a significantly higher proportion than the average among immigrants in Norway. However, we find very little difference in employment between those whose education was recognised and those whose education was not, even when controlling for other factors, including country background and subject area.

Around six out of ten applicants work within the subject area in which they were educated, but here too we do not find any differences between those with and without a recognition document. Instead, we find the same level of unemployment and mismatch for all the applicants in this study as among Norwegian tertiary vocational education candidates. In particular, we find that candidates in business and administration are employed to a lesser extent, both within and outside their subject area, than those from technical subjects, health and welfare.

The applicants themselves believe that recognition has an impact

Although no difference in labour market outcomes may be found between applicants with and without a recognition document, the survey shows that the former applicants believe that recognition has had an impact. Among those who have used the recognition document to negotiate a higher salary, almost two-thirds believe that it has had a positive impact on salary determination. Furthermore, approximately half of those who have used the decision to apply for a new job believe it has had a positive impact in that regard. It is important to note that these applicants are relatively few in numbers, as no more than 30 applicants agree that they «have the impression that this is emphasized by the employer» in these situations.

Around 20 per cent believe that the recognition document has contributed to a higher salary, more responsibility or greater job security respectively. Furthermore, around 10 per cent believe that it has contributed to gaining a permanent position or greater recognition among managers and colleagues. Again, as the total number of recognised qualifications under the scheme is low, the actual number of applicants who share this belief is relatively low.

Employers are unfamiliar with the scheme, but recognise its value

Due to the limited number of recognition applications submitted thus far, it is perhaps not surprising that the employers interviewed were mostly unfamiliar with the recognition scheme for foreign tertiary vocational education. This further adds to the impression that the scheme is generally little known, both among potential applicants and Norwegian employers. Only one employer, a large local municipality, knew of the scheme and had experience with it, although this was limited to one instance where a candidate had attached a recognition document to their job application. Nevertheless, the labour market representatives expressed an overall positive view of the need for a recognition scheme at this level.

For example, employers in health and childcare expressed an interest in the scheme. These sectors have a large and unmet need for candidates at all levels, which in the current labour market situation cannot be met solely with candidates educated in Norway. At the same time, public employers generally have strict requirements for formalised qualifications in many positions. Such formal requirements cannot be covered through the recognition scheme for foreign tertiary vocational education alone, as other forms of authorisation processed are required. However, a recognition document may have an impact on candidates’ salary level.

There is also an interest in the scheme from employers in construction and industry. Within these sectors, there is currently a great demand for skilled labour. Technical vocational education graduates are in demand as supervisors, project managers and engineers. Several employers emphasised the fact that such technical vocation education at a tertiary level cannot be seen in isolation, but most be considered together with an upper secondary vocational certificate and experience from working life. This is what gives such qualifications its distinctive worth. A recognition document solely focusing on level and scope was thus seen as having limited, albeit some, value to such employers.

Most of the employers interviewed as part of this study, and particularly those of a certain size, envision a development where the recruitment of foreign skilled labour will increasingly become a necessity. This means that the need for employers to assess unfamiliar qualification documents from abroad will become more prevalent in the future. A recognition document may help minimise employment uncertainty and reduce additional costs of assessing such applications. This impression is reinforced by the increasing demands for formalised and documented qualifications, also in the private sector, where traditionally the most important factor has been what a potential employee actually possess in terms of skills and work experience.