Følgeevaluering av nye læreplaner i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere

Denne rapporten tilhører den andre av til sammen tre faser av evalueringen, og har hatt som mål å vurdere implementeringen av de nye læreplanene og undersøke hvordan planene dekker behovene i opplæringssentrene.

Rapporten avdekker at skoleledere og lærere generelt er godt kjente med og godt fornøyde med læreplanene. Behovet for at læreplanene revideres, beskrives derimot som begrenset og lederne og lærerne ser på læreplanene som en bekreftelse på eksisterende praksis.

Samtidig synes mange lærere det er på tide at noen elementer i de nye læreplanene blir oppdatert. Dette gjelder særlig innføringen av digitale ferdigheter som grunnleggende ferdighet, og innføringen av tverrfaglige temaer.

Høsten 2023 oppgav flertallet av lærerne at opplæringen kun foregår etter de nye læreplanene, selv om 28 prosent av lærerne i norsk og 26 prosent av lærerne i samfunnskunnskap sier at de fremdeles benytter de gamle læreplanene i opplæringen for deltakere som startet opplæringsløpet med disse læreplanene.

Flertallet av skolelederne og lærerne oppgir at de har kommet langt i innføringen av læreplanene, og skolelederne forteller at de har hatt ressurser og rammevilkår som gjorde det mulig å gjennomføre implementeringen. Implementeringen av de to læreplanene har samtidig støtt på utfordringer. Først og fremst ser det ut til at de ytre rammene for opplæringen, fastsatt i den nye integreringsloven, har innvirkning på hvordan læreplanene oppfattes. En del av praksisfeltet virker ikke å se noe klart skille mellom lovens og læreplanens føringer, og både skoleledere og lærere oppgir at endringene som følge av den nye integreringsloven, har hatt negativ innvirkning på dem. Dette gjelder særlig kravet om å gjennomføre opplæringen i samfunnskunnskap på et språk deltakeren forstår, innen ett år etter at retten og plikten eller kun plikten inntrådte. Det gjelder også kravet om at deltakerne skal oppnå et språklig ferdighetsnivå i norsk innen det de oppfatter som korte frister, istedenfor at de skal få et visst antall timer med språkopplæring. I mange kommuner brukes tospråklige lærere i begrenset grad, og grunnet korte gjennomføringsfrister fører dette til at mange brukere henvises til selvstudium, eller at gjennomføringsfrister brytes for at deltakerne skal kunne tilegne seg gode nok språkkunnskaper til at de kan følge opplæring på enkel norsk.

Vi har imidlertid også møtt lærere som synes det er positivt at kompetansemålene for norskopplæringen må oppnås i løpet av nokså kort tid. Dette gjelder lærere som anser de nye kravene som nyttige for et mindretall av deltakerne, hovedsakelig de som har forutsetninger for å lære norsk raskt. Dette er for eksempel yngre deltakere og/eller deltakere med høy eller mye utdanning. For denne deltakergruppen oppnås raskere progresjon, mens det nye tempoet beskrives som for høyt for de resterende deltakergruppene.

Utover dette har tilstrømmingen av ukrainske flyktninger hatt innvirkning på implementeringen av læreplanen i norsk, som følge av at opplæringssentrene må rekruttere flere lærere eller ha større deltakergrupper. I samfunnskunnskap er det utfordrende å jobbe parallelt med at læreplanen implementeres fordi mange av lærerne har løs tilknytning til opplæringssentrene. Av samme årsak beskriver mange det som utfordrende å arbeide på tvers av samfunnskunnskap og norsk, som er et mål med innføringen av tverrfaglige temaer.

Rapporten viser at ledelsen ved de fleste opplæringssentre har satt seg inn i kompetansepakkene til læreplanene som er utviklet av HK-dir som støtte i innføringsarbeidet. Ledelsen har også lagt til rette for arbeid med dem. Læreplanen oppfattes som viktig for hvordan opplæringen praktiseres i begge fag, men mindre viktig enn både lærerens kompetanse og de tilgjengelige læremidlene. Lærernes kompetanse anses også som mer sentral i norskopplæringen enn i opplæringen i samfunnskunnskap.

Dette kan skyldes at lærerne i samfunnskunnskap bruker nettressursen samfunnskunnskap.no direkte i opplæringen. Med den nye integreringsloven ble det innført kompetansekrav for lærere som underviser i norsk, men ikke for lærere som underviser i samfunnskunnskap. Dette ser blant annet ut til å henge sammen med at det i de fleste kommuner er utfordrende å rekruttere flerspråklige lærere med både pedagogisk og samfunnsfaglig bakgrunn. I norskopplæringen anses ellers norskprøven som mer førende enn læreplanen.

Flere lærere i samfunnskunnskap oppgir at de har endret undervisningspraksis i stor eller svært stor grad som følge av den nye læreplanen (22 prosent), sammenlignet med lærere norsk (9 prosent). 25 prosent av lærerne i samfunnskunnskap og 33 prosent av lærerne i norsk oppgir dessuten at de i liten eller svært liten grad har endret undervisningspraksis.

Årsaken til forskjellene mellom de to fagene ser ut til å være sammensatt, men et viktig skille er knyttet til læremidlene som brukes i opplæringen. På noen opplæringssentre er det kjøpt inn nye læremidler i norsk, men i samfunnskunnskap brukes nettressursen samfunnskunnskap.no.

Et viktig poeng er at mens samfunnskunnskap.no er utviklet med utgangspunkt i den nye læreplanen, revideres læremidlene i norsk med en større grad av frihet fra forlagenes side.

Her oppgir forlagene at lærebøkene gjerne revideres basert på de viktigste endringene i læreplanen, men at det samtidig er viktig at lærerne kan kjenne igjen innholdet i læremidlene for å opprettholde interessen. Av den grunn legger forlagene seg også tett opp til lærernes undervisningspraksis, og finner en «gyllen middelvei» mellom endringene i den nye læreplanen og det de oppfatter å være lærernes praksis. Dette har ført til at den nye læreplanen har blitt implementert raskere i samfunnskunnskap enn i norsk, til tross for at sistnevnte ble vedtatt innført tidligere. Det kan også se ut til å ha en sammenheng med fagenes natur, hvor lærere beskriver samfunnskunnskap som «ferskvare», mens at norsk grammatikk ikke har endret seg i stor grad siden den forrige læreplanen, og både den nye og den gamle læreplanen i norsk bygger på Det felles europeiske rammeverket for språk. Behovet for å endre innholdet i opplæringen oppleves gjerne som sterkere for lærere i samfunnskunnskap enn for lærere i norsk.

En av de mest unisone tilbakemeldingene vi ellers har fått gjennom spørreundersøkelsen, er behovet for digitale kurs og annen digital støtte på relevante språk i samfunnskunnskap.

Det er særlig små kommuner som mener at ambisjonene i den nye læreplanen kan oppnås dersom det lokale tilbudet kan støttes og suppleres med godt utviklede digitale nasjonale tilbud og ressurser på flere språk. Flere kommenterer at opplæringen i samfunnskunnskap er et svært kostbart tilbud, og at de enten må få ekstra tilskudd for samfunnskunnskap, eller at det må utvikles nasjonale digitale ressurser som kan brukes ved opplæringssentrene.