Kvalitet i norskopplæring for voksne innvandrere

Rapporten er et bidrag til mer kunnskap om hva som er viktig for kvalitet i norskopplæring for voksne innvandrere, og særlig når det gjelder arbeidsrettet norskopplæring og bruk av flerspråklige ressurser i opplæringen. Oppdraget er gjennomført for Kompetanse Norge i perioden 2019-2020, og vi har samarbeidet med Gunhild Tveit Randen og Marte Monsen ved Høgskolen i Innlandet. Etter oppdragsgivers ønsker, er undersøkelsen i all hovedsak en casebasert tilnærming. Vi har viet mest oppmerksomhet til hvilke pedagogiske praksiser som bidrar til kvalitet i opplæringen lokalt (prosesskvalitet), men ser også på hvordan opplæringsstedenes rammevilkår påvirker kvaliteten på opplæringen (strukturkvalitet). Som et supplement til de casebaserte analysene, har vi gjort kvantitative analyser av resultater fra norskprøver for å få innsikt i hvilke individuelle kjennetegn ved deltakerne som påvirker prøveresultatene (resultatkvalitet).

Våre kvantitative analyser viser at individuelle kjennetegn, som oppholdstillatelse og opprinnelsessted, har en signifikant påvirkningskraft på resultatene deltakerne oppnår. Dessuten er sportilhørighet er en viktig faktor for å forstå hvilke vurderinger deltakerne ender opp med på norskprøven. En analyse av prøveresultater på tvers av norskopplæringssteder i Norge, indikerer samtidig at det er store forskjeller mellom opplæringsstedene i resultatene de burde ha skapt (gitt sammensetningen av deltakergruppen), og resultatene de faktisk skaper.

Et av hovedfunnene i caseundersøkelsen er at rammebetingelser (som økonomi, størrelse, regelverk og synkende deltakerantall), har stor betydning for prosesskvaliteten. Det innebærer også at prøveresultater ikke nødvendigvis er en indikator på kvaliteten på opplæringen, men også et uttrykk for andre forhold. Utover forhold ved individet eller opplæringsstedene, kan resultatene handle vel så mye om opplæringsstedenes muligheter for differensiering og individuell tilpasning.

Når det gjelder flerspråklige praksiser, har vi sett på både systematisk bruk av flerspråklige lærere og assistenter i undervisningen, og bruk av språkhjelpere i språkhomogene grupper. Opplæringsstedene som tar i bruk slike praksiser, erfarer at støtte på morsmålet, har betydning for deltakernes motivasjon og progresjon – særlig på lavere nivåer. Selv om vi finner både sosiale og språklige fordeler ved bruk av flerspråklighet i undervisningen, ser slik praksis imidlertid ut til å være lite institusjonalisert. Både tilgang til kvalifisert personale, økonomi og mangelfull kunnskap om betydningen og bruken av flerspråklige undervisere, er barrierer for økt bruk.

Når det gjelder arbeidsrettede praksiser, peker både skoleledere, lærere og deltakere på at bruk av praksisutplassering har mange fordeler. Deltakerne lærer språket i autentiske settinger, og det øker deltakernes motivasjon ved at de får aktivert sine ressurser, får anvendt språket og blir mer klar over hva som kreves av språklige ferdigheter i arbeidslivet. Det bidrar dessuten til å gjøre deltakerne «ansettbare» gjennom at de får bedre forståelse av det norske arbeids- og samfunnslivet. Casestudien viser imidlertid også at deltakerne ikke automatisk lærer språket ved å komme ut på en arbeidsplass. Det er av stor betydning å anlegge en helhetlig tilnærming med kvalitet i alle ledd for å oppnå gode, arbeidsrettede kvalifiseringsløp for deltakerne. Det innebærer blant annet at det jobbes systematisk med forberedelser til praksisutplasseringer og at undervisningen tilrettelegges på en måte som skaper samspill mellom arbeidsplass og klasserom. Videre fordrer det at det gis god og tett oppfølging av deltakere, arbeidsgivere og samarbeidspartnere samt at det legges til rette for språkpraktisering og for inkludering i det kollegiale fellesskapet på praksisplassen. Funnene understøtter dessuten tidligere forskning om betydningen av en individuelt tilpasset og relevant praksis - enten ut fra den enkeltes tidligere erfaringer eller fremtidsmål. Den største utfordringen for opplæringsstedene er at vellykket arbeidsretting krever mye ressurser, noe det ikke synes å være godt nok tilrettelagt for, verken fra statlig eller kommunalt nivå.