NOU 2019:2 Fremtidige kompetansebehov II

Sammendrag og utfordringer

Formålet med Kompetansebehovsutvalget (KBU) er å frembringe den best mulige faglige vurderingen av Norges fremtidige kompetansebehov. KBU skal analysere det tilgjengelige kunnskapsgrunnlaget og stimulere til ny kunnskap. Utvalget er i første omgang oppnevnt for tre år, og er bedt om å avlevere en rapport innen 1. februar hvert år. I denne andre rapporten har KBU gått videre i analysen av kunnskapsgrunnlaget, og peker på noen utfordringer for kompetansepolitikken.

Forskning og analyser om fremtidige kompetansebehov tar utgangspunkt i trender og en situasjonsforståelse av dagens arbeids- og samfunnsliv, og den utviklingen vi har sett de siste tiårene. Det er grunn til å regne med at de kompetansebehovene vi ser i dag i all hovedsak også vil være viktige i årene som kommer. Gode grunnleggende ferdigheter, sosiale og emosjonelle ferdigheter, og god yrkesmessig kompetanse vil være viktige også i fremtiden. Det finnes betydelig informasjon om hvordan kompetansebehovene ventes å utvikle seg fremover. Økende digitalisering vil innebære nye måter å jobbe på, stadig økte krav til digitale ferdigheter hos alle, og digital spisskompetanse hos noen. Høyere levealder og flere eldre vil føre til økende behov for kompetent arbeidskraft innenfor helse og omsorg. På mange områder ser vi utviklingstrekk som vi antar vil fortsette og kanskje forsterkes.

Samtidig er det mange kilder til usikkerhet. Kompetansebehov vi ser i dag er ikke nødvendigvis sammenfallende med behovene som vil oppstå i fremtiden. Trender vi ser innen teknologi, demografi, innvandring, globalisering og arbeidsliv kan ta en annen retning eller få andre konsekvenser enn det vi nå regner med. Det vil også komme nye utviklingstrekk som vi ikke hadde forutsett, som kan føre til omfattende endringer og behov for ny kunnskap og kompetanse. Slike endringer må både arbeidstakere og virksomheter ha vilje og evne til å håndtere. God evne til å lære vil da være sentralt.

Kompetansebehov kan ikke ses uavhengig av hva som er målet med kompetanse. For samfunnet som helhet er dette langt på vei nedfelt i Nasjonal kompetansepolitisk strategi (NKPS): «Kompetansepolitikken skal bidra til innovasjon, produktivitet og konkurransekraft i arbeidslivet, velferd og fordeling i samfunnet og utvikling og mestring for den enkelte».

Som i første rapport, vil KBU i denne andre rapporten fremheve at både virksomheter og enkeltindivider har kompetansebehov. Tilgang på kompetent arbeidskraft er avgjørende for virksomheters mulighet til å kunne løse oppgaver, og levere varer og tjenester. Jo mer kvalifisert og kompetent arbeidskraften er, jo større verdi har den for arbeidsgiverne. For den enkelte er høy kompetanse viktig for å kunne fungere godt i arbeids- og samfunnslivet. Det er den samlede kompetansen hver enkelt kan tilby i arbeidsmarkedet som setter en i stand til å bli sysselsatt, og få en jobb og en inntekt som bidrar til livsopphold og deltakelse i samfunnet.

Studier og analyser gir grunnlag for en rekke forventninger om fremtidige kompetansebehov. Utviklingen ser ut til å gå i retning av behov for et bredere sett av kompetanser. Evnen til å erverve ny kompetanse blir viktigere, og det kan bli større behov for dybdeforståelse og kritisk refleksjon. Arbeidstakere må kunne håndtere et mer teknologiintensivt arbeids- og samfunnsliv, med store krav til omstilling og livslang læring.

Det er også klare indikasjoner på at sosiale og emosjonelle ferdigheter blir stadig viktigere. Ny teknologi kan erstatte rutineoppgaver, både manuelle og ikke-manuelle, men det kan ikke erstatte sosial kompetanse. Mer tjenesteyting betyr mer personkontakt og større krav til kommunikasjonsevner. Samarbeidsferdigheter er viktig for flyt av kunnskap og for at omstilling skal skje smidig og effektivt.

Det blir også behov for mer kontinuerlig kompetanseutvikling for å takle endringer i arbeidsoppgaver og omstilling til nye yrker og nye jobber. Dette gjelder på alle utdanningsnivåer, men personer med lite utdanning og kompetanse kan stå svakere til å takle slike endringer. Dermed er det økende behov for god grunnkompetanse og utdanning på minst videregående nivå.

I et stadig mer spesialisert arbeidsliv har spesialistene også en viktig rolle. Spisskompetanse er viktig for å utvikle nye bedrifter og næringer, men også for å ivareta grunnleggende samfunnsfunksjoner innen blant annet helse, forvaltning og forsvar. Men også spesialistene har behov for sosial kompetanse og evne til å gjøre kritiske og etiske vurderinger. Også for dem blir mellommenneskelige ferdigheter viktigere enn før.

I analyser og vurderinger av fremtidig kompetansebehov er det nødvendig å bruke et bredt sett av analysemetoder og tilnærmingsmåter. Fremskrivinger av utdanningsbehov er nyttig, men ikke tilstrekkelig. Analyser av nåværende mangler og rekrutteringsbehov gir kunnskap for mer kortsiktig planlegging. Vurderinger og analyser av kompetansebehov som går på tvers av utdanninger og yrker, er verdifullt for planlegging og forbedring av utdanningssystemet. Drøfting av læring i arbeidslivet er viktig for å forstå kompetansebyggingen som skjer der, med tanke på hvordan denne læringen kan forbedres og forsterkes fremover. Scenarioanalyser gir mulighet til å drøfte fremtidig utvikling fra helt andre perspektiver, med vekt på hvordan ulike utviklingstrekk kan prege fremtiden.