Studenter med ADHD og Asperger syndrom
En veileder for innsikt, forståelse og kunnskap om tilrettelegging3. Studentenes erfaringer
For å bli bedre kjent med studiehverdagen og hva studentene med ADHD og Asperger syndrom opplever som hensiktsmessig tilrettelegging, har Universell intervjuet ni studenter, hvorav fire har Asperger syndrom diagnose og fem har ADHD.
Informantene ble hovedsakelig rekruttert via større læresteder som har spesiell erfaring med studenter som har disse vanskene. Studentenes utdanningsbakgrunn er svært variert, og det er god spredning med tanke på alder og kjønn. Syv av ni informanter oppgir å ha psykiske tilleggsvansker, samtlige har fått diagnosen i ung voksen alder, men det er stor variasjon i hvor lenge de har levd med diagnosen.
Diagnose | Selvrapporterte tilleggs-vansker | Hatt diagnosen i | Utdanning | |
---|---|---|---|---|
1. | Asperger syndrom | Nei | Har hatt diagnosen i 4 år. | Informatikk2. året og psykologi-fag |
2. | ADHD | Angst og depresjon | Har hatt diagnosen i 5 år. | Pedagogikk 2. året |
3. | ADHD | Panikkangst | Har hatt diagnosen i 6 år. | Spesialpedagogikk 5. året |
4. | ADHD | Bipolar lidelse | Har hatt diagnosen i 3 år. | Norsk 4. året |
5. | ADHD | Angst og depresjon | Har hatt diagnosen i 1 år. | Organisasjon og administrasjon 2.året. |
6. | ADHD | Nei | Har hatt diagnosen i 6 år. | Førskolelærer 2. året. |
7. | Asperger syndrom | Angst og depresjon | Har hatt diagnosen i 7 år. | Medisinske fag 7.året |
8. | Asperger syndrom | ADHD og psykiske symptomer | Har hatt diagnosen i 2 år. | IKT2. året |
9. | Asperger syndrom | Angst | Har hatt diagnosen i 3 år | Historie2. året. |
Kartleggingen viser at studentene hadde flere samsvarende erfaringer, og følgende kategorier blir presentert i dette kapittelet:
- Å være student med Asperger syndrom
- Å være student med ADHD
- Utfordringer i studiesituasjonen
- Erfaring med tilrettelegging
- Ressurser for å mestre studentlivet
3.1 Å være student med Asperger syndrom
Alle de fire studentene med Asperger syndrom uttrykker at de har stor interesse for å studere. Én nevner det som en spennende hobby, mens to av de andre forklarer at det å være skoleflink har vært viktig for deres identitet, da det er noe de virkelig har fått til. Dette kommer til uttrykk på flere måter:
«Jeg elsker å lese bøker. Vet jeg har kjempekapasitet og ressurser for å finne ut av ting..(..)men utfordringen er at jeg ikke klarer å bruke de riktig».
«Jeg leser hele tiden. Lesing stimulerer nysgjerrigheten min for både fagstoff og andre interesser».
«Som liten var jeg kjent i skolemiljøet for å være skoleflink, og dette er blitt min identitet som jeg føler at jeg må vedlikeholde for å ha en verdi».
Det er ingen tvil om at informantene med Asperger syndrom har en grunnleggende motivasjon for å studere for kunnskapsutviklingens skyld. Dette er i tråd med forskning som viser at personer med Asperger syndrom allerede i ung alder kan tilegne seg store mengder fakta om områder de interesserer seg for (Kaland, 2010; Bashe & Kriby, 2005). Informantene gir uttrykk for at de opprinnelig liker å studere, men at utfordringen ligger i hvordan de skal omsette det de lærer i besvarelser og i eksamenssituasjonen. Videre opplyser flere av informantene at de har en nysgjerrighet og interesse for å lære om sin egen situasjon og forstå mer om seg selv. Det medfører at de søker seg til studier som psykologi:
«Psykologi er interessant fordi det er spennende å lære mer om hvordan mennesker fungerer, spesielt med tanke på at jeg ikke har den medfødte kompetansen».
«Har lest mye psykologi, selv om jeg ikke studerer det, fordi det gjør at bitene faller litt på plass.».
Studentene har tilsynelatende behov for å forstå de mentale prosessene som foregår hos seg selv og omgivelsene, spesielt når de ikke opplever å forstå dette naturlig. Med økt forståelse forklarer de at de også får mer selvtillit i å omgås medstudenter og fremmede, så vel som familie og venner.
På spørsmål om hvilke positive egenskaper de opplever å ha som student, bruker noen av informantene eksempler som at de er disiplinerte, flinke til å se detaljer og god på å tilegne seg kunnskap. Andre studenter beskriver at nysgjerrighet, leseglede og detaljkunnskap har ført til positive opplevelser rundt det å være student. En informant beskriver det slik:
«Jeg vet at jeg er veldig disiplinert, men det vet jeg ikke om er en Asperger-ting, fordi mange med Asperger er generelt sett dårlig til å planlegge, noe jeg primært sett er veldig god til» (...) Jeg likte egentlig godt å komme til høyere utdanning fordi hele dagen står til min disposisjon. Da slipper jeg å bruke tid på ting som jeg allerede har forstått eller ting som ikke er på mitt intellektuelle nivå. Jeg kan faktisk bruke tida på det jeg finner nyttig».
Personer med Asperger syndrom er ofte kjent for å være sterke på nettopp disse egenskapene (Kaland, 2010), men som studenten i siste sitat formidler er det ikke nødvendigvis slik at positive/negative egenskaper man har kommer av eventuelle diagnoser. Det forteller at det er vesentlig å bli kjent med studenten bak funksjonsnedsettelsen for å best mulig tilrettelegge for mestring og gode studieopplevelser.
3.2 Å være student med ADHD
Å studere med ADHD blir av studentene beskrevet som en krevende prosess bestående av mange hindringer. Samtidig beskriver samtlige av studentene høyere utdanning som et sted hvor de får utspring for positive egenskaper som kreativitet og engasjement innenfor tema de interesser seg for:
«Jeg er god til å tenke utenfor det som alltid er så innlysende og jeg er løsningsorientert»
«Jeg vet at jeg er kreativ, jeg liker å tenke utenfor boksen og jeg har masse energi».
«Jeg har god tilgang til mange tanker samtidig, og jeg er i stand til å gjøre kjappe assossiasjoner».
Studentene beskriver sin energi og engasjement først og fremst som en styrke i studiesammenheng, men flere har opplevd at de samme egenskapene også kan være en svakhet når den overdrives. Det kan få ulike konsekvenser:
«Når jeg er engasjert er jeg veldig engasjert. Det gjør at jeg ikke kjenner at jeg er sliten før jeg er utslitt».
«Jeg blir interessert i så mye, og det er vanskelig å porsjonere ut engasjementet riktig».
«Jeg har en utadvendt og positiv personlighet. Derfor var det ekstra hardt å få angst og depresjon, fordi det gjorde meg til en person som var så langt unna den jeg ser på meg selv som».
«Jeg har et veldig varierende følelsesliv, så derfor kan en kommentar gjøre at jeg ikke klarer å følge med resten av dagen».
Det kan virke som det er kort vei fra at energien er en styrke til at den blir en svakhet. Når studenten ikke er bevisst utfordringen eller ikke klarer å regulere energien selv, kan det være nødvendig med bistand fra andre til å minne de på dette.
Til tross for at informantene har gjort seg erfaringer om hvordan det er å studere, er det på en annen side vanskelig å svare på hvordan det er å studere med ADHD, fordi de aldri har opplevd å studere uten. En informant forklarer at det er vanskelig å skille mellom hvilke av hennes egenskaper som skyldes ADHD- diagnosen, hvilke som skyldes bipolar-diagnosen og hvilke som er henne som person. Det fremgår også av intervjuene at det er forskjell på hvorvidt man er ny som student eller hvorvidt man har rukket å utvikle strategier for å studere med vanskene ADHD kan medføre. En informant forteller at det har vært vanskelig, men ettersom tiden har gått har han blitt vant med hvordan universitetet fungerer og hvordan han er som student, og slik funnet strategier for å mestre utfordringene. En annen informant har erfart selve målet med alt tilretteleggingsarbeid i høyere utdanning, - nemlig å glemme at han har en ADHD-diagnose:
«Jeg har ikke så mye sammenligningsgrunnlag ettersom jeg ikke har opplevd utdanning uten diagnose, men det er godt å ikke lenger tenke over at jeg har ADHD».
Ut fra disse erfaringene kan det virke som det er vanskelig å bli kjent med seg selv og finne sin plass som student, men at man med erfaring blir tryggere i miljøet og med oppgavene, og slik blir flinkere til å bruke egenskapene mer hensiktsmessig. Dette er også i tråd med erfaringer fra ressursgruppen for studenter med ADHD på NTNU, hvor studentene uttrykte at de får mer selvtillit og mestringserfaringer ettersom de får erfaring med studentrollen (Hanstad & Olaussen, 2012). I møte med disse studentene er det viktig å huske på at de ikke nødvendigvis identifiserer seg fullstendig med den diagnosen de har. Diagnosen er kun en del av deres person, og det er vanskelig å skille mellom hva som skjer som følge av funksjonsnedsettelsen, og hva som er personlighet.
Tre av studentene med ADHD har valgt utdanninger hvor man lærer mer om personer som har det vanskelig, og hvordan man best mulig kan møte disse personene. En viktig motivasjon for å velge studier som pedagogikk, spesialpedagogikk og førskolelærer var nettopp med bakgrunn i de vanskene de selv har hatt gjennom tidligere skolegang. Videre opplever de å ha en stor fordel i disse fagene fordi de kan relatere teorien til hva de har opplevd i praksis:
«For studiet jeg tar er det positivt å ha erfaring med lignende diagnoser selv. Jeg får også brukt mye av mine egne erfaringer med å ha ADHD i min jobb som mentor, fordi jeg har god kjennskap til hva som kan fungere der».
«Når man er vant med å streve med ting, så vil det være lettere å forstå hvordan andre kan ha det».
Dette med å få forståelse for andre når man har ulike diagnoser blir nevnt av flere informanter på ulike måter. Noen knytter det opp til forståelse for andre i utdannings- eller jobbsammenheng, mens en annen student knytter det til familierelasjoner og hvordan hun nå har en annerledes forståelse av sin fars manglende omsorg fordi hun nå forstår mer av utfordringene han har med ADHD. Uansett blir denne forståelsen fremstilt som en viktig motivasjon for studievalget og en positiv følge av det å ha en funksjonsnedsettelse selv.
Informantene med ADHD ser ut til å trives generelt godt i rollen som student når de har blitt kjent med seg selv i studentrollen og studielivet. I løpet av studiene lærer de å studere med de vanskene de har, bruke egenskapene sine på en god måte og finne strategier for hvordan de skal mestre de utfordringene som kommer.
3.3 Utfordringer i studiesituasjonen
Studentene rapporterer at utfordringene i høyere utdanning er knyttet til studieteknikk, uklare forventninger til egen innsats og mestring, det sosiale læringsmiljøet og åpenhet rundt diagnose.
Studieteknikk
Studieteknikk trekkes frem av nesten samtlige av studentene som vanskelig. Dette omfatter planlegging, strukturering av studiehverdagen, prioritering av arbeid samt konsentrasjon til å gjennomføre oppgaver. Ofte oppleves dette som utfordrende fordi høyere utdanning krever mye selvstendighet og mange opplever at det er uklart hva som forventes med tanke på innsats og mestring. En student med Asperger syndrom forklarer at hun ikke vet hva som skal til for å oppnå målet om å få toppkarakterer fordi det ikke blir uttrykt eksplisitt hva som forventes i de ulike fagene:
«Jeg vet ikke hva som skal til for å oppnå A eller B som er målet mitt. Det fører til at jeg jobber meg halvveis i hjel og jeg vet ikke om den tida jeg har brukt har vært riktig brukt».
En annen student med Asperger syndrom trekker paralleller til videregående opplæring hvor det ble tydeligere uttrykt hva som forventes:
«På videregående skole fikk vi klar informasjon om hva som forventes i de ulike fagene og på eksamen. Det savner jeg i høyere utdanning».
En tredje student med Asperger syndrom skulle gjerne hatt mer kontakt med faglærer for å få større forståelse av hva som forventes:
«Jeg skulle likt å ta kontakt med faglærer på starten av semesteret og spurt hva som er målet med faget – hva som skal læres. Da slipper jeg å bruke så ufattelig mye tid (som jeg har gjort) på å skjønne det selv, før jeg konsentrerer meg om å lese pensum».
For disse studentene ser det ut til å være avgjørende at de formelle rammene i fagene de tar, som fagenes formål og krav til hva som skal læres er på plass, før de kan lage seg egne fremdriftsplaner for å nå målene.
Selv når de formelle rammene er på plass opplyser nesten alle informantene at de strever med å bruke lesetiden kvalitativt riktig. Studentene forklarer at de bruker mange timer på studier, men at de ikke får med seg så mye av helheten av det de har lest. Utfordringen for flere er at de stadig vekk henger seg opp i detaljer, noe som er en kjent problemstilling også i øvrig litteratur på området (Kristiansen Blikø, 2008; Kaland, 2010). En student med Asperger syndrom forklarer det slik:
«Jeg har vanskeligheter med å fokusere på flere ting samtidig. Jeg henger meg opp i detaljer som jeg må undersøke før jeg går videre, så det er halvleste artikler overalt, fordi det alltid er noe som trigger nye idéer som jeg må finne ut av».
En annen student med Asperger forteller om lignende utfordringer, og bruker metaforer som skog og trær for å beskrive vanskene:
«Lærebøker er gjerne strukturert slik at man starter med skogen, og så går man innover til trærne etter hvert. For å forstå skogen må jeg starte med røttene og trærne, hvis ikke oppstår det en hel haug med spørsmål og jeg klarer ikke å lese videre før jeg har besvart de..(…). Jeg klarer ikke å organisere innholdet, før det henger logisk sammen. Det er slitsomt å dykke dypere i alle detaljer, for det er ikke slik bøkene er lagt opp pedagogisk».
Studenten påpeker her en utfordring som svært mange opplever i møte med pensumbøkene. Mangfoldet blant studentene er stort og det vil naturligvis være stort spenn i hva studentene kan i de ulike fagene fra før. Hva som vil være logisk for en student kan derfor oppleves som helt uforståelig for en annen. Noen vil foretrekke å starte med å lese om generelle betraktninger, mens andre trenger å forstå det elementære for å forstå det generelle. Dermed kan det være at studentene trenger å få frie tøyler til hvor de skal starte å lese i pensumboka. På en annen side kan det være til stor hjelp for studenten å få visse føringer fra faglærer hva gjelder prioriterte fokusområder. Dette kommer til uttrykk hos en student med ADHD som brukte ekstra mye tid på å lese nettopp fordi det var vanskelig å vite hva hun skulle fokusere på. Hun utdyper utfordringen slik:
«Det er vanskelig å trekke ut essensen, fordi jeg ikke føler at jeg har den egenskapen iboende. Alle detaljer blir like viktig og jeg føler at jeg må kunne alt på eksamen».
Når alt oppleves som like viktig i pensum blir arbeidsmengden overveldende, tidkrevende og energitappende. Slik en tradisjonell skoleeksamen er i dag legges det i mange tilfeller opp til at studentene skal besitte konkrete faktakunnskap. Hadde undervisnings- og vurderingspraksisen derimot lagt mer vekt på forståelse og analytiske ferdigheter hadde det kanskje vært mer overkommelig å tilegne seg kunnskap, spesielt for studenter som har konsentrasjonsvansker og problemer med studieteknikk.
Flere av informantene uttrykker at konsentrasjonen lett avtar når de har mange tanker samtidig. En student med Asperger syndrom blir lett forstyrret av støy rundt seg:
«Når jeg sitter på lesesal får jeg ikke konsentrert meg. Det er så mange lyder og bevegelser at jeg detter ut av det jeg holder på med».
En annen student forteller om hvor vanskelig det er å bruke tiden mellom forelesningene effektivt, og hvordan det tar tid å omstille hodet på et annet fag.
«Jeg kan ikke sette meg ned mellom forelesningene, fordi det er den tiden jeg bruker på å komme inn i det. Det hadde vært lettere om jeg tok ett fag om gangen, fordi det er vanskelig å snu om på fokus».
Omstilling, og det å styre hvilket fokus de skal ha fra tid til annen, kan være ekstra vanskelig for disse studentene, fordi de ofte har vansker med å konsentrere seg. Spesielt mange studenter med ADHD er avhengige av medisiner for å opprettholde konsentrasjonen over tid, noe som også styrer studieteknikken og når på dagen de har optimal konsentrasjon. To av informantene forklarer det slik:
«Har alltid slitt med å få med meg det læreren sier. Jeg kan dette ut i 15 minutter uten at jeg får det med meg, og plutselig oppdage at jeg ikke har fulgt med».
”Fokuset mitt er på det beste rundt kl. 12, fordi da fungerer medisinene optimalt. Når forelesningene er sene eller spesielt tidlig, eller jeg må studere på tidspunkt jeg ikke er vant med, så er det ekstra vanskelig å være konsentrert. Jeg tar medisiner tre ganger daglig, og de kan ikke tas for sent for da får jeg ikke sove. Derfor er jeg ikke like produktiv på ettermiddag/kveld”.
To andre studenter har erfart at tilrettelagt kontorplass og bruk av høreklokker som utestenger all lyd kan være til god hjelp for konsentrasjonen. Flere studenter forklarer at belønning kan være en motivasjon til å holde fokus på oppgavene de gjør. Dette kan være et godt virkemiddel, men det kan også være en utfordring, når de må vente så lenge på belønningen:
«Når jeg ikke får umiddelbar belønning er det vanskelig å holde motivasjonen oppe. Jeg har merka meg at tidsaspektet mellom planlegging, handling og belønning bør være kort hos meg for at motivasjonen skal holdes oppe».
Slik høyere utdanning er lagt opp i dag med én avsluttende skriftlig eksamen på slutten av semesteret kan det kanskje være ekstra vanskelig å holde motivasjonen oppe gjennom hele semesteret. Det krever desto mer av dem når det gjelder planlegging, slik at de unngår det typiske skippertaket i innspurten. En student med ADHD beskriver sin erfaring slik:
«Siden jeg har vanskeligheter med å konsentrere meg og holde motivasjonen oppe gjennom hele semesteret, har jeg ligget i dvale frem til november og deretter tydd til skippertak hvor jeg har valgt ekstremversjonen med 15 timers økter i eksamensperioden. I de periodene møter jeg ikke noen andre mennesker og blir helt Zombie».
Planlegging er en aktivitet som studentene fremhever som viktig for å komme i gang med arbeidet. Men hvilke konsekvenser får det når det er utfordrende i seg selv å planlegge, og er planlegging tilstrekkelig for å få arbeidet gjort innen tidsfristen? Planlegging beskrives som svært utfordrende for flere av studentene med ADHD, men veien fra planlegging til gjennomføring ser ut til å være enda vanskeligere:
«Ofte sitter jeg oppe hele natta før innlevering, fordi det er vanskelig å beregne arbeidsmengde frem mot tidsfrister».
«Jeg har et snev av tvang på planlegging. Vet ikke om tvangen ovenfor planlegging er fostret frem av ADHD’en, men veldig mange i familien min har ADHD. Selv om jeg er god til å planlegge er jeg ikke like flink til å gjennomføre».
«Planlegging og orden er ikke noe problem for meg, men gjennomføringa er vanskelig hvis jeg ikke har en avtale om å møte noen på skolen».
I informantenes erfaringer kommer det frem at studentene trenger bistand til å følge opp de målene og planene de setter seg fore. Planlegging berører også det å strukturere konkrete arbeidsoppgaver, som for eksempel å skrive en semesteroppgave. Her rapporterer studentene om store utfordringer:
”Det er så vanskelig å planlegge skriving av en oppgave, fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal strukturere og prioritere innholdet i teksten”.
«Det er vanskelig å skrive – sette sammen oppgaven.. (..) ikke grammatikk, men det å organisere teksten”.
Studenter generelt har ofte utfordringer med å skrive en akademisk tekst, nettopp av samme årsaker som studentene med ADHD nevnte her. Derfor tilbyr mange læresteder, som for eksempel NTNU og Universitetet i Agder, kurs i akademisk skriving for alle studentene. Likevel er det spesielt vanskelig når man i utgangspunktet har utfordringer med å konsentrere seg og sortere tanker. Flere av studentene med ADHD presiserer imidlertid at det er lettere å skrive en tekst hvis det kommer tydelig frem hva oppgaven etterspør og hva som er relevant i en besvarelse:
«Skriving er en stor utfordring, hvis det ikke er veldig strukturert og konkret hva jeg skal gjøre og hva som forventes».
En annen student opplever å forstå fagstoffet bedre når hun blir utfordret til å skrive en tekst om et gitt tema, og etterlyser mer av slike læringsaktiviteter ved sin utdanning:
«I fjor var eksamen basert på det å skrive en oppgave. Jeg liker det, og kunne tenke meg at vi hadde mer av det i løpet av semesteret, for det er sånn jeg lærer stoffet best – det går ikke når jeg bare leser, for da har jeg ikke noe konkret å gå etter».
Det er tydelig at informantene trenger å ha oversikt over formålet med fagene og hvilke forventninger faglærerne har før de får roen til å arbeide med fagstoffet, både i løpet av semesteret og i eksamenssituasjonen. De trenger også bistand til å organisere en arbeidsplan for å fordele og prioritere arbeidsmengde. Informantene sine erfaringer gjenspeiler seg i litteratur på området som viser at studieteknikk med planlegging, organisering av hverdagen og konsentrasjonsproblemer er typiske utfordringer for personer med ADHD og Asperger syndrom (Kaland, 2010; Kristiansen Blikø, 2008).
Det sosiale læringsmiljøet
For studentene med Asperger syndrom er det sosiale læringsmiljøet en utfordring av flere grunner. Samtlige informanter har et anstrengt forhold til medstudenter og ansatte ved lærestedet. I hovedsak skyldes dette usikkerhet og liten kompetanse på kommunikasjon og relasjonell etikette. Dette kommer til uttrykk på ulike vis; noen unngår sosiale settinger, mens andre prøver å jobbe med det - og opplever å «feile» på det.
«Jeg er hele tiden redd for å gjøre noe som skal fornærme andre. Jeg har sannsynligvis av og til et kroppsspråk som er ute av plass..(..) Det er sikkert noen som ser på meg som infleksibel og rigid. Jeg syns det er vanskelig».
«Den største vanskeligheten er at jeg sannsynligvis ikke har noen venner”.
«Jeg blir så opptatt av det jeg skal fortelle at jeg glemmer subjektet og relasjonen til den jeg forteller noe til. Derfor vanskelig å plukke opp sosiale hint underveis».
Når man stadig får tilbakemelding om at man ikke forstår andre mennesker og den sosiale etikette, kan det føre til at man utvikler sosial angst og at man trekker seg unna. Som nevnt tidligere, velger noen av informantene å lese litteratur for å utvikle sosial kompetanse og lære å forstå hvordan man skal opptre i ulike settinger. En annen student oppgir å ha lært mye av å studere folk i sine omgivelser:
«Jeg har lært mye av å prøve å forstå meg på venner, søstre og bekjente, imitere de og deretter integrere det i meg selv».
En annen student uttrykker at det sosiale er utfordrende fordi det er vanskelig å forstå seg på egne og andres følelser. Han tror det er «oppskrytt» at personer med Asperger syndrom «ikke har følelser». Han uttrykker det slik:
«jeg tror at personer med Asperger syndrom har veldig mye følelser, men at de bare ikke vet hvordan de skal vise det utad…(…). Vanligvis vil man vise følelser når man har det vondt og lignende, som trigger reflekser hos foreldre som da gir de det, men når man ikke viser noe i utgangspunktet, vil man heller ikke lære seg det mønstret».
Når man ikke får uttrykt egne følelser og behov kan det være ekstra vanskelig for andre å forstå at vedkommende ønsker bistand til noe. Med visshet om at denne studenten kjenner mye følelser men har vansker med å sette ord på dette kan man kanskje som hjelpeapparat stille spørsmål som aktiverer refleksjoner rundt hva en trenger. En annen student underbygger dette ved å fremheve betydningen av å forstå egne følelser:
«Det å forstå ens egne følelser er mye viktigere enn å forstå andres følelser. Det er vanskelig å sette ord på følelser og knytte det til det som skjer. Så jeg har bare følelsen uten å vite hva den kommer av».
Ut fra denne studentens perspektiv er det av stor betydning at hjelpeapparat stiller spørsmål som stimulerer til refleksjon rundt hva han trenger. En annen student henter ressurser til å regulere følelsene gjennom musikk:
«Når jeg hører på musikk kommer jeg i kontakt med både gode og vonde følelser. Hvis jeg har mye selvhat hører jeg på Death Metal og ekstrem musikk. Når det blir brutalt nok, får jeg kontroll over følelsene og ro i meg. I gode perioder hører jeg på klassisk gregoriansk musikk fra 1600-tallet… (..). Det går ikke an å gjøre motsatt».
Denne studenten har lært seg å kontrollere følelser gjennom musikk, noe som ser ut til å være en utbredt mestringsstrategi for personer som har Asperger syndrom (Kaland, 2010). Kanskje flere studenter som er i samme situasjon kan ha glede av det samme.
Mens informantene med Asperger syndrom ofte foretrekker å studere alene, uttrykker studentene med ADHD at de lærer svært mye av å være sammen med medstudenter.
«Når jeg traff to medstudenter som studerte på en annen måte enn meg, kunne vi prate om ting og plutselig hadde jeg fått det som måtte konsumeres av pensum i løpet av de timene vi var på skolen, så kunne jeg liksom lære meg faglige sammenhenger ved å være sosial».
”Jeg er helt avhengig av å snakke med andre om stoffet for å lære”.
”Å treffe venner er en stor motivasjon til å gå på skolen for å studere, fremfor å sitte hjemme alene på hybelen. Da føler jeg meg mindre ensom”.
Likevel ser det ikke ut til at det sosiale læringsmiljøet kommer av seg selv på lærestedet. To av studentene uttrykte at fadderuken ikke hadde vært særlig vellykket, og at de dermed ikke hadde blitt kjent med noen før de senere fikk tilrettelagt kontor på skolen.
«Det skjærte seg med fadderuken, så de første semestrene som student hadde jeg ingen venner. De jeg kjente her oppe ble kjent med andre. Jeg var mye hjemme der jeg kommer fra, fordi det var så skuffende og ensomt her. Det varte helt frem til 2012, hvor jeg fikk det tilrettelagte kontoret på skolen. Her møtte jeg mennesker hver dag som visste hva jeg het og etter hvert hvem jeg var. Jeg ble ikke glemt. Folk registrerte om jeg ikke var på skolen».
Dette ble også understreket av den andre studenten som fremhevet at først når han fikk tilrettelagt kontor på skolen opplevde han å kjenne en sosial tilhørighet et sted. Når man kommer flyttende langveisfra er det ikke så lett å bli kjent med nye folk. I lærestedenes regi legges det opp til fadderuker eller mottaksprogram i starten, men etterpå er det ofte opp til studenten selv å finne sin plass sosialt. Mange av studentene med ADHD og Asperger syndrom har utviklet psykiske vansker som sosial angst, og kan dermed ha ekstra store vansker med å bli kjent med nye folk.
Frister og uforutsigbarhet påvirker funksjonsnedsettelse
Både studentene med Asperger syndrom og studentene med ADHD forklarer at de har perioder som er gode og perioder som er utpreget dårlige. Uforutsigbarhet eller plutselige endringer fra studieprogrammets side kan føre til at studentene bruker ekstra mye energi, noe som i neste runde kan føre til at de får en dårligere periode. En av studentene forklarer at hun er spesielt sensitiv for plutselig endringer av forelesningsplanen, pensum eller endringer på sitteplasser:
«(…). Da må jeg revurdere hele situasjonen, det jeg opprinnelig hadde planlagt og forberede noe helt nytt. Det genererer mye frustrasjon som er noe jeg mentalt må gjøre om og fysisk at jeg må endre avtaler og planlegge på ny».
En annen student forklarer at det er spesielt frustrerende å få med seg beskjeder som kun blir gitt muntlig:
«Muntlige beskjeder er vanskelige å ta, så det beste er når viktige beskjeder gis skriftlig. Også fordi jeg har dårlig arbeidsminne, fordi det skjer så mye annet i hodet mitt samtidig».
En tredje student med Asperger syndrom har fått god hjelp av mobiltelefonen for å huske på ulike frister:
«Noe av det viktigste som kan hjelpe med å holde frister og rekke møter er kalenderen på mobilen. Hvis jeg legger inn alle frister der og bruker alarmen til å huske å se i kalenderen, har jeg mer oversikt».
Ut fra disse erfaringene bør man så fremt det lar seg gjøre minimere plutselige endringer. Når plutselige endringer likevel dukker opp, er det av stor betydning at man får beskjed om dette gjennom ulike kanaler og spesielt skriftlig.
Flere av studentene har erfart at eksamen eller innlevering av semesteroppgaver har kollidert med en tid hvor de selv har en dårlig periode. For noen har det vært tilstrekkelig å få utsettelse noen dager, men for andre har det medført at de ikke fikk gjennomføre eksamenen. En student med både Asperger syndrom og ADHD har erfart følgende:
«Noe av det som har vært hovedproblemet mitt er frister på innlevering. Jeg får ofte oppgaven 1 uke før innlevering, og hvis jeg har en dårlig periode da, får jeg ikke levert uansett hva jeg prøver å gjøre. Å få 1-2 dager utsettelse er ofte ikke tilstrekkelig hvis jeg først har en dårlig periode».
Dersom man har lengre gode perioder kan man av omgivelsene oppfattes som mindre funksjonshemmet enn man egentlig er. Dette kan også påvirke i hvilken grad man får hjelp av andre. Studenten sa det slik:
«Jeg blir oppfattet som mindre dysfunksjonell enn jeg ser ut til å være, fordi folk møter meg i en god periode. Det har gjort at jeg får lite hjelp».
Det kan være lurt å huske på at helse/funksjonsnedsettelse er kontekstuelt og dynamisk. Selv om man i en periode kan fungere tilnærmet optimalt, kan man i neste øyeblikk være svært syk.
Åpenhet om funksjonsnedsettelsen
Hvorvidt studentene er åpne om funksjonsnedsettelsen ser ut til å påvirke i hvilken grad de opplever å ha utfordringer i høyere utdanning. Når studentene har vært åpne om sine vansker opplever de å få mer tilrettelegging og bedre oppfølging av faglærer og institutt:
«Jeg har sagt at jeg har Asperger syndrom til flere av mine forelesere når jeg har tatt kontakt for å gi de en forklaring på hvorfor jeg spør om avklaringer i fagets mål».
Når studentene er åpne om funksjonsnedsettelsen opplever de også å få mer forståelse fra medstudenter og ansatte for at de glemmer avtaler og frister, eller har behov for ekstra avklaringer og forutsigbarhet. Studentene sa det slik:
«Jeg er veldig åpen om at jeg har ADHD – hele klassen vet det. Da tenker jeg at flere får forståelse for hvem jeg er».
«I gruppesamarbeid hender det at jeg sier fra til medstudenter, fordi jeg vet at det kommer til å påvirke min del av arbeidet, - oppmøte til møter og hvilke oppgaver jeg får i gruppa.(…). Jeg burde for eksempel ikke få ansvar for å sette sammen hele oppgaven til slutt, fordi struktur ikke er min sterkeste side».
Ved å være åpen om sine vansker er det lettere å finne sin plass i gruppa og bidra med sine sterke sider. Studentene forklarer videre at de føler et ekstra ansvar for å oppklare hva ADHD og Asperger syndrom innebærer, fordi mange har lite kunnskap om det. De ønsker å påvirke fordommer som de opplever at folk har rundt diagnoser som ADHD og Asperger syndrom, men de ønsker å gi et grunnlag først:
Jeg er redd for å si det før vi blir kjent fordi jeg er redd for at de skal tillegge meg masse egenskaper jeg egentlig ikke har..(…). Samtidig skjønner jeg jo at det er viktig å si fra for ellers vil man jo aldri forandre det bildet mange har på personer med ADHD».
«Jeg har sagt det til et par av de jeg møtte i fadderuka, men det tok en god del tid, fordi jeg ville ikke introdusere meg med det, da jeg var redd de skulle få assossiasjoner til folk og ting som kanskje ikke stemmer med meg».
Det kan virke som at disse studentene ikke kjenner seg igjen i de typiske karakteristikkene som forbindes med det å ha ADHD. Det er viktig for dem å opplyse om sine utfordringer for å gi andre et mer riktig bilde av hvordan de selv opplever diagnosen, hvordan den påvirker deres liv.
Videre uttrykker flere av studentene at de ikke er åpen om funksjonsnedsettelsen til hvem som helst. Tre av informantene forklarer at åpenheten rundt diagnosen kommer an på relasjonen de har til personer rundt seg og at det er avgjørende at det er en spesiell hensikt bak:
«Det kommer an på relasjonen jeg har til medstudent/faglærer. Dessuten sier jeg det kun hvis det er nødvendig».
«Det er ikke hemmelig, men det er personlig, derfor sier jeg det bare til de jeg kjenner godt».
«ADHD er ikke en personlighet, det er kun hindringer jeg har i innimellom. Derfor sier jeg fra om det når det passer seg sånn».
Selv om det er en konkret hensikt og et reelt behov bak åpenheten om funksjonsnedsettelsen, opplever en av studentene med ADHD å holde igjen åpenheten i frykt for å «skylde på diagnosen, og bli oppfattet som lat»:
«Noen ganger er jeg redd for å nevne diagnosen min til forelesere i forbindelse med spørsmål om faget, fordi jeg er redd de skal tenke at jeg forteller om det som en unnskyldning til å få mer hjelp..(…). Mange har fordommer her».
Ettersom ADHD og Asperger syndrom er usynlige vansker har studentene et vanskeligere valg om hvorvidt de skal være åpen om funksjonsnedsettelsen eller ikke. Informantene i disse intervjuene har stort sett opplevd positive følger av å være åpen, selv om det også oppleves risikabelt å være det, i lys av andres forutinntatthet. Likevel velger studentene å være åpen i relasjoner hvor de føler en trygg tilhørighet og i situasjoner det har en hensikt.
3.4 Erfaringer med tilrettelegging for studenter med Asperger syndrom
Mentorordningen blir nevnt av flere av studentene som et svært godt virkemiddel for faglig og personlig mestring. For noen av studentene er mentoren til stor hjelp når de skal fastsette mål og kartlegge hva som må gjøres for å nå de. For andre blir mentor et nyttig bindeledd mellom student og foreleser:
«Det at jeg har mentor fjerner mye press fra foreleser, fordi mentor avlaster foreleser ved å besvare spørsmål jeg ellers ville stilt henne».
Studentene forklarer videre at det er betryggende at mentor har tatt faget før, fordi han da kan bistå med å avklare hva som forventes i faget og hvorvidt han har forstått ting rett. Studentene samarbeider med mentor gjennom ulike kanaler som e-post, Skype og Google Docs, og flere av studentene forteller at de har stor glede av at mentoren lager ulike oppgaver for å teste deres forståelse.
Ut fra informantene sine erfaringer kan det virke som at mentorene bistår med å rydde vekk faktorer som er forstyrrende i studiehverdagen, og gir studentene struktur, kontroll og trygghet til å konsentrere seg om det de skal lære.
Et annet tilretteleggingstiltak som blir nevnt med stor begeistring er ressursgruppa for studenter med Asperger syndrom. I denne gruppa møter studentene andre med lignende utfordringer, og man kan utveksle erfaringer om læringsstrategier som hjelper for å mestre studielivet. Noen studenter viser til at de har fått inspirasjon av eksterne personer som blir leid inn til gruppa for å fortelle om tema som vennskap og forhold, mens andre har lært mye av erfarne studenter som forteller om hvordan det var å studere og hvilke ressurser som hadde hjulpet han. Andre faktorer ved gruppa som studentene har satt pris på forklares slik:
«Det er fint å ha ytre rammer og spesifikke tema å snakke om, men det må også være åpent for digresjoner fordi da blir det en mer naturlig diskusjon. På det området har jeg ikke noe imot fleksibilitet».
«Det er interessant å høre om hvordan andre med Asperger syndrom har det og får ting til å fungere. Kjekt å dele ulike tips».
«Ressursgruppa er okay. Greit å møte andre som er intelligente og som ikke lager trøbbel».
Sitatene viser at studentenes erfaringer spenner bredt og at det er ulike deler ved gruppa som er viktig for dem. Ved administrering av slike grupper er det derfor viktig å involvere medlemmene i hvordan de ønsker at gruppen skal fungere.
Andre tilretteleggingstiltak som blir nevnt som nyttig er samtale hos lærestedets tilretteleggingskontakt vedrørende eksamenstilrettelegging og tilrettelagt lesesalsplass. Flere av deltakerne har også hatt glede av kurs i studieteknikk og karriereveiledning.
På spørsmål om hvilke forventninger studentene hadde til tilrettelegging av studier før de startet er det entydig at de hadde generelt lave eller ingen forventninger til tilrettelegging. Mange uttrykker at de ønsker å klare seg selv, noe som ofte resulterer i at de oppsøker hjelp unødig sent. Kun en student nevner en forventning til at pensumlister skulle være tilgjengelig før oppstart av nytt semester.
«Hadde ikke mange forventninger, men regnet med at pensumlister var tilgjengelige før oppstart av nytt semester. Lærestedet jeg går på legger ikke ut pensumlister før første forelesningsdag i flere fag, og det skaper frustrasjon fordi da får jeg ikke forberedt meg og det blir bare kaos».
Denne studentens erfaring illustrerer at dersom fagenes formelle rammer ikke er på plass fra start, kan det påvirke at studentene kommer bakpå allerede fra første studiedag. Samtidig antyder et slikt fokus at studenten likestiller tilrettelegging med noe enhver student uten tilretteleggingsbehov skulle kunne forvente. Slik kan det se ut til at studentene som er intervjuet ikke ser ut til å forvente noe mer enn studenter uten tilretteleggingsbehov.
En ting er hva studentene forventer, men en annen ting er hva studentene ønsker av tilrettelegging. Her hadde studentene langt flere forslag, som nok en gang illustrerer tiltak som kan komme alle studentene til gode, og ikke bare være nyttige for et knippe studenter med funksjonsnedsettelse:
«At forelesningen blir filmet eller tatt opp, fordi jeg sliter med å holde konsentrasjonen. Derfor blir undervisningen bare bortkastet for meg, den tar dyrebar tid jeg kunne brukt på å lese. Det hjelper med diktafon.».
«At lærer legger ut Power-Point presentasjoner fra forelesninger – helst før forelesningen der den blir brukt».
«Tilgang til besvarelser på tidligere eksamensoppgaver for å få en bedre forståelse av hva som forventes».
«Tettere kontakt med faglærer, slik at jeg kan stille spørsmål om fagstoffet når uklarheter».
Det er interessant å se at eksemplene som studentene med Asperger syndrom nevner som nyttige for å gjøre studiene mer overkommelige, er grep som studenter generelt også ville hatt glede av eller ønsker seg. Dette er realistiske virkemidler som er gjennomførbare for forelesere, som er til glede for alle studenter, men spesielt nødvendig for studenter med vansker som følge av Asperger syndrom og/eller ADHD.
3.5 Erfaringer med tilrettelegging for studenter med ADHD
I likhet med studentene med Asperger syndrom opplyser informantene med ADHD at mentorordningen og ressursgruppen for studenter med ADHD har hatt stor betydning for deres studiemestring, både sosialt og faglig. I begge ordningene får de personlig og faglig oppfølging, de får bistand til å planlegge ukene sine og ettersom noen andre følger med på gjøremålene forplikter det i større grad til gjennomføring. Studentene beskriver ressursgruppa som et sted de blir sett og får rutiner:
«Ressursgruppa hjelper meg masse fordi jeg kan lære nye strategier til å lære stoffet, og jeg kan fastsette ukemål som andre registrerer hvis jeg ikke gjør».
«Det er fint å starte uka med ressursgruppa, fordi vi skriver lister over hva vi skal gjøre i løpet av uka, og det gir meg et spark bak til å komme i gang».
Studentene oppgir at de føler seg lettere til sinns etter at de har vært på ressursgruppemøte. Foruten å få oversikt over ukas gjøremål og oppfølging til hvordan man skal ta tak i de ulike oppgavene, er ressursgruppa en fin arena til å bli kjent med og utveksle erfaringer med andre i samme situasjon:
«Det er godt å bli forstått uten å måtte forklare»
«Det er lærerikt å se seg selv utenfra gjennom andre som er i samme situasjon».
«Det er så typisk at man blir stemplet for å være dum når man har ADHD, men i ressursgruppa har jeg fått bekrefta at man ikke er det – de jeg møter i gruppa er jo skikkelig smarte».
En student har ikke lenger behov for den faglige oppfølgingen fra ressursgruppa, men forteller at hun fortsatt deltar fordi hun vil bistå andre som har vansker:
«For meg er det viktig å videreformidle kunnskap til nye deltakere, slik som noen hjalp meg når jeg var ny i gruppa».
Studentens erfaring forteller hvor viktig ressursgruppas oppfølging har vært for henne, når hun nå går dit primært for å bistå andre.
Med Mentorordningen får man hjelp til mye av det samme som i Ressursgruppa, men her er oppfølgingen individuell og tettere. Studentene med ADHD beskriver mentoren sin som en som vekker motivasjonen, modellerer atferd og en hensiktsmessig studieteknikk:
«Mentor har hjulpet meg med organisering, strukturering og motivasjon i forhold til det at jeg er flinkere enn jeg tror».
«Det er godt å bli sett, og kjenne en forventning om at jeg skal gjennomføre oppgaver vi har blitt enig om».
«I fjor skulle jeg egentlig melde meg av to fag fordi det ble for mye med fire, men jeg fikk hjelp av mentor og endte opp med A i begge fagene».
En student er spesielt opptatt av å fremheve hvordan mentoren hennes oppmuntret og utfordret henne til å gjøre ting hun egentlig ikke turte selv:
«Min personlige mentor var den totale motsetningen av meg – ekstrovert bergenser som tok tak i alt. Ingenting var et problem og det hjalp meg veldig til å komme ut av skallet..(..).Jeg så at hun ikke tok skade av å ta kontakt med faglærere og institutt, og plutselig gjorde jeg det selv. Nå er det jeg som er mentor, og da prøver jeg å lære det samme videre».
Flere av studentene oppgir at mentor også bistår med gjøremål som ikke har direkte relevans for skole, men som er nyttig å få bistand til da disse også opptar tankene og konsentrasjonen til studentene. En av studentene sier det slik:
«Mentor har hjulpet meg med å svare på e-post til NAV og betale regninger, fordi sånne aktiviteter påvirker konsentrasjonen min. Når jeg får satt ord på og lagd en plan for oppfølging av det, er det lettere å konsentrere meg om skole-ting».
I tillegg til organisert tilretteleggingstiltak som Ressursgruppa og Mentorordningen, nevner studentene at tilrettelagt lesesalsplass og samtale med tilretteleggingsveileder ved lærestedet, er svært nyttige tiltak for økt studiemestring.
«Etter at jeg fikk eget kontor har det blitt lettere å komme på skolen og gå i forelesninger. Tidligere slet jeg mye med angst, som gjorde at jeg ikke turte å gå noen steder, fordi jeg var veldig bevisst på at alle så meg, så det var godt å endelig ha et sted å gjemme seg litt bort på».
«Tilretteleggingsrådgiveren hadde alltid tid til meg når jeg hadde tøffere perioder. Som oftest var det nok å bli lytta til av en som hadde rasjonelle tanker»
«Veilederen på skolen er flink til å identifisere problemer og finne løsninger. De har kunnskap om ressurser og ting som er mulig. Det er til stor hjelp».
Alle studentene oppgir at de setter stor pris på at veiledere tar seg tid til å lytte og snakke med dem i vanskelige perioder. To av studentene fremhever at det er viktig at veilederne utforsker hva den enkelte student trenger, fremfor å behandle alle studenter likt. De beskriver utfordringen slik:
«Det er fint når tilrettelegger er empatisk, men jeg har opplevd å bli stakkarsliggjort når det egentlig bare var praktisk informasjon jeg trengte».
«Jeg får ofte høre fra faglærere og ulike veiledere at alle strever med ting. De sier at jeg ikke er alene og at det er mange som strever med dette. Da føler jeg at de egentlig ikke forstår hva jeg går gjennom – alle strever med sitt, men det er forskjellige ting og ulike grader av det».
Disse to studentene opplever på hvert sitt vis å ikke bli møtt på det de faktisk trenger av veileder. Den ene studenten trengte praktisk informasjon, men opplevde å bli sykeliggjort. Den andre ønsket bistand i å finne gode måter å møte vanskene på, men endte opp med å føle at hennes plager ble bagatellisert og forenklet.
Når det gjelder eksamenstilrettelegging har samtlige studenter erfart at eksamen på skjermet rom med utvidet tid har bidratt til bedre resultater og ro i forbindelse med eksamen. De forklarer det slik:
«I høyere utdanning har jeg kunnet ta eksamen på eget rom med utvidet tid, og det har blitt en helt ny verden. Gjør at jeg kan få tilnærmet likt utgangspunkt som de andre. Det er ikke en til-lettelegging, men en normalisering».
«Tilrettelegging med utvidet tid og skjerming på eget rom hjelper veldig. Angsten for eksamen har blitt mindre og konsentrasjonen på eksamen mye bedre.
To av studentene hadde også opplevd å få muligheten til å ta hjemmeeksamen i stedet for skoleeksamen. En tredje student påpekte betydningen av en støttende lærer i eksamensperioden:
«En lærer har spesielt hjulpet meg når han spurte om jeg ville ha en muntlig eksamen dagen etter den skriftlige, slik at jeg kunne oppklare eventuelle misforståelser. Det var skummelt, men jeg stolte veldig mye på han og det gjorde at jeg presterte helt klart bedre».
Flere av studentene forsikrer at tilretteleggingen de får ikke går på bekostning av faglige krav. De forklarte at de fortsatt opplever utfordringer med å skrive strukturerte tekster uavhengig om de har hjemmeeksamen, eget rom og utvidet tid. Det kan se ut til at tilretteleggingen de får kun fjerner ukontrollerte hindringer som har vært barrierer for normal studiemestring.
I likhet med studentene med Asperger syndrom oppga studentene med ADHD at de ikke hadde noen spesielle forventninger til tilrettelegging ved oppstart i høyere utdanning. Studentene hadde helt klare tanker om at de ønsket å klare seg selv:
«Jeg fikk ADHD-diagnosen året før jeg startet på Universitetet, så jeg hadde en visjon om at jeg skulle klare meg selv og jeg skulle ikke ha hjelp av noen».
«Jeg tenkte at jeg ville sykeliggjøre meg selv ved å kontakte Tilretteleggingstjenesten. Jeg tenkte at det var et tilbud for de syke, og jeg så ikke helt på meg selv som en av de».
«Hadde få forventninger fordi jeg var vant med å klare ting selv i videregående skole og trodde jeg skulle klare å fortsette med det på Universitetet».
«Jeg hadde ingen forventninger- har bare blitt positivt overraska».
Til tross for at studentene ikke hadde spesielle forventninger til tilrettelegging, ga flere uttrykk for at de etter hvert innså at de trengte mer oppfølging i høyere utdanning sammenlignet med tidligere skolegang. På spørsmål om hva de kunne ønske seg av tilrettelegging, forklarte de at de gjerne skulle hatt flere veiledningstimer til oppgaver generelt og spesielt i masteroppgaveskriving. Studentene ønsker også mer oppfølging i forbindelse med forberedelse til eksamen og at faglærer legger ut notater fra forelesningen:
«Jeg skulle ønske vi fikk mer veiledningstimer fra instituttet i forbindelse med masteroppgaveskriving».
«Jeg kunne tenkt meg en veileder som hadde fulgt opp litt mer – gitt meg tilbakemelding om jeg er på rett spor og om jeg har fått med meg det viktigste i innleveringer».
«Jeg trenger at foreleser legger ut sine notater, fordi det er vanskelig å følge med på de samtidig som jeg følger med på foreleser».
En gjennomgående faktor for informantene er at de på ulike måter ønsker tettere oppfølging i forbindelse med oppgaver, underveis i semesteret og i eksamenssituasjonen. Det er viktig å se disse ønskene opp mot hvor lite forventninger studentene hadde idet de startet i høyere utdanning. En kan spekulere i om de dermed har endret oppfatning av hva de trenger i løpet av studiet.
3.6 Ressurser til å mestre studentlivet
Studenter ser ut til å hente ressurser til å mestre studentlivet på ulike måter – både eksternt og ved hjelp av ulike mestringsstrategier og studieteknikker. De fleste informantene oppgir at de har gått eller går til psykolog, men ikke nødvendigvis for å mestre studiet i seg selv, men for å ha noen å snakke med. Studentene med ADHD gir uttrykk for at de får stor hjelp i å gå til lege, fordi de får medisiner som gjør at de får mer fokusert oppmerksomhet og bedre rutiner.
«Jeg går til psykiater i forbindelse med å prøve ut nye medisiner. Medisiner har stor effekt på å utvikle gode studievaner»
«Å gå til psykiater har hjulpet meg mye, fordi han hjelper meg med å finne medisiner som gir meg best mulig konsentrasjon og minst mulig bivirkninger»
To andre studenter med ADHD henter energi og inspirasjon ved å være sammen med venner.
«Ofte er den beste psykologen mine venner. Det hjelper å bare ha noen å prate med»
«Venner på skolen betyr spesielt mye for meg, og når jeg er alene på studiet er det verst, for da er det ingen som kan minne meg om ting, og da er jeg mer etterlatt til å huske ting selv».
Studentene med Asperger syndrom uttrykker ingen spesifikke preferanser rundt hva som hjelper de til å mestre studiene, annet enn at de jobber bedre når det er forutsigbare og tydelige rammer rundt studiet, undervisningen og i forbindelse med eksamen, som diskutert tidligere. Flere av studentene med ADHD har hentet ressurser gjennom medlemskap i ADHD Norge. Både studenter med ADHD og Asperger syndrom nevner at spesifikke verktøy som støyreduserende høretelefoner og smarttelefon bidrar til bedre konsentrasjon og struktur.
«Jeg bruker høretelefoner for å stenge ute støy – det hjelper veldig».
«Smarttelefonen er nesten genial. Der kan jeg ha alt jeg trenger å huske og gjøre på et sted».
Når det gjelder det å få gode rutiner nevner flere at den er best når de står opp til fast tid og har faste tidspunkt på måltidene. Både studenter med ADHD og studenter med Asperger syndrom nevner at Pomodoro-teknikken har vært til stor hjelp, fordi den strukturerer lesetiden, og gjør de mer konsentrert når de leser eller arbeider med en oppgave:
«Jeg bruker Pomodoro-teknikken (25 minutter og 5 min pause x 4), - teknikken mener at jeg skal ta pause 20 minutter mellom hver fjerde økt, men jeg pleier å kjøre på avhengig av dagsformen».
For studenter generelt er det sosiale liv en stor del av studietiden. Informantene i disse intervjuene uttrykker at det er vanskelig å ha en klart definert fritid ved siden av studiene. Skolen ser ut til å ta mesteparten av tiden. Fritid blir ikke nevnt å være en faktor som gir studentene ressurser, motivasjon eller energi til studentlivet. Det kan virke som det heller er motsatt, fordi flere nevner at det går ut over samvittigheten deres hvis de bruker mye tid på andre ting enn skole:
«Samvittigheten gir meg ingen fred til å ha andre interesser, fordi jeg vet aldri om jeg har lært nok til eksamen».
«Jeg studerer 8 timer ca. per dag. Innimellom der er det også trening ca. hver dag, men det er ingen hobby, kun et nødvendig must. Jeg har også kveldsøkter med studier».
«Jeg studerer mye, også hver helg, men da har jeg litt kortere økter».
Grensen mellom hva som er skole og hva som er fritid er svak og ingen av studentene nevner at dette gir energi eller motivasjon til skolearbeid, da samvittigheten blir dårlig når skolearbeidet ikke prioriteres.
Tett oppfølging av psykiater og riktig bruk av medisiner ser ut til å ha størst betydning for studentene med ADHD når det gjelder det å skape gode rutiner, konsentrasjon og døgnrytme. Foruten å ha noen å snakke med, som psykolog og venner er det også mye bistand i smartmobiler og støydempende høretelefoner. Studentene med Asperger syndrom opplever best flyt og mestring når det er klare rammer og tydelige forventninger fra omgivelsene, og Pomodoro-teknikken blir fremhevet av flere som en hensiktsmessig studieteknikk.
3.7 Å studere med Asperger syndrom og ADHD i høyere utdanning
Studentene med Asperger syndrom uttrykker en grunnleggende motivasjon for å studere for kunnskapsutviklingens skyld. De gir uttrykk for at de liker å studere, men at utfordringen ligger i hvordan de skal omsette det de lærer i besvarelser og i eksamenssituasjonen. Videre er det en tendens at de har en nysgjerrighet og interesse for å lære om sin egen situasjon og forstå mer om sosiale relasjoner.
Å studere med ADHD beskrives som en krevende prosess bestående av mange hindringer til tross for at utdanning er et sted de får utspring for sin kreativitet og sitt engasjement innenfor de temaene de interesserer seg for. Engasjement og energi forstås å være et tveegget sverd for informantene, da det er vanskelig å regulere energinivået selv. Studentene med ADHD ser ut til å trives generelt godt som student når de har blitt kjent med seg selv i studentrollen, da de i løpet av studiene lærer å studere med de vanskene de har, bruker egenskapene riktig og finner strategier for hvordan de skal mestre de utfordringene som kommer.
Faktorer som studentene rapporterer som spesielt utfordrende i høyere utdanning er knyttet til studieteknikk, uklare forventninger til egen innsats og mestring, det sosiale læringsmiljøet og åpenhet om diagnose.
Ettersom ADHD og Asperger syndrom er usynlige vansker har studentene et vanskeligere valg om hvorvidt de skal være åpen om funksjonsnedsettelsen eller ikke. Informantene i disse intervjuene har stort sett opplevd positive følger av å være åpen, selv om det også oppleves risikabelt å være det, andres forutinntatthet tatt i betraktning. Likevel velger studentene å være åpen i de situasjonene det har en hensikt og/eller de føler en tilhørighet i relasjonen.
Både studenter med ADHD og studentene med Asperger syndrom trekker frem mentorordningen og ressursgrupper som tiltak som har hatt stor betydning for deres studiemestring, både sosialt og faglig. I begge ordningene får studentene erfaringsutveksle med studenter i samme situasjon, de blir sett og får oppfølging og bistand til å planlegge ukene sine som bidrar positivt til gjennomføring. Tiltak som tilrettelagt lesesalsplass og samtale med tilretteleggingsveileder ved lærestedet blir også nevnt som vesentlige virkemidler som fremmer studiemestring for studentene.
Ingen av studentene hadde spesifikke forventninger om tilrettelegging av studiet når de startet i høyere utdanning, men etter å ha fått mer innblikk i studielivet, egne vansker og behov har flere innsett at de trenger mer bistand fra lærestedet. Studentene ønsker generelt mer oppfølging og veiledning i løpet av semestret og i forbindelse med eksamen enn de får i dag.
Alle studentene har stor nytte av smartmobiler når de skal organisere sin studiehverdag. Sammen med Pomodoro- teknikken er det enklere å legge planer og følge disse for samtlige studenter i intervjuene. Tett oppfølging av psykiater for å finne egnet medisinering påvirker studentene med ADHD i stor grad når det gjelder å skape gode rutiner, god konsentrasjon og døgnrytme. Studentene med Asperger syndrom opplever best flyt og mestring når det er klare rammer og tydelige forventninger fra omgivelsene. Det er en hårfin grense mellom studietid og fritid, og ingen av studentene nevner at fritiden er en arena for å hente energi og motivasjon til skolearbeidet, snarere tvert imot da samvittigheten gnager når ikke skolearbeidet prioriteres.
Når vi utforsker erfaringene og anbefalingene informantene har med tilrettelegging i høyere utdanning, er det interessant å se at svært mange av deres ønsker om forbedring langt på vei er universelle tiltak som kan være til stor nytte for alle studenter, selv om de er spesielt nødvendig for studenter med vansker grunnet ADHD og Asperger syndrom. Mange av virkemidlene er både gjennomførbare og lite ressurskrevende for forelesere og støtteapparat, uavhengig av størrelse og organisering av tilretteleggingsarbeidet på lærestedet.
3.8 Studentenes tips og ønsker til hva lærestedet bør tilby
- Tydelige læringsmål –beskrive formålet i det som gjennomgås i undervisningen og uttrykke forventninger eksplisitt.
- Utforme emnene slik at det ikke går for lang tid mellom oppgave og belønning/feedback
- Bistand til planlegging, prioritering- og gjennomføring av oppgaver.
- Tilrettelegge for tettere kontakt med faglærer, slik at studenten kan stille spørsmål om fagstoffet når uklarheter.
- Videopptak av forelesninger slik at forelesningene kan sees flere ganger.
- Presentasjoner gjøres tilgjengelig i forkant av undervisningen.
- Tilgang til besvarelser på tidligere eksamensoppgaver for å få bedre forståelse av hva som forventes.
- Unngå plutselige endringer av forelesningsplan, pensum o.l.
- Gi beskjed om endringer gjennom flere kanaler, slik at det er lettere å få med seg.
- Gi beskjeder skriftlig, fordi muntlige beskjeder er vanskelig å ta.
- Informere om mulighet til å få pensum på lyd hos Norsk lyd og blindeskriftsbibliotek.
- Tilby tilrettelagt kontorplass for å bli skjermet fra støy og for å få bedre konsentrasjon.
- Informere om fordelene med bruk av støydempende høreklokker.
- Tilby kurs i akademisk skriving.
- Tilby kurs i studieteknikk.
- Arrangere flere sosiale aktiviteter utenom fadderukene – gjerne mer sosiale tilnærminger til faglig aktivitet.
- Arrangere felles møteplasser for andre med samme behov/vansker – for eksempel ressursgruppe for studenter med ADHD/Asperger syndrom.
- Gi flere studenter mulighet til å få mentor – dette er et svært godt virkemiddel for studentene. Alternativt tilby en ulønnet coach som kan følge opp studenter faglig/personlig.
- Åpne opp for fleksibilitet i forbindelse med innleveringer.
- Tilby individuelle samtaler med tilretteleggingsrådgiver ved lærestedet.
- Utvidet tid og eget rom er gode tilretteleggingstiltak ved eksamen
- Informere om «Pomodoro-teknikken» som et godt virkemiddel for god studieteknikk.
- Informasjonsskriv om tilretteleggingsmuligheter ved oppstart.
Mentorordningen er i hovedsak et tilbud til studenter som tar utdanning via NAV, og som trenger faglig, sosial og praktisk støtte for å gjennomføre utdanningen. En medstudent lønnes til å støtte vedkommende i studentrelevante aktiviteter. ↑
Ressursgruppe for studenter med Asperger syndrom finnes i dag ved UiA, NTNU og på Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus. ↑