Hva er mangfold?

Mangfold kan enklest sett ses på som en form for variasjon. For å bestemme hva slags form for variasjon vi snakker om, er det vanlig å sette mangfold opp mot begrepet ulikhet, som beskriver en annen form for variasjon (det engelske tilsvarende ordparet vil være diversity & inequality). En vanlig, men ikke helt uproblematisk fremstilling er at mangfold er en form for variasjon som er bra og som vi vil ha, mens ulikhet er noe vi ikke ønsker. Har man mangfold blir variasjonen fullt ut akseptert som ønskelig av de aller fleste medlemmene av samfunnet, og man anser i tillegg ofte at den fungerer berikende. Et ofte brukt eksempel er at i et samfunn der innbyggerne har variert kulturell bakgrunn, vil man kunne oppleve et mangfoldig kulturtilbud, eksempelvis gjennom ulike typer mat, musikk osv.

Ulikhet er noe annet enn mangfold og handler i bunn og grunn om ulik fordeling av goder og onder. Ulikhet som tematikk har lange tradisjoner, både som et klassisk forskningsområde innenfor samfunnsvitenskapene, og som begrep i samfunnsdebatten.

Ulikhetsforskningen er særlig opptatt av systematiske skjevheter i denne fordelingen, og kan for eksempel være knyttet til kategorier som kjønn (kvinner tjener mindre enn menn), etnisitet (det er høyere arbeidsledighet blant mennesker med en spesiell type etnisk tilhørighet), klasse (mennesker fra Oslo øst har kortere levealder enn mennesker fra Oslo vest). Systematisk ulikhet i fordelingen i et samfunn blir av mange, kanskje særlig i de skandinaviske landene, oppfattet som ikke ønskelig. Forskningen på den er således ofte motivert av en ambisjon om å bidra til å endre skjevfordelingen.

I forholdet mellom mangfold og ulikhet, vil man stadig møte case der de to begrepene må drøftes mot hverandre. Mye av samfunnsdebatten handler nettopp om forholdet mellom dem. Thomas Hylland Eriksen (2007) viser oss gjennom noen illustrerende eksempler fra norsk offentlighet hvordan forestillinger om de to har kommet til uttrykk (han opererer imidlertid ikke med «ulikhet», men «forskjellighet»). Han argumenterer for hvordan vi kan se en glidende overgang fra drapet på Benjamin Hermansen, via hijabdebatt, kvinnelig omskjæring frem til arrangerte ekteskap, der diskusjonene i offentligheten tilkjennegir befolkningens endrede oppfatninger av mangfold og ulikhet.

En av Eriksens konklusjoner er at vi i løpet av 2000-tallet så en dreining mot et mer nyliberalt, individualistisk perspektiv i den offentlige diskursen, der forståelsen for at vi mennesker handler som resultat av våre «tidlige barndomserfaringer, våre slektninger, vår klassebakgrunn eller vårt morsmål» (Eriksen, 2007 s 129) blir tillagt mindre vekt. Som et resultat har vi fått forklaringsmodeller som i mindre grad vektlegger rasisme og diskriminering som utslagsgivende det som skjer med individer. Forhold internt i de etniske gruppene har på sin side fått mer forklaringskraft hos befolkningen, og man legger nå også større vekt på enkeltmenneskers evne til uavhengig av bakgrunn å forme sine egne liv.

Et nokså annerledes bidrag til debatten om forholdet mellom mangfold og ulikhet kan illustreres ved et sitat av Kristin Clemet:

Norge er landet som elsker mangfold og hater ulikhet. En ganske merkelig kombinasjon, spør du meg, men slik er det. Enhver politiker og synser med respekt for seg selv, vil prise mangfoldet - men de samme menneskene virker livredde for ulikhet. Men hva er da mangfold, hvis det ikke også er ulikhet? (Clemet, 2010).

Clemet fortsetter med en kritikk av konstruktivistisk inspirerte forskere som etter hennes syn tar avstand fra at biologiske komponenter kan ha forklaringskraft, for eksempel i forhold til kjønnsforskjeller. Hun fortsetter med å drøfte om hvorfor vi er så opptatt av mangfold når vi er så redde for ulikhet. Hun påpeker selvmotsigelsen i det skarpe skillet mellom mangfold og ulikhet gjennom et spørsmål om hvorfor vi skal ha mangfold i kultur, næringsliv og utdanningsinstitusjoner: «Er det bedre representasjon av ulike grupper som f.eks. kvinner, homofile og innvandrere - og er i så fall det fordi disse gruppene er forskjellige, eller fordi de egentlig ikke er det?» (Clemet, 2010).

De siste årene har mangfoldsbegrepet fått en interessant plass internasjonalt i diskusjoner om det vi i Norge kaller nedsatt funksjonsevne. Termen «funksjonelt mangfold» (functional diversity) har i flere land blitt forsøkt introdusert som et nøytralt uttrykk, ment å erstatte uttrykk som «særskilte behov» og nettopp «nedsatt funksjonsevne»; uttrykk som i sin tid ble introdusert for å erstatte begrepene «funksjonshemming» eller «handikap». Det å innføre nye termer blir ofte forklart som uttrykk for et ønske om å omtale medmennesker med respekt og for å unngå stigmatisering. Vi ser parallelle prosesser i det å benevne kjønn i Norge på 1990-tallet (Swan, 1997) eller diskusjoner om å omtale menneskers hudfarge i Norge på 2000-tallet (Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2007; Simonsen, 2008).

Ser vi nærmere på begrunnelsene for de nye termene ser vi at det ligger mer bak enn et ønske om høvisk språkbruk; terminologiendringene er gjerne knyttet til ulikheter i mer grunnleggende forståelser om hvordan samfunnet rundt oss er satt sammen, og dermed også hvordan mennesker med nedsatt funksjonsevne blir definert eller ikke definert.
Et tilbakeblikk forteller oss at introduksjonen av «nedsatt funksjonsevne» i sin tid kunne sees i sammenheng med et ønske om å flytte fokus fra medisinske, individsentrerte forklaringsmodeller og over til sosiale og strukturelle forklaringsmodeller (Patston, 2007). I den medisinske modellen ligger funksjonshemmingen hos individet, og må derfor behandles der. Individet hjelpes til å bli «frisk» eller «bedre», og mer lik en normaltilstand. I den sosiale modellen argumenteres det derimot for at måten vi bygger samfunnene våre på, både fysisk og sosialt, er det som definerer hva som gjør at en person i en gitt situasjon har funksjonsnedsettelse.

Man har altså en funksjonsnedsettelse først når betingelsene i omgivelsene fører til at man får det. I våre moderne samfunn er omgivelsene i høy grad menneskeskapt. Dermed er det gitt at i stedet for å hjelpe et individ til å tilpasse seg omgivelsene, kan man også tilpasse omgivelsene slik at de passer til individene, universelt.

Mye av tankegodset bak universell utforming er forankret i en slik forståelse (Risan, 2013), og grunntanken er som nevnt at man i stedet for å tilrettelegge for den enkelte (individbasert) skal utforme omgivelsene slik at tilrettelegging ikke er nødvendig. Noen formuleringer om hva universell utforming er går i retning av at omgivelsene er «allerede tilrettelagt», men et slikt syn er dypest sett en misforståelse av tankegodset som ligger bak; man ønsker seg bort fra hele tilretteleggingstanken og over i en utforming der tilrettelegging blir overflødig. Selv om begrepet «nedsatt funksjonsevne» er forholdsvis godt kjent i den norske diskursen i 2013, finner vi fortsatt sentrale aktører som bruker «funksjonshemming» (se eksempelvis Risan, 2013).

På samme måte som bak overgangen fra «funksjonshemmet» til «nedsatt funksjonsevne», ligger det nok et ønske om fokusendring når man nå argumenterer for å introdusere mangfoldsbegrepet. Man ønsker å gå enda et skritt videre, og gjør dette ved å bytte ut «nedsatt funksjonsevne» med det vi oversatt fra engelsk kan kalle «funksjonelt mangfold». Termen har i liten eller ingen grad vært brukt på norsk, men internasjonalt, særlig i de engelskspråklige landene og i Spania, har termen fått oppmerksomhet og det er derfor verdt å se nærmere på hva som ligger i den.

I og med at termen er nokså ny blir det i 2013 fortsatt debattert hva som faktisk skal ligge i den. De fleste som argumenterer for begrepet enes om en ambisjon om å ta bort språklige markører som skiller mennesker fra hverandre, og som strukturerer samfunnene våre i grupper av «oss» og «dem». Termene vi benytter i dag kan beskrives som negativt komparative. «Nedsatt funksjonsevne» er nedsatt i forhold til noe som uttrykket påstår er et normalt funksjonsnivå. Å være nedsatt er utvilsomt negativt i forhold til en normaltilstand.

Den New Zealandske akademikeren og samfunnsdebattanten Philip Patston beskriver at ambisjonen til den nye terminologien skal være å komme vekk fra alle komparative og negative elementer i terminologien vi bruker. I stedet skal vi ha konstruktive og løsningsfokuserte termer, der man fjerner fokus på forskjell eller avvik fra en gitt norm og behandler alle mennesker likt ved å putte alle i en boks med en merkelapp (Patston, 2007). «The potential (is) to truly change the social mindset to create one box only, labelled functional diversity, in which all human beings sit, stand, lie or otherwise exist» (Patston, 2007 p1626).

Perspektivet «funksjonelt mangfold» reiser problemstillinger innenfor flere fagområder, og er mer kompromissløst enn «nedsatt funksjonsevne» i og med at det i all hovedsak fokuserer bare på samfunnet. I Norge i dag utløser individuelle diagnoser både økonomiske rettigheter og rett til tilrettelegging. Uten individer å hekte rettighetene på, kan det argumenteres for at en del av ordningene vi har rigget velferdsstaten vår med, vil slutte å fungere. Innenfor utdanningssystemet må eksempelvis ordninger som særskilt opptak og tilrettelagt undervisning endres om man ikke skal identifisere individuelle årsaker til at rettighetene skal inntre.

Fra medisinsk hold vil det kunne hevdes, at det kreves nøyaktige diagnoser om individet, for at man skal kunne yte den hjelpen man med legevitenskapen har mulighet til å yte. Det kan hevdes at vi med «nedsatt funksjonsevne» har funnet et godt kompromiss, der vi både tar inn over oss at vi har plikt til å utforme samfunnet mest mulig universelt og minst mulig fordomsfullt, samtidig som vi åpner for individbaserte retter og ikke minst at legevitenskapen kan bidra med behandling. Samtidig vil forkjemperne for det funksjonelle mangfoldet hevde at så lenge vi opererer med terminologi som definerer noe som avvik fra en sunn og frisk normal, så vil vi alltid ha a-lag og b-lag av mennesker, noe som ikke er et humant samfunn verdig.

Et annet område der det kan være nyttig å drøfte mangfoldsbegrepet, er i forhold til sosial klasse. Klassesamfunnet som forståelsesperspektiv har fått ny popularitet både innenfor samfunnsvitenskapen og i samfunnsdebatten de senere årene (se for eksempel Dahlgren & Ljunggren, 2010) etter å ha blitt vurdert som mindre aktuelt av ledende tenkere som Giddens og Bauman ut over 90-tallet og starten av 2000-tallet (Krange, 2004). Slik det ble nevnt i innledningen har klasseforskningen tradisjonelt vært knyttet til ulikhet, og nyere klasseteori vier mye oppmerksomhet til hvordan klassebakgrunn systematisk reproduserer slik ulikhet. Man kan trekke paralleller til hvordan et individ med en gitt funksjonsevne kan være mer eller mindre i stand til å møte en samfunnsskapt forventning. På samme måte vil klassebakgrunnen vår hjelpe oss eller legge hindre for oss når vi skal møte ulike situasjoner i livene våre.

Malin Lenita Vik fikk våren 2013 mye oppmerksomhet for kronikken «Min klassereise» der hun forteller hvordan hun, med sin arbeiderklassebakgrunn, opplevde å møte Universitetet i Oslo (Vik, 2013). Hun forteller:

«Det var en av mine første dager på Universitetet i Oslo, vinteren 2006. Jeg var 21 år, forvirret og forventningsfull. Jeg hadde en venn fra ungdomstida som hadde studert et par år og møtte han og vennene hans til lunsj. I lunsjen satt de og diskuterte hva slags propaganda avisene formidlet; Dagsavisen, Klassekampen, Morgenbladet.

Jeg husker at jeg satt der og tenkte «Hva faen er det de prater om, og hva i helsike er Klassekampen?». Jeg holdt kjeft, håpet at ingen ville spørre meg om noe og konsentrerte meg om å føre brødskiva inn i munnen.

Jeg kommer fra et hjem hvor jeg aldri har sett en eneste avis, hvor ingen leste bøker, så på «Dagsrevyen», hørte på radio eller spilte kunnskapsspill. Vi fulgte med på «Glamour» og «Sunset Beach», leste Se og Hør og dro på campingferie (…). Jeg hadde ingen av de riktige kulturelle referansene, erfaringene eller opplevelsene. Jeg var en idiot. Og her begynte altså klassereisen» (Vik, 2013).

Sosiologer som Pierre Bourdieu forteller oss at klasse ikke bare forteller oss om økonomisk og materiell ulikhet (se for eksempel Bourdieu, 1995). Klassebakgrunn sier også noe om hvilket sett av sosiale og kulturelle ferdigheter man har med seg, ferdigheter som er nødvendige for at man skal klare seg for eksempel i utdanningssystemet. Utdanning blir et dobbelt interessant eksempel da utdanningsnivå både er ansett som noe av det som definerer klassetilhørighet, og det er selve middelet til å bevege seg i klassesamfunnet – endre klasse. Samtidig viser eksempler som beskrevet av Vik (2013) at også adgangen til utdanningen er begrenset av klassebakgrunn. Mangel på utdanning blir på denne måten både årsaken og virkning av ulikheten i samfunnet.

På bakgrunn av dette kan det derfor være hensiktsmessig å også ta med seg klasse-perspektivet når man skal skape mangfoldige og universelt utformede læringsmiljøer innenfor høyere utdanning. Klasser er samfunnsskapte strukturer, og på samme måte som man kan utforme bygninger slik at alle kan bruke dem bør man diskutere om man kan skape læresteder uten klassebaserte mekanismer for å stenge ute studenter med feil klassebakgrunn. Et slikt perspektiv vil bety at man må utvide hvordan man tenker om universell utforming.

Fortellingen til Malin Lenita Vik viser oss at dette i stor grad handler om de sosiale og kulturelle sidene ved læringsmiljøene ved institusjonene. Man må derfor som institusjon spørre seg hvordan man, hvis man i det hele tatt kan, påvirke sosiale og kulturelle strukturer ved lærestedene, og i så tilfelle, hvordan man best gjør det.