Kunnskap om studenter med funksjonsnedsettelse

Statistikk om funksjonsnedsettelse i høyere utdanning er ikke ensartet. Ulike undersøkelser baserer seg på forskjellige forståelser av målgruppen, er i stor grad kvalitative, og varierer i tematikk og datainnsamlingsmetoder. Dette gjør det vanskelig å generalisere eller sammenligne funn på tvers av undersøkelser.

Tilgangen på kvantitative data er begrenset. NIFU har i sin kartlegging Høyere utdanning for alle? tatt utgangspunkt i data om en avgrenset gruppe, de som har grunn- og hjelpestønad gjennom folketrygden (Korseberg et al., 2023). Vi kan anta at disse (mulige) studentene har store utfordringer i hverdagen, og derfor stort hjelpebehov, som er et viktig grunnlag for denne analysen. Samtidig er det grunn til å tro at store grupper av studenter som ikke er mottakere av grunn- og hjelpestønad, også har utfordringer i studie­situasjonen. Det er derfor behov for mer kunnskap og tilgang på flere data, spesielt fordi institusjoner kun unntaksvis fører statistikk over studenter med funksjonsnedsettelser.

NTNU og OsloMet – storbyuniversitetet forteller at de gjennom tilretteleggingssaker i FS – felles studentsystem, har kommet frem til at omtrent fem prosent av studentmassen har tilrettelagt eksamen. De aller fleste av disse får tilrettelegging grunnet en funksjonsnedsettelse. Videre vet vi at omtrent fem prosent av studentene får tilleggsstipend gjennom Lånekassen (Lånekassen, u.å.-b).

Den europeiske studentundersøkelsen – Eurostudent – er en omfattende spørreundersøkelse som gjennomføres i flere europeiske land for å kartlegge studenters sosiale og økonomiske situasjon. Undersøkelsen dekker temaer som studiesituasjon, boforhold, økonomi og helse, med mål om å gi innsikt i studenters levekår og utfordringer på tvers av landegrenser. ,

Ved tre anledninger har Eurostudent hatt undersøkelser om funksjonsnedsettelse. Den første undersøkelsen fra 2016 (Eurostudent 6) viste at 23 prosent av studentene rapporterte om en funksjonsnedsettelse, og at omtrent fem prosent opplevde å ha en funksjonsnedsettelse som begrenser dem betydelig i studiesituasjonen.

De nyeste tallene fra Eurostudent 8-undersøkelsen viser at 31 prosent av studentene i Norge oppgir å ha en eller flere funksjonsnedsettelser (Fredborg, 2024). HK-dir har mottatt bearbeidede data fra SSB som sammenligner tall fra Eurostudent 7 (2019) og Eurostudent 8 (2022). Som vi ser i figur 2.1, er det en betydelig økning i antall studenter som rapporterer om en funksjonsnedsettelse fra 2019 til 2022. SSB nevner koronapandemien som en mulig forklaring på den store forekomsten av psykiske lidelser i den nyeste undersøkelsen.

Det er også interessant å merke seg at 2022-tallene inkluderer fjernstudenter, som omfatter heldigitale og samlingsbaserte studenter. Disse var ikke med tidligere, og kan påvirke resultatene. Vi har ikke målinger på dette, men studenter som har større utfordringer grunnet funksjonsnedsettelse kan tenkes å være mer tilbøyelige til å velge en mindre stedbasert undervisning. De møter i hvert fall i mindre grad enn andre studenter opp til studiestart, særlig i storbyene (Korseberg et al., 2023).

Like interessant som andelen som rapporterer om en funksjonsnedsettelse, er det å se om studentene oppfatter funksjonsnedsettelsen som en begrensning i studiet. I Eurostudent 8 svarer 21 prosent av studentene at de har en funksjonsnedsettelse som begrenser dem i studiene (Fredborg, 2024). ,

Som figur 2.2 nedenfor viser, er psykiske lidelser det studentene i størst grad rapporterer som en begrensning.

Vi så av figur 2.1 at tallene økte fra 2019 til 2022, noe som gir støtte til institusjonenes tilbakemeldinger om at det blir flere saker. Saker om lærevansker og psykiske problemer i studiesituasjonen er ofte omfattende, og det underbygger institusjonenes påstander om at arbeidsfeltet blir mer komplisert.

Eurostudent-undersøkelsene ser også på hvordan de aktuelle studentene evaluerer støtten de får fra utdanningsinstitusjonen og fra det offentlige. Figur 2.3 nedenfor viser at hele 39 prosent av studentene som har begrensninger, opplever støtten som helt eller delvis utilstrekkelig. Bare 20 prosent opplever støtten som tilstrekkelig eller helt tilstrekkelig.

Det er likevel tegn på at den økte oppmerksomheten omkring universell utforming og tilrettelegging de siste årene har virket positivt. Selv med en betydelig økning i antall studenter med nedsatt funksjonsevne, ser vi at andelen som mener at støtten er helt utilstrekkelig, går betydelig ned. Imidlertid er det også færre som rapporterer om at støtten er helt tilstrekkelig:

Studenter med funksjonsnedsettelse kan i tillegg til tilrettelegging ved lærestedet ha rett på støtte fra andre offentlige instanser. Dette kan blant annet gjelde hjelpemidler, økonomisk støtte eller praktisk bistand fra NAV og Lånekassen som er viktige ordninger som berører mange studenter. I tillegg tilbyr Nasjonalbiblioteket støtte til en del av de som trenger litteratur i alternativt format.

For studenter med mer omfattende tilretteleggingsbehov kan også kommunen gi støtte til studentene. Dette kan for eksempel være Brukerstyrt personlig assistent (BPA), eller annen form for praktisk bistand.

Finansiering av høyere utdanning gjennom Nav

Nav tilbyr opplæringstiltak for personer som har vanskeligheter med å skaffe eller beholde arbeid på grunn av manglende formelle kvalifikasjoner eller svake grunnleggende ferdigheter. Dette inkluderer støtte til høyere utdanning ved universiteter eller høyskoler for personer over 22 år som har nedsatt arbeidsevne. Opplæringstiltak i Nav kan ha en varighet på inntil tre år (Nav, 2025).

Litteraturgjennomgangen og dialogen med institusjonene gir inntrykk av at både aldersgrensen og tidsavgrensningen har medført utfordringer for studentene, blant annet ved at de blir begrenset til å velge studier med en varighet på inntil tre år, og at det er lite rom for forsinkelser i studiet, noe som kan være kritisk for studenter med store hjelpebehov og nedsatt arbeidskapasitet.

Antallet studenter på opplæringstiltak er jevnt økende. I januar 2020 hadde 1779 personer høyere utdanning som tiltak. I januar 2025 hadde dette gått opp til 5115 personer, en økning på 188 prosent:

Med økt antall studenter som finansierer sin utdanning gjennom Nav, øker den administrative belastningen på institusjonene. De som har dette tiltaket, kan blant annet få støtte til mentor i gjennomføring av høyere utdanning, som beskrevet i Rundskriv – Utfyllende regler til Arbeids- og velferdsetatens bruk av forskrift om arbeidsmarkedstiltak.

Støtte fra Lånekassen

Studenter med nedsatt funksjonsevne kan søke Lånekassen om

• tilleggsstipend, hvis de ikke kan jobbe parallelt med studiet
• stipend og lån om sommeren, hvis de ikke kan ha sommerjobb
• ekstrastipend for å ta igjen forsinkelse, hvis læringsmiljøet eller studiesituasjonen ikke er tilpasset den nedsatte funksjonsevnen

(Lånekassen, u.å.-a)

Tilleggsstipend ved nedsatt funksjonsevne ble innført studieåret 2011–12. Da var det 505 mottakere. Antallet mottakere har steget hvert år siden ordningen ble innført, og i studieåret 2023–24 hadde antallet mottakere steget til 14 228 studenter (Lånekassen, u.å.-b). Dette er 4,7 prosent av alle studenter om man tar utgangspunkt i at det er 300 000 studenter i Norge. Total kostnad var oppe i 569,9 millioner kroner. ,

Tilgang til studielitteratur

Tibi – biblioteket for tilrettelagt litteratur er en bibliotekstjeneste fra Nasjonalbiblioteket som lager og låner ut tilrettelagt litteratur for de som har vansker med å lese visuell tekst på grunn av funksjonsnedsettelse eller sykdom. Tibi har som mål å bidra til at mennesker med lesevansker skal kunne delta i samfunnet på linje med andre, og at alle skal ha tilgang til litteratur og informasjon (Nasjonalbiblioteket, u.å.).

Tibi tilbyr også studielitteratur. Tibi tilbyr studiebøker som ikke finnes i salg som universelt utformede e-bøker. Det er bare blinde og sterkt svaksynte som har produksjonsrett, og som kan sende pensumlista til Tibi for å få produsert bøker. Studenter uten produksjonsrett, men som er innenfor målgruppen, kan låne pensumlitteratur. Der det finnes et kommersielt tilbud, henvises studentene til aktører som tilbyr digitale pensumbøker studentene kan kjøpe, leie eller abonnere på.

Kapittelet redegjør for de nasjonale føringene, herunder politiske og juridiske rammer, samt forventningene til institusjonenes arbeid med universell utforming og individuell tilrettelegging. Det omfatter også institusjonenes egne strategier og interne styringsdokumenter som regulerer dette arbeidet

Politiske føringer

Det finnes en rekke offentlige utredninger, stortingsmeldinger og strategiske dokumenter som omhandler nedsatt funksjonsevne i høyere utdanning. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) ble ratifisert av Norge i 2013 og skal sikre like rettigheter for denne gruppen. Det er varslet at CRPD skal innlemmes i menneskerettslovgivningen (Statsministerens kontor, 2025).

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) påpeker at det er krevende å forstå hvordan konvensjonen gir rettigheter for enkeltpersoner og hvilke forpliktelser den legger på myndighetene (Bufdir, 2021). Dokumentstudier gjennomført av NIFU viser at konvensjonen primært fungerer som en rettslig og politisk forankring, snarere enn et operativt verktøy i sektoren (Pedersen et al., 2025).

Nasjonal politikk gir også retning for institusjonenes arbeid. Utsynsmeldingen (Meld. St. 14 (2022–2023)) og perspektivmeldingen (Meld. St. 31 (2023–2024)) fremhever behovet for å redusere barrierer i utdanning og arbeidsliv, mens profesjonsmeldingen (Meld. St. 19 (2023–2024)) diskuterer utfordringer knyttet til utdanningsvalg for personer med funksjonsnedsettelser. Likestillings- og mangfoldsutvalgets utredning På høy tid foreslår konkrete juridiske, økonomiske og pedagogiske tiltak for å bedre utdannings­mulighetene (NOU 2023:13).

Juridiske rammer

Universiteter og høyskoler har en lovfestet plikt til både universell utforming og individuell tilrettelegging. Begge pliktene åpner for skjønnsmessige vurderinger, og lovverket krever tolkning og juridisk forståelse for å forstå omfang, innhold og avgrensninger. En særlig viktig avgrensning i institusjonenes plikter og studentenes retter er at dette ikke gjelder ved forhold som er «uforholdsmessig byrdefullt» å gjennomføre for institusjonen. Bestemmelsen representerer et unntak for pliktene, men må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. I dette ligger det både skjønnsvurderinger og handlingsrom for institusjonen.

Det er videre regler og bestemmelser som følger av annet lovverk som påvirker studentenes muligheter til å gjennomføre høyere utdanning. I noen tilfeller er det uklart om tjenester fra for eksempel Nav og kommune også gjelder studenter, noe som igjen kan påvirke institusjonenes arbeid med universell utforming og tilrettelegging. Eksempler på dette er om studentene har tilgang til Brukerstyrt personlig assistanse (BPA), mobilitetsopplæring, transporttjenester eller tilsvarende.

Læringsmiljøet er etter universitets- og høyskolelovens § 10-1 de forholdene som virker inn på studentenes muligheter til å tilegne seg kunnskap, og som er av betydning for studentenes fysiske og psykososiale helse. I læringsmiljøet inngår fysiske, digitale, organisatoriske, pedagogiske og psykososiale forhold. Det er først og fremst læringsmiljøet ved utdanningsinstitusjonene som skal være universelt utformet, og hvor studentene har rett på tilrettelegging

Plikten til universell utforming

Plikten til universell utforming er hjemlet både i likestillings- og diskrimineringsloven og i universitets- og høyskoleloven, og gjelder virksomhetens alminnelige funksjoner. Dette innebærer at fysiske omgivelser og IKT-løsninger skal være tilgjengelige for flest mulig. I tillegg har universiteter og høyskoler en særskilt plikt til å sikre universell utforming av det fysiske og digitale læringsmiljøet.

En viktig del av regelverket er IKT-forskriften (Forskrift om universell utforming av IKT-løsninger, 2013), som presiserer kravene til universell utforming av digitale tjenester. Denne forskriften er styrket gjennom EUs webdirektiv (Web Accessibility Directive – WAD), som ble en del av norsk lov i 2022. Forskriften gjelder blant annet digitale læremidler, læringsplattformer og andre teknologiske løsninger. Tilsynet for universell utforming av IKT, under Digitaliseringsdirektoratet, fører kontroll med at utdanningsinstitusjoner følger kravene i forskriften.

Rett til egnet individuell tilrettelegging

Studenter med funksjonsnedsettelser og særskilte behov har rett til individuell tilrettelegging i høyere utdanning. Denne retten innebærer at institusjonene må tilrettelegge slik at studentene får likeverdig tilgang til utdanning. Samtidig må institusjonene navigere innenfor rammene av egnet individuell tilrettelegging, vurderinger av uforholdsmessig byrde og forutsetningen om at faglige krav ikke skal reduseres. Disse bestemmelsene medfører også skjønnsmessige vurderinger, som kan føre til at lovens innhold forstås og praktiseres ikke gjøres på en enhetlig måte i sektoren.

Tilretteleggingsplikten gjelder fem sentrale områder under institusjonenes kontroll:

• Lærested: fysiske omgivelser på og rundt campus
• Undervisning: læringsaktiviteter som forelesninger, seminarer og gruppearbeid
• Praksis: yrkesrettet læring i form av utplassering på en arbeidsplass
• Læremidler: både tradisjonelle (bøker, fysisk undervisningsmateriell) og digitale læremidler (e-bøker, læringsplattformer osv.)
• Vurdering: formativ og summativ vurdering, inkludert eksamensformer

Egnet individuell tilrettelegging innebærer en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, med utgangspunkt i studentens reelle behov (Prop. 89 L (2018–2019)). Denne prosessen skal skje i samarbeid mellom student og institusjon. Selv om institusjonene har en selvstendig plikt til å etterspørre behov for tilrettelegging, har studenten også en plikt til å informere om hvilke tiltak som er nødvendige. Hvordan denne dialogen skal foregå, er imidlertid ikke regulert, og institusjonene har ansvar for å utvikle egne prosedyrer.

Hva som utgjør en uforholdsmessig byrde følger av universitets- og høyskolelovens § 10-5. I vurderingen skal det særlig legges vekt på:

1. tilretteleggingens effekt
2. kostnadene ved tilrettelegging
3. institusjonens ressurser

Vurderingen må gjøres individuelt i hver sak. Det innebærer at vurderingene kan variere både innad ved en institusjon og mellom ulike institusjoner. Kunnskapsdepartementet har presisert at økonomiske hensyn alene ikke er tilstrekkelig grunnlag for å avvise tilrettelegging. Begrensningen knyttet til uforholds­messig byrde skal i hovedsak tolkes strengt – institusjonene kan sjelden nekte tilrettelegging med henvisning til dette (Prop. 74 L (2021–2022)).

Den klareste begrensningen gjelder faglige krav: Tilrettelegging må ikke føre til en reduksjon av de faglige kravene som stilles i det enkelte studiet, og for å bestå må studentene oppnå læringsutbyttet som kreves for studiet. For eksempel kan ikke obligatoriske aktiviteter utelates, men de kan likevel tilrettelegges slik at det er mulig for den enkelte student å gjennomføre. Dersom en spesifikk tilrettelegging ikke er mulig, må institusjonen vurdere alternative løsninger som likevel sikrer studentens tilgang til utdanning.

Det er utfordrende å gi en eksakt definisjon av hvor langt tilretteleggingsplikten rekker. Kunnskapsdepartementet har gjennom brev til sektoren og i forarbeidene til gjeldende sektorlov vist til at tilrettelegging fordrer bruk av skjønn. I Prop. 126 L (2022-2023) Lov om universiteter og høyskoler, ble det i merknaden til § 10-5 om egnet individuell tilrettelegging vist til en rekke avgjørelser fra Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings og diskrimineringsnemda for å hjelpe institusjonene med vurderingene:

Eksempler på tilretteleggingstiltak som bør vurderes er videooverføring (LDN-2012-42), bruk av digitale verktøy og lydbøker, utvidet eksamenstid (LDN-2015-81), hviletid under eksamen, forskjøvet oppstart og eget eksamensrom (LDN-2012-23), skrivetolk (LDN-2015-81), PC med retteprogram (LDN-2015-57), bruk av Excel (LDN-2015-41) og muntlig eksamen istedenfor skriftlig eksamen (LDN-2013-39 og LDN-2015-57).

Det må samtidig understrekes at hver av disse sakene er individuelle og i en gitt kontekst, og at eksemplene gir indikasjoner, men ikke nødvendigvis tydelige føringer i en annen sak.

Annet regelverk

Institusjonene må også forholde seg til andre regelverk som påvirker hvordan tilrettelegging kan og skal gjennomføres. Blant de mest relevante lovene er:

• Likestillings- og diskrimineringsloven – omhandler diskriminering, universell utforming og tilrettelegging og aktivitets- og redegjørelsesplikten som følger disse bestemmelsene
• Forvaltningsloven – regulerer saksbehandlingskrav i tilretteleggingssaker.
• Personopplysningsloven (GDPR) – setter rammer for behandling av studenters helseopplysninger og persondata.
• Folketrygdloven – omfatter regler for støtte til hjelpemidler via Nav.
• Åndsverkloven – setter grenser for tilrettelegging av studielitteratur og digitale læringsressurser i lys av opphavsrett.
• Helse- og omsorgstjenesteloven – definerer ansvarsforhold mellom kommunehelsetjenesten og utdanningsinstitusjonene.

Sammen utgjør disse regelverkene et juridisk landskap der institusjonene må balansere ulike hensyn.

Tilrettelegging i høyere utdanning handler derfor ikke bare om institusjonenes ansvar – også eksterne aktører som Nav, Lånekassen, kommunehelsetjenesten og spesialisthelse­tjenesten tilbyr ordninger som er viktige for inkludering av studentene.

Dette gjelder blant annet spørsmål om hvem som har ansvar for praktisk bistand på campus, inkludert brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Helsedirektoratet har presisert at kommunene ikke er forpliktet til å tilby BPA for å muliggjøre utdanning, da dette anses å falle utenfor «dagliglivets gjøremål» etter dagens regelverk. Noen kommuner velger likevel å tilby denne typen bistand, men det finnes ingen nasjonal praksis. Dette fører til en ulikhet i tilgangen på nødvendige tjenester, der enkelte studenter ikke får den assistansen de trenger for å fullføre studiene.

Et annet område med tilbakevendende uklarheter er forholdet mellom tilretteleggings­plikten, personvern og opphavsrett. Et konkret eksempel er spørsmålet om hvorvidt studenter har rett til å få opptak av forelesninger som en del av tilretteleggingen. Her må institusjonene veie studentens behov for tilrettelegging opp mot forelesernes rettigheter etter åndsverkloven, personvernforordningen og arbeidsmiljøloven. Slike vurderinger er ofte kompliserte og krever juridisk kompetanse, noe som gjør saksbehandlingen tidkrevende.

Forventninger til institusjonenes arbeid

I 1999 ble alle utdanningsinstitusjoner pålagt å utarbeide en handlingsplan for funksjons­hemmede studenter og å utpeke en fast kontaktperson som skulle gi studentene informasjon om tilretteleggingsmuligheter (St.meld. nr. 8 (1998-99)). Dette kravet var et viktig tiltak for å systematisere institusjonenes arbeid med tilrettelegging og sikre at studentene fikk nødvendig veiledning. Institusjonene har valgt ulike modeller for organiseringen av tilbud og tjenester til studenter med funksjonsnedsettelser.

Kravet om en egen handlingsplan for individuell tilrettelegging har vært videreført ved flere anledninger, men ble fjernet i forbindelse med arbeidet med ny universitets- og høyskolelov:

Universitetene og høyskolene plikter å jobbe aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven § 24. Departementet mener dette er tilstrekkelig, og at det ikke er nødvendig med krav om handlingsplan for individuell tilrettelegging i universitets- og høyskoleloven(Prop. 74 L (2021–2022))

Selv om lovverket ikke stiller eksplisitte krav om en handlingsplan for tilrettelegging, er institusjonene fortsatt forpliktet til å arbeide planmessig med dette området. Det eksisterende kravet om handlingsplan for universell utforming er videreført (Prop. 126 L (2022–2023)). Lovgiver har ikke utdypet innholdet i kravet om kontaktperson, eller hvilken organisatorisk forankring som forventes ved institusjonene. Dette etterlater et visst rom for fortolkning.

Det er verdt å merke seg at utdanningsinstitusjonene ikke mottar øremerkede midler til arbeidet med tilrettelegging og universell utforming gjennom de ordinære finansieringskanalene. Kunnskapsdepartementet forutsetter at institusjonene håndterer arbeidsmengden innenfor den ordinære rammefinansiering av virksomheten.

Det finnes enkelte andre støtteordninger, blant annet i regi av Bufdir og HK-dir. Vår tilskuddsordning for universell utforming av læringsmiljø følger regjeringens handlingsplan for universell utforming (Kulturdepartementet, 2021). Vi har gitt støtte til totalt 44 læringsmiljøprosjekter i sektoren i løpet av 4 år. Tilskuddsmottakerne rapporterer at prosjektene har bidratt til å styrke og prioritere arbeidet med universell utforming av læringsmiljøet ved institusjonene, og at dette blant annet har medført økt kompetanse ved institusjonene.

Det er ingen formelle krav til hvem som skal ha ansvar for universell utforming eller arbeidet med egnet individuell tilrettelegging ved institusjonene. Arbeidet kan organiseres som et linjeansvar, eller som et tematisk ansvar lagt til enkelte avdelinger eller funksjoner. Organiseringen varierer mellom institusjonene, og av de 21 offentlige institusjonene er det ingen som gjør dette helt likt. Ved universiteter og høyskoler er ansvaret for universell utforming og tilrettelegging dermed fordelt på flere aktører og enheter.

Tilretteleggere

Noen av institusjonene har en sentralisert tilretteleggingstjeneste (ofte organisert som en funksjon i studieadministrasjonen), med personalressurser og noen ganger eget budsjett avsatt til arbeidet med tilrettelegging. Disse er gjerne støttet av dedikerte kontaktpersoner ved andre faglige eller administrative enheter i organisasjonen. Kontaktpersonene har tilrettelegging og studenter med funksjonsnedsettelse som hovedansvar, selv om stillingstittelen kan variere. I vårt arbeid med institusjonene omtaler vi gjerne disse under benevnelsen «tilretteleggerne». Dette kan for eksempel være:

• Rådgiver for tilrettelegging eller rådgiver for studenter med funksjonsnedsettelse
• Studieveileder med ansvar for tilrettelegging
• Kontaktperson for tilrettelegging ved fakultet
• Ansatte ved eksamenskontor med tilrettelegging av eksamen som formell oppgave

Uavhengig av rolle og plassering, fungerer mange av disse som kontaktpersoner for studenter som søker tilrettelegging. Ved noen få institusjoner som har en sentral tilretteleggingstjeneste, fungerer disse også som institusjonens kunnskapsorgan og kontaktpunkt for ansatte som arbeider med tilrettelegging. De fleste institusjoner har likevel en mer desentralisert modell, hvor arbeidet med tilrettelegging er lagt mer studentnært til for eksempel fakultet og institutt, og med mindre studentkontakt i det sentrale leddet.

Felles for det vi betegner som tilretteleggere er at de har mye studentkontakt, for eksempel via direkte veiledning eller saksbehandling knyttet til tilretteleggingssaker. De har mye praktisk kunnskap om arbeidsfeltet og er en viktig informasjonskilde og kontaktpunkt også for oss i HK-dir. Gjennom mange års erfaring med tematikken ser vi at mange som har tilrettelegging som hovedarbeidsområde har hatt oppgaven over lengre tid, selv om de vi betegner som tilretteleggere har blitt langt flere de siste årene, ettersom arbeidet med tilrettelegging og universell utforming har blitt en oppgave som ivaretas av stadig flere ved enkeltinstitusjonene.

Koordinatorer for universell utforming

Arbeidet med universell utforming er i liten grad systematisert med avsatte ressurser. Likevel har enkelte institusjoner etablert en sentral koordinator for institusjonens oppfølging av plikten til universell utforming. Koordinatoren har som regel ingen konkret arbeidsoppgave med å gjennomføre universell utforming, men har gjerne en rolle som pådriver på dette området ved institusjonene.

Arbeidet med universell utforming er i stor grad fragmentert. Det kan være mange ulike enheter som ivaretar rollen. I vår veilederrolle overfor sektoren kommer vi i kontakt med ansatte fra for eksempel:

• IT-avdelinger, herunder ansatte med koordinerende eller operativt ansvar for fellestjenester levert av Sikt, slik som sektorsystemer innenfor e-læring, digital eksamen, plagiatkontroll med videre
• læringsstøtte
• eksamenskontor
• bibliotek
• fakultet
• institutt
• eiendoms- og bygningsforvaltning
• tilretteleggingstjenester
• faglige og administrative ledere

Noen av de aller største institusjonene har egne ressurser til utvikling og implementering av IKT-tjenester, med høy kompetanse på universell utforming. En gjennomgang av hvordan arbeidet med universell utforming av IKT organiseres i sektoren vil være en del av den kommende utredningen om universell utforming av digitalt utstyr, digitale tjenester og læringsformer som leveres i slutten av 2025.

Vi erfarer at det er få fellestrekk mellom institusjonene når det kommer til arbeidet med universell utforming, og at arbeidet er mindre systematisert enn arbeidet med tilrettelegging. Vi opererer derfor ikke med en felles betegnelse for dette i sektoren.