Kunnskap om studenter med funksjonsnedsettelse

Resultatene fra spørreundersøkelsen gir et bilde av en sektor som i varierende grad arbeider systematisk med universell utforming.

Handlingsplan og forankring i annet planverk

Halvparten av institusjonene (10 av 21) oppgir at de har en handlingsplan for universell utforming. På fakultets- og instituttnivåene er det imidlertid en langt høyere andel – mer enn to av tre – som svarer at institusjonen har en slik plan. Det kan antyde at de ikke er oppdatert på om institusjonen har en gjeldende handlingsplan eller ikke. Inntrykket underbygges av at omkring ett av fem fakulteter og institutter svarer at de ikke vet.

Av alle respondenter på tvers av institusjons-, fakultets-, og institusjonsnivå (N=146) som oppgir at de har en handlingsplan, svarer til sammen 70 prosent at handlingsplanen brukes i det daglige arbeidet – enten i svært stor, stor eller i noen grad. Andelen som sier dette, er aller høyest på fakultetsnivået.

Seksti prosent av respondentene på institusjonsnivået svarer at handlingsplanen er detaljert nok til å være en støtte i det daglige arbeidet. Kun 43 prosent mener det samme på instituttnivået. Den store forskjellen kan forstås med bakgrunn i organisasjonsnivåenes ulike ansvarsområder. Detaljeringsnivået i handlingsplanen kan være bedre tilpasset institusjonsnivåets arbeid med koordinering av handlingsplan og organiseringen av arbeidet. NIFU sine undersøkelser avdekket at det er stor variasjon i hvor generelt eller spesifikt innholdet i handlingsplanene er. Mens noen hovedsakelig henviser til ekstern veiledning, presenterer andre konkrete mål og tiltak for universell utforming ved institusjonen (Pedersen et al., 2025).

Det er et interessant funn at bortimot halvparten av respondentene svarer ‘vet ikke’ eller ‘verken eller’ på spørsmålet om handlingsplanen er detaljert nok til å være en støtte i det daglige arbeidet. Dette kan reise spørsmål om hvorvidt institusjonene i tilstrekkelig grad involverer de ulike enhetene i utviklingen av nye handlingsplaner.

På instituttnivået svarer 37 prosent – langt færre enn på de andre nivåene – at universell utforming er nevnt i andre styrende dokumenter ved institusjonen. Hele 57 prosent av instituttene svarer ‘vet ikke’ på spørsmålet, noe som kan bety at kunnskapen om planverket på overordnet nivå ikke er godt nok kommunisert til underliggende enheter. Dette peker på behov for bedre kommunikasjon og implementering av universell utforming som en integrert del av institusjonenes helhetlige strategi. Listen over planverk som nevner universell utforming viser at temaet er spredt over mange dokumenter, men det er uklart hvor systematisk og helhetlig det er integrert.

Av de 21 statlige universitetene og høyskolene svarer 17 at institusjonen har en handlingsplan for likestilling, mangfold og inkludering. 12 av disse oppgir at studenter med funksjonsevne er nevnt i handlingsplanen.

Likestillingsarbeid er ofte sentrert rundt kjønn og etnisitet, men vi ser en utvikling i at funksjonsnedsettelse i større grad omfattes og nevnes. Når de ulike diskriminerings­grunnlagene samles i samme plan, kan oppmerksomheten øke på tvers av satsingsområder. En slik effekt har vi også sett etter sammenslåing av ulike diskrimineringsvern i likestillings- og diskrimineringsloven. Tidligere eksisterte det flere gruppespesifikke lover om diskrimineringsvern, mens det i 2017 ble vedtatt at de ulike lovene skulle samles i en felles lov (Prop. 81 L (2016–2017)).

Ifølge NIFU sin gjennomgang av institusjonenes nettsider, har alle 21 institusjoner en handlingsplan for likestilling, inkludering og mangfold. Nesten samtlige av planene gjelder både studenter og ansatte, men det er verdt å merke seg at noen ikke nevner studentene i sine planer i det hele tatt (Pedersen et al., 2025). NIFU rapporterer om at funksjonsnedsettelse nevnes som en del av mangfoldsperspektivet i nesten alle disse planene.

Roller, ansvar og samarbeid på tvers

Til sammen 72 prosent av de spurte i undersøkelsen svarer at universitetet/høgskolen har en eller flere ansatte som har universell utforming som definert ansvarsområde.

Som vi ser av figur 3.2 er det totalt 7 prosent som svarer at institusjonen ikke har ansatte som har ansvar for universell utforming, mens 21 prosent svarer at de ikke vet. Av respondentene på institusjonsnivået svarer imidlertid hele 38 prosent «Nei» – at det ikke er noen som har universell utforming som et definert ansvarsområde på deres institusjon, mot 7 prosent på fakultet og 3 prosent på institutt. Langt flere fakulteter og institutter rapporterer at det er ansatte på institusjonsnivået som har definert ansvar for arbeidet med universell utforming, enn institusjonsnivået selv. De store forskjellene mellom hva de ulike nivåene rapporterer kan gi inntrykk av at det ikke er en enhetlig og uttalt kunnskap om hvem som jobber med universell utforming, og hvor dette ansvaret ligger.

På tvers av nivåer svarer 38 prosent bekreftende på at de har en tverrfaglig gruppe eller nettverk som har universell utforming som sitt ansvarsområde. Ser man kun på institusjonsnivået, svarer 52 prosent at det finnes en slik gruppe, noe som kan tyde på at det finnes på flere institusjoner enn hva som kommer frem av total-svarene, men at dette i mindre grad er kjent blant respondenter på fakultets- og instituttnivå. Dette underbygges av at hele 31 prosent av fakultetene og 55 prosent av instituttene svarer at de ikke vet om de har en slik gruppe, i forhold til kun 5 prosent på institusjonsnivået.

Fritekst-svarene viser at nettverkene for arbeidet med universell utforming er strukturert på ulike vis, men ofte er de organisert på tvers av nivåer og fagområder. Gruppene er som oftest forankret i administrative fellestjenester, læringsmiljøutvalg og spesialiserte arbeidsgrupper på institusjonsnivå, noe som kan sikre effektiv koordinering, men også føre til avstand til instituttnivået. Typiske ansvarsområder omfatter det fysiske og digitale læringsmiljø, opplæring av ansatte, læringsdesign og utvikling av inkluderende læringsmiljø. Det er også eksempler på handlingsplaner, tilretteleggingsforum og samarbeid mellom avdelinger som IKT, eiendomsforvaltning og HR. Samlet viser eksemplene stor aktivitet- fra kurs til strategisk planlegging – men også et behov for å styrke og systematisere innsatsen, slik at den blir bedre forankret og mer ensartet både mellom og innen institusjonene.

Kompetanse

Respondentene er bedt vurdere om det er god kompetanse på universell utforming blant de ansatte ved sin enhet. Én av tre er enige i dette, men en nesten like stor andel stiller seg nøytrale. Rundt én av fem mener kompetansen er svak. I neste påstand, der respondentene skulle vurdere om det er god kjennskap til lovkravene blant de ansatte ved deres enhet, er svarfordelingen nesten identisk. Her er det imidlertid større forskjeller mellom nivåene, der institusjonsnivået i mye større grad enn instituttnivået mener at de har god kjennskap til lovkravene. Det er ikke gjort tilsvarende måling tidligere, og vi kan si lite om trender eller utvikling. Likevel kan en si at god kompetanse på universell utforming og kjennskap til lovkravene er to sider av samme sak, og at forholdsvis lik svarfordeling forsterker det de har svart.

Systematisk arbeid med universell utforming

Resultatene fra spørsmålene om universell utforming gir et bilde av en sektor som i varierende grad arbeider systematisk med universell utforming av læringsmiljø. Gjennomgående viser svarene at det på institusjonsnivået satses på universell utforming, etableres handlingsplaner og tverrfaglige grupper, men at disse strategiene og tiltakene ikke lykkes i tilstrekkelig grad å nå ut til fakulteter og institutter.

Svarene er forholdsvis jevnt fordelt i spørsmålet om det arbeides systematisk med universell utforming, der 36 prosent sier ja, 27 prosent sier nei og 37 prosent sier seg verken enig eller uenig. At kun 36 prosent opplever at det jobbes systematisk, tyder på at det ikke er en utbredt oppfatning blant de spurte. Tilsvarende er andelen som er uenig betydelig, noe som antyder at flere opplever manglende systematikk eller sammenheng i arbeidet. Den største andelen svarer verken enig eller uenig, noe som kan tyde på manglende kunnskap eller et informasjonsgap.

Samme tendens går igjen i spørsmålet om arbeidet med universell utforming er en uttalt prioritet ved min enhet. Her svarer 27 prosent at de er enige, 35 prosent er uenige og hele 37 prosent er verken enige eller uenige. Delte oppfatninger på slike spørsmål kan tyde på at satsingen er lite kjent på tvers i organisasjonen. Arbeidet med universell utforming kan være bedre enn det oppfattes, men så lenge arbeidet ikke er tilstrekkelig synlig og kjent på tvers av nivåer, eller oppleves som en del av en felles strategi, er det kun indikasjoner på at det arbeides systematisk.

Forklaring til tabellene under: Sterkeste korrelasjoner med «Ved min enhet jobbes det systematisk med universell utforming». Gjennomsnitt på en skala fra 1 til 5, der 1 er helt uenig og 5 er helt enig. Korrelasjon på en skala fra 0 til 1, der 0 er ingen sammenheng og 1 er fullstendig samsvar.

Tabellen over viser sammenhengen mellom spørsmålet Ved min enhet jobbes det systematisk med universell utforming, og andre spørsmål i undersøkelsen. Styrken på sammenhengen måles på en skala fra 0 til 1, der 0 er ingen sammenheng, og 1 er fullstendig samsvar. Jo høyere verdi på tallet, jo sterkere sammenheng. Kun spørsmål med en korrelasjon over 0,3 er tatt med i figuren.

Resultatene viser at opplevd strategisk fokus – at arbeidet med universell utforming er en uttalt prioritet ved enheten – har den sterkeste sammenhengen (en korrelasjon på 0,69) med opplevelsen av systematisk arbeid med universell utforming. Ettersom strategisk fokus er et område som vurderes relativt lavt av respondentene, er dette et viktig område å følge opp i det videre arbeidet.

Handlingsplan for universell utforming utpeker seg også som et viktig forhold for opplevelsen av det systematiske arbeidet, med korrelasjoner mellom 0,43 og 0,54. Her handler det om hvorvidt handlingsplanen faktisk brukes og følges opp, og at den er detaljert nok til å være en støtte i det daglige arbeidet.

Vi ser også en sterk sammenheng med opplevd kompetanse på universell utforming, der korrelasjonen er mellom 0,41 og 0,54.

Det er også interessant at kompetanse på individuell tilrettelegging har en sterk sammenheng med opplevelsen av systematisk arbeid med universell utforming. Korrelasjonen ligger her på mellom 0,31 og 0,45. Dette kan tyde på at individuell tilrettelegging og universell utforming henger tett sammen, og kan regnes som to sider av samme sak.

Samlet sett gir korrelasjonsanalysen en pekepinn på områder som er viktig å arbeide med. Innsatsområder som utpeker seg er strategisk fokus, kompetanseheving – både på universell utforming og individuell tilrettelegging – og utforming og oppfølging av enhetenes handlingsplan for arbeidet med universell utforming.

Forankring og retningslinjer for arbeidet

Alle institusjonene svarer at arbeidet med tilrettelegging er beskrevet i institusjonens studie­forskrift, og at tilrettelegging ved eksamen er omtalt der. 16 av 21 institusjoner sier at tilrettelegging av studiehverdagen, som undervisning og selvstudier, også er omtalt i forskriften.

Den høye andelen som sier at studietilrettelegging er forankret i studieforskriften er noe overraskende i lys av vår øvrige dialog med sektoren, der studietilretteleggingsområdet fremstilles som mindre systematisert. Flere undersøkelser, blant annet fra NIFU, peker på at tilrettelegging av eksamen er et område der praksisen er mer standardisert og kvalitetssikret enn den er for tilrettelegging av undervisning, læremidler og fysiske omgivelser (Pedersen et al., 2025).

Alle respondenter ble deretter bedt om å svare på om de har rutiner og retningslinjer for arbeidet med tilrettelegging. 84 prosent svarer bekreftende på dette spørsmålet, og et stort flertall forholder seg til retningslinjer for hele institusjonen. 13 prosent oppgir at de ikke har retningslinjer. Andelen som har retningslinjer er generelt høy, men betydelig høyere blant respondenter på universiteter og respondenter på BOTT-institusjoner, enn på henholdsvis høyskoler og ikke-BOTT-institusjoner.

Over halvparten mener retningslinjene er tydelige, men kun 38 prosent mener at det er enkelt å ta i bruk retningslinjene i det daglige arbeidet. Dette kan tyde på at det ikke er retningslinjenes tydelighet som nødvendigvis står i veien for bruk.

Vedtak om tilrettelegging

For at studenter med funksjonsnedsettelse skal ha mulighet til å klage på en eventuell avslått søknad om tilrettelegging, er det nødvendig at det gjøres vedtak. 75 prosent av respondentene svarer at studenter ved deres enhet får vedtak på eksamenstilrettelegging, og 68 prosent svarer at studenter ved deres enhet får vedtak på tilrettelegging i studiehverdagen.

Det er interessant å se forskjellen mellom instituttnivået på den ene siden og fakultets- og institusjonsnivået på den andre siden, når det kommer til andelen som har svart at de ikke vet om studentene får vedtak om tilrettelegging. 18 prosent av respondentene på instituttnivå har svart «Vet ikke», mens fem prosent på fakultetsnivå og null prosent på institusjonsnivået har svart det samme.

At instituttnivået gir uttrykk for en større usikkerhet rundt praktisering av vedtak, kan skyldes ulik organisering av tilretteleggingsarbeidet og at det eksempelvis fattes flere vedtak på fakultetsnivå enn instituttnivå. De store variasjonene i rapporteringen mellom nivåene kan tyde på at det ikke finnes en ensartet praksis, og at det er ulik forståelse av hva som skal regnes som et formelt vedtak om tilrettelegging.

I dialog med institusjonene har HK-dir fått en forståelse av at det ved studietilrettelegging ofte skjer mange avklaringer i samtale mellom veileder og student, uten formell søkeprosess eller vedtak. Dette har også blitt løftet som en konkret problemstilling av flere studentombud som er kritiske til hvilke konsekvenser det kan få for studentenes rettsvern og klageadgang.

Spørsmålet i undersøkelsen kan tolkes på ulike vis; at studentene alltid får vedtak på studietilrettelegging, eller at det har skjedd. En tredje måte å forstå spørsmålet på kan være at man oppfatter det å gi et tilretteleggingstilbud som det samme som at man gir vedtak. Vårt inntrykk er at det gjøres en del vedtak på studietilrettelegging, men at det gjelder få studenter og saker.

Roller og ansvar

Til sammen svarer 87 prosent på tvers av nivå bekreftende på at én eller flere ansatte ved deres studiested har individuell tilrettelegging som definert ansvarsområde. Kun én prosent svarer at det ikke finnes noen på studiestedet som har individuell tilrettelegging som definert ansvarsområde, og 12 prosent svarer at de ikke vet.

På dette spørsmålet ser vi betydelige forskjeller i hvordan de ulike nivåene svarer. På institusjonsnivået svarer 15 av de 21 institusjonene at det finnes en koordinator på sentralt nivå, mens under halvparten av fakultetene og instituttene svarer det samme. 10 av institusjonene sier det finnes et tilretteleggingsteam på sentralt nivå, men dette ser ikke ut til å være kjent av fullt så mange på institutt- og fakultetsnivå.

Tilsvarende svarer 69 prosent av fakultetene at det finnes en kontaktperson på fakultetsnivå, mens under halvparten av de på institutt- og institusjonsnivå svarer det samme. På samme måte er det langt flere på instituttnivået – 25 prosent – enn på de andre nivåene som svarer at det finnes en kontaktperson på instituttnivå.

De ulike nivåene svarer konsekvent høyere når det er spørsmål om kontaktpersoner på sitt nivå. Selv om det er naturlig at de ulike nivåene er best kjent med forholdene på sitt eget nivå, er det verdt å merke seg hvor sprikende institusjons-, fakultets- og instituttnivået svarer. Det kan se ut som nivåene konsekvent undervurderer hvorvidt de andre nivåene har ansatte med et definert ansvar for individuell tilrettelegging.

Tverrfaglig samarbeid

Også på spørsmål om det finnes et nettverk eller en tverrfaglig gruppe som har tilrettelegging som ansvarsområde, er det stor forskjell i hvordan de ulike nivåene har svart. På institusjonsnivået har 52 prosent svart ja, mot 45 prosent på fakultet og 33 prosent på institutt. Likevel er det mest interessant å se den store andelen respondenter på institutt- og fakultetsnivå som svarer ‘vet ikke’, med henholdsvis 58 og 31 prosent, som kan tyde på at de tverrfaglige gruppene er mindre kjent her.

De tverrfaglige gruppene er typisk organisert som tilretteleggingsforum, som koordineres på institusjonsnivå og består av studieveiledere fra ulike fakultet. Arbeidet går ut på å utveksle erfaringer og diskutere enkeltsaker, utarbeide felles rutiner og gjennomføre kompetanseheving med interne og eksterne aktører, som Nav og Samskipnaden. Enkelte bruker også læringsmiljøutvalget, hvor den som er hovedansvarlig for tilretteleggings­arbeidet deltar fast.

Noen institusjoner har lokale grupperinger på fakultets- og/eller instituttnivå som diskuterer tilrettelegging. Dette kan også være i form av egne eksamensteam, praksisteam eller rådgiverteam som håndterer tilretteleggings­saker. Flere har etablert interne Teams-kanaler som en kommunikasjons­plattform for tilretteleggingsspørsmål.

Et stort flertall av de spurte – 85 prosent – svarer at de har kolleger å sparre med i vurderingen av relevante tilretteleggingstiltak. Kun tre prosent sier seg uenig i dette. Svarene tyder på at de ansatte på tvers av nivåer i stor grad opplever å ha støtte og et kollegium i arbeidet.

Dette inntrykket bekreftes i svarene på påstanden «Det er lav terskel for å ta kontakt med kolleger som jobber med universell utforming og/eller individuell tilrettelegging på tvers av enheter», der 85 prosent er enige og tre prosent er uenige.

Samarbeidet mellom administrative og vitenskapelige ansatte er under lupen når respondentene er bedt om å ta stilling til påstanden «Ved søknad om alternativ vurdering (endret vurderingsform) fungerer samarbeidet mellom administrasjonen og fagmiljøet godt». Her svarer 74 prosent bekreftende, mens kun tre prosent svarer at de er uenige.

Svarene på spørsmålene ovenfor står i en viss kontrast til det inntrykket vi har fått gjennom mangeårig dialog med sektoren. Der har en gjentakende utfordring vært at ansatte opplever å være alene om arbeidet på sin institusjon. Videre har mange pekt på utfordringer i samarbeidet mellom administrative og vitenskapelige ansatte, for eksempel knyttet til vurderinger av om ønsket tilrettelegging vil gå på bekostning av faglige krav. Resultatene i undersøkelsen kan tyde på at dette ikke er et omfattende problem i dag. Det kan også være at samarbeidet jevnt over er godt, men at vi først og fremst får høre om de sakene der det ikke samarbeides godt.

Kompetanse

Respondentene er bedt vurdere om de ansatte på enheten har god kjennskap til lovkrav om tilrettelegging. På instituttnivået svarer kun en tredel at de har god kjennskap. På de andre nivåene er det langt flere som svarer det samme, med 60 prosent på fakultet og 81 prosent på institusjonsnivået.

Respondentene er videre bedt vurdere om de ansatte ved deres enhet har god kjennskap til hvordan de kan tilrettelegge for studenter med funksjonsnedsettelse. Her svarer 51 prosent av instituttene at de har det.

Sammenligner vi svarene på de to påstandene, vurderer altså instituttene at de har mer kjennskap til hvordan de kan tilrettelegge for studentene, enn til lovkravene om tilrettelegging. Hvis man legger til grunn at god tilrettelegging forutsetter god kjennskap til lovkravene, er dette et påfallende resultat.

Det er samtidig viktig å presisere at vi ikke har målt den faktiske kjennskapen i seg selv, men respondentenes vurdering av kjennskap på de ulike nivåene.

Instituttnivået skiller seg også ut fra de andre nivåene på spørsmål om det ved enheten er felles forståelse om hva som ligger i lovkravet. 34 prosent er enige i dette, mens 21 prosent er uenige. Graden av enighet er betydelig større på institusjons- og fakultetsnivået enn på instituttene. Ettersom fakulteter er større enn institutter, skulle man tro det er vanskeligere å få til en felles forståelse her. En mulig forklaring kan være at det er mer utfordrende for fagmiljøene på instituttene å finne gode tiltak som ivaretar de faglige kravene.

Utfordringer i arbeidet med universell utforming

På spørsmålet «Hvilke utfordringer møter din enhet i arbeidet med universell utforming»ble respondentene bedt om å velge inntil tre forhåndsdefinerte utfordringer. Eldre bygningsmasse blir trukket frem av 45 prosent av respondentene, dernest økonomi med 43 prosent. 42 prosent peker på innsikt i de faktiske behovene til studenter med funksjonsnedsettelse.

De tre organisasjonsnivåene svarer ulikt på hva som er de viktigste utfordringene, noe som kan gjenkjennes i de ulike ansvarsområdene de typisk har. På institusjonsnivået er utfordringene særlig knyttet til strategi- og systemperspektivet, som for eksempel manglende kunnskap, økonomi og interne organisatoriske utfordringer.

Respondenter på fakultet og institutt, som i mange tilfeller har ansvaret for å følge opp enkeltstudenter, trekker i større grad frem innsikt i de faktiske behovene til studenter med funksjonsnedsettelse. På instituttnivået fremstår dette som den største utfordringen, med 46 prosent av svarene. Deretter følger eldre bygningsmasse og økonomi.

Fakultetsnivået fremhever de samme tre utfordringene, men i en annen rekkefølge. Her er eldre bygningsmasse på topp med 51 prosent, etterfulgt av økonomi og deretter innsikt i studentenes faktiske behov.

Også institusjonsnivået peker på økonomi som en sentral utfordring, med 52 prosent av svarene. For denne nivået fremstår imidlertid manglende kunnskap som den aller største utfordringen, med 62 prosent.

Institusjonsnivået skiller seg også fra de to andre ved å legge stor vekt på interne organisatoriske utfordringer. 48 prosent av institusjonene peker på dette, mot 23 prosent av fakultetene og 18 prosent av instituttene.

At institusjonsnivået ser manglende kunnskap som en mye større utfordring enn de andre nivåene, kan tolkes på ulike måter. Det er mulig at ansatte i sentraladministrasjonen har et bredere innblikk i kunnskap på tvers av avdelinger, og dermed opplever manglende kunnskap som en større utfordring enn det enkelte fakultet og institutt. En annen forklaring kan være at de sitter lenger unna de konkrete sakene som håndteres på fakultet- og instituttnivå, og derfor har mindre kunnskap om arbeidsområdet.

De som arbeider med direkte oppfølging av studentene, kan oppleve innsikt i studentenes faktiske behov som en større utfordring. Manglende innsikt i studentenes behov og kunnskap om universell utforming kan dessuten forsterke hverandre og være to sider av samme sak.

Utfordringer i arbeidet med tilrettelegging

På spørsmålet «Hvilke utfordringer møter din enhet i arbeidet med individuell tilrettelegging», ble respondentene bedt om å velge inntil tre forhåndsdefinerte utfordringer. Den største utfordringen er innsikt i de faktiske behovene, som trekkes frem av over halvparten. Deretter følger økonomi med 43 prosent og manglende kunnskap, som trekkes frem av en firedel. ,

Også her er det forskjeller mellom hvordan de ulike nivåene svarer.

For instituttnivået fremstår innsikt i de faktiske behovene til studentene som den største utfordringen – godt over halvparten av dem peker på dette. Også på fakultets- og institusjonsnivåene er dette en av de viktigste utfordringene.

Fakultetsnivået legger imidlertid aller størst vekt på økonomi, som 50 prosent av dem peker på. Dette kommer også høyt opp på instituttenes liste over utfordringer. På institusjonsnivået er det derimot bare 19 prosent som peker på dette.

For institusjonsnivået fremstår interne organisatoriske utfordringer som den største utfordringen. 48 prosent av dem har svart dette. Også manglende kunnskap vurderes som en mye større utfordring på dette nivået enn på fakultetene og instituttene.

Samarbeid med eksterne aktører blir rapportert som en mye større utfordring på fakultetsnivået (26 prosent) enn på instituttnivået (11 prosent). Respondentene som krysset av for samarbeid med eksterne aktører fikk mulighet til å utdype hva som var utfordrende. Her vektlegges spesielt tre forhold som ligger utenfor studiestedet: samarbeid med kommunen, samarbeid med Nav og samarbeid med praksisstedet.

Respondentene skriver at i samarbeidet med kommunen er utfordringen at personer med omfattende hjelpebehov får for få timer av brukerstyrt personlig assistanse (BPA) til å kunne benytte støtten i løpet av studiedagen. Utfordringene i samarbeidet med Nav nevnes konkret av flere og spenner bredt, fra at Nav har begrenset innsikt i de akademiske kravene og rammebetingelsene i høyere utdanning, til feilaktig rolleforståelse. Det siste går ut på at saksbehandlere i Nav angivelig ser på utdanningsinstitusjonene som «attføringsbedrifter» og forventer full oppfølging av studentene, noe som ikke er forenlig med institusjonenes rolle og ressurser.

Samarbeidet om mentor nevnes spesifikt som en tungvint og krevende prosess, som ofte resulterer i at utdanningsinstitusjonen må dekke kostnadene. Når det gjelder samarbeidet med praksissteder, går hovedutfordringen på at flere praksissteder er lite mottakelige for å tilby alternative praksisløp for studenter som har redusert arbeidskapasitet og som må ta praksisperioden over lengre tid.

På institusjonsnivået har 38 prosent svart «Annet» som en av de fire største utfordringene de møter i arbeidet med individuell tilrettelegging. Her fikk respondentene anledning til å utdype i fritekst hva de opplever som mest utfordrende. Tema som gikk igjen blant flere svar, var:

• Tilrettelegging er tidkrevende og ressurskrevende
• Balansen mellom tilrettelegging og faglige krav: Det er utfordrende å sikre at tilretteleggingen ikke går på bekostning av læringsutbytte eller skikkethetsvurderinger, særlig i profesjonsutdanninger og praksisstudier. Det er også vansker med å opprettholde krav til oppmøte og faglig forsvarlighet.
• Mismatch mellom studentenes forventninger av tilrettelegging og hva institusjonene kan tilby
• Mangelfull dokumentasjon gjør også tilretteleggingsarbeidet mer krevende.
• Forståelse av ulike lovkrav
• Felles forståelse mellom administrasjon og fagmiljø rundt plikter og rettigheter

En utfordring som trekkes frem av flere er balansering av studentenes behov og institusjonens og den enkeltes ressursbruk i forbindelse med tilrettelegging. Tiltak for å øke universell utforming eller for å tilrettelegge for enkeltindivider, kan gå på bekostning av nytteverdien for flertallet – for eksempel knyttet til utforming av informasjon på nettsider. Flere skriver om belastningen som faller på vitenskapelige ansatte – de som er nærmest studenten i undervisningen, både når det gjelder tidsbruk og når det gjelder prioritering av ressurser sett opp mot behovene til studentgruppen som helhet.

Institusjonenes behov for støtte

I vurderingen av institusjonenes behov for støtte, er det nyttig å ta utgangspunkt i hvorvidt institusjonene er tilfredse med støtten de har tilgjengelig i dag.

Halvparten svarer at ansatte har tilgang til det veiledningsmateriellet og den støtten de trenger for å tilby studentene et universelt utformet læringsmiljø. Universitetene ser ut til å ha mer veiledningsmateriell og føler seg tryggere i arbeidet sammenlignet med høyskolene.

Til påstanden om institusjonene har tilgang på det veiledningsmateriellet og den støtten de trenger for å tilrettelegge for enkeltstudenter på en god måte, svarer også over halvparten at de er enige eller helt enige. Også her skiller universitetene seg fra høyskolene ved at flere er enige i at de har støtten de trenger.

Respondentene som svarer at de har tilgang på det veiledningsmateriellet og støtten de trenger, fikk mulighet til å utdype hvor de henter dette. Den største andelen finner veiledningsmateriellet internt, fra egne retningslinjer, interne nettsider og interne nettverk. Et fåtall trekker frem eksterne ressurser som Statsbygg, Sikt, HK-dir og samskipnadene.

Ut fra svarene kan det virke som studiestedene i stor grad har veiledningsmateriell og støtte tilgjengelig internt, spesielt på universitetene.

Undersøkelsen spurte spesifikt hvor vitenskapelige ansatte får kunnskap om universell utforming og individuell tilrettelegging. Her kunne man velge flere alternativ blant forhåndsdefinerte kategorier:

Over halvparten av respondentene på tvers av nivå svarer at vitenskapelige ansatte får kunnskap via internt veiledningsmateriell, og over en tredel svarer kurs, seminarer, konferanser o.l., interne nettverk eller forum og UH-ped kurs. Eksternt veiledningsmateriell og eksterne nettverk/forum er valgt av henholdsvis 11 prosent og 6 prosent.

Institusjonsnivået svarer i større grad enn fakultets- og instituttnivået at UH-ped kurs, internt veiledningsmateriell og kurs, seminarer og konferanse, samt eksterne nettverk/forum er kilder til kunnskap. Det er naturlig at de vitenskapelige ansatte henter veiledning internt på institusjonen, da de i mange tilfeller har egne læringsstøttesentre og administrative ressurser, som har kursing og utvikling av veiledning som en del av sine arbeidsoppgaver. Når det er sagt, er det administrative ansatte og ledelse som er målgruppen for undersøkelsen, og det er uklart om de på dette spørsmålet har svart ut fra hvordan de antar det er eller hvordan det faktisk er. Videre er det interessant at institusjonsnivået svarer så ulikt fra fakulteter og institutter. Svært ofte er det administrative ressurser på sentralt nivå som utvikler veiledningsmateriellet, og det er logisk å anta at de på dette nivået både foretrekker og forventer at disse ressursene tas i bruk.

Når det kommer til hva slags støtte institusjonene trenger for å møte lovkrav og studentenes behov for tilrettelegging, oppgir respondentene at de trenger flere som jobber med dette, tydeligere rolleavklaringer og egne øremerkede midler til arbeidet. Konkrete veiledere nevnes spesifikt, der det blant annet etterspørres «standarder som gir tydelige rammer for arbeidet» og «verktøy for hvordan de kan legge til rette for et trygt og godt tilbud som kan sidestilles med øvrige studenter». Respondentene oppgir også behov for informasjonsmateriell og et sted for felles informasjon, andre å sparre med, bedre digitale plattformer og sentrale og faglige ressurser de kan dra nytte av.

Får studentene dekket sine behov?

Respondentene er bedt ta stilling til om studentenes behov dekkes på de ulike tilretteleggingsområdene; det fysiske miljøet ved lærestedet, i forbindelse med undervisningen, når det kommer til læremidler og ved gjennomføring av eksamen.

Når det gjelder det fysiske miljøet ved lærestedet svarer 58 prosent bekreftende (i stor grad eller svært stor grad) at studentenes behov dekkes, 36 prosent svarer «i noen grad», mens to prosent svarer i liten grad.

På spørsmål om undervisningen svarer halvparten av respondentene at studentene får det de trenger i stor grad eller svært stor grad og 42 prosent svarer i noen grad.

Når det gjelder i hvilken grad respondentene opplever at studentene får det de trenger når det kommer til læremidler svarer 46 prosent i stor eller i svært stor grad og 43 prosent svarer i noen grad.

Det er forskjell på hvordan institusjonsnivået svarer på dette spørsmålet sammenlignet med fakultets- og instituttnivået. Respondenter på institusjonsnivået er generelt mer kritiske til hvorvidt studentene får det de trenger av læremidler. 62 prosent av dem plasserer seg i det nedre sjiktet som inkluderer svaralternativene i svært liten, i liten og i noen grad. Fakulteter og institutter sentrerer svarene sine i det øvre sjiktet, i kategoriene i noen grad, i stor grad og i svært stor grad med henholdsvis 100 prosent og 88 prosent. Det kan være at ansatte på institusjonsnivået er mer oppdatert på lovkrav, hindringer og muligheter som finnes innen utforming og tilretteleggingen av læremidler, enn ansatte som arbeider lenger ut i organisasjonen, som antakelig treffer færre studenter med problematikken.

Gjennomføring av eksamen skiller seg positivt ut ved at hele 84 prosent bekrefter at studentene får det de trenger i stor grad eller i svært stor grad.

Jo høyere skår respondentene har gitt på disse tilretteleggingsområdene, desto mindre barrierer kan en si at de opplever at studentene har. Med tanke på at eksamen er det området som i størst grad er systematisert ved institusjonene, er det naturlig at denne får høyest skår. En høy skår ser vi også på det fysiske miljøet, noe som kan ha sammenheng med et tydelig lovverk gjennom mange år.

Hva er de største hindringene?

Resultatene fra spørreundersøkelsen viser at de ansatte opplever at det primært er seks barrierer som møter studenter med nedsatt funksjonsevne i høyere utdanning.

1. Bygningsmasse

Nesten samtlige av respondentene oppgir at det største hinderet er gammel bygningsmasse eller at bygningsmessige forhold er til hinder. Det er særlig utfordrende med spesialrom, som laboratorium, da disse er vanskelig å justere eller gjøre noe med for studenter med funksjonsnedsettelse.

Dette virker litt motstridende til vurderingen om at studentenes behov i stor eller svært stor grad er ivaretatt i det fysiske miljøet. En mulig forklaring kan være at bygningsmasse er en stor utfordring når behovet først oppstår, men det kan være at dette ikke er en utfordring som forekommer ofte. Det er Statsbygg som eier flere av disse bygningene, og noen er også verneverdige som kan gjøre arbeidet mer krevende. Fra studentens ståsted er det helt avgjørende for tilgang og deltakelse at de kommer seg inn på utdanningsinstitusjonen og de rommene undervisningen og eksamen foregår.

2. Gjennomføring av praksis og undervisning

I både undervisning og i praksis er det en vanskelig avveining å tilrettelegge for studentenes funksjonsnedsettelse uten at det går på bekostning av obligatorisk aktivitet og faglige krav. Flere av respondentene skriver at selv om institusjonene er villige til å tilrettelegge, vil det være vanskelige avveininger opp mot skikkethet for arbeidet man utdanner seg til, og for mange studenter vil det være krevende å gjennomføre praksis.

Dette bekreftes av funn andre steder i institusjonsundersøkelsen. Det underbygges også gjennom sentrale kilder i litteraturgjennomgangen og i dialog med sektoren på innspillsmøtet. For studenten er deltakelse i undervisning avgjørende for å kunne avlegge eksamen, og deltakelse i praksis nødvendig for å gjennomføre studiet.

3. Manglende informasjon og kunnskap

Manglende informasjon og kunnskap om studentenes behov fremheves som et hinder som gjør at tilretteleggingen kommer sent i gang. Det er også utfordrende å fange opp studenter som ikke har synlige eller eksplisitte funksjonsnedsettelser.

Dette handler både om hvilken informasjon studentene gir til utdanningsstedet, og om informasjonen som er tilgjengelig fra institusjonens side. Gjensidig informasjon er grunnleggende for at studenter og ansatte skal kunne avdekke og imøtekomme behov.

4. Interne strukturer for samarbeid

Samarbeid på tvers i organisasjonen er utfordrende, eksemplifisert med samarbeidet mellom studieadministrasjonen og vitenskapelige ansatte. Helt konkret nevnes at det er vanskelig for administrative ansatte å få innpass for kompetanseheving om universell utforming i fagmiljøene. Prosessen med å finne studentmentorer nevnes også som en utfordring under samarbeid.

Samarbeid mellom administrative og vitenskapelige ansatte kan være ekstra utfordrende fordi de har kunnskap om ulike områder, der førstnevnte har kunnskap om vansker som følger av funksjonsnedsettelse, lovkrav og mulige tilretteleggingstiltak, mens vitenskapelige har førstehåndskunnskap om faglige krav og har ansvaret for emnet. Vi har sett gjentatte ganger i undersøkelsen at det er vanskelig å balansere disse hensynene opp mot hverandre, og dette krever at partene utfyller hverandre og har en felles forståelse av formålet.

5. Ressurser, rutiner og regelverket

Institusjonene melder at de ikke har tilstrekkelig tid, ressurser og økonomi til arbeidet. En stor andel av administrasjonens ressurser brukes til å behandle den store mengden av søknader fra studenter om tilrettelegging av studiehverdag og eksamen, som er stadig voksende i omfang.

Dette kan gå ut over institusjonenes evne til å ivareta den enkelte students behov i tilstrekkelig grad. Spesielt når det er stort tolkningsrom i lovverket og et krav om at studentene skal vurderes individuelt.

6. Undervisningsmateriell og utstyr

Til sist er det noen respondenter som peker på at det er en utfordring å sikre godt nok undervisningsmateriell, slik at det er tilgjengelig for alle. Det er behov for digitalt læremateriell og flere hjelpemidler som gjør at studentene kan tilegne seg innholdet. Noen digitale pensumtekster er ikke universelt utformet, noe som hindrer bruk av hjelpemidler som flere studenter er avhengige av for å kunne tilegne seg innholdet. Noen melder også om utfordringer med utstyr. Det kan blant annet være vanskelig å få mikrofoner i auditorier til å kommunisere med høreapparat (teleslynge).

Læremidler er det tilretteleggingsområdet som får dårligst skåre i institusjonenes vurdering av hvorvidt studentene får det de trenger. Gjennom vår dialog med sektoren har enkelte institusjoner lenge uttrykt bekymring for om tilgangen til studielitteratur er tilfredsstillende. Bekymringen er i all hovedsak knyttet til situasjonen for studenter uten produksjonsrett. Det uttrykkes usikkerhet om de kommersielle kanalene kan erstatte tilbudet Tibi har hatt for denne gruppen. Etter vår mening vil det være av stor betydning at forlagene blir gode på universell utforming, slik at målgruppene med nedsatt leseevne kan få bedre tilgang enn tidligere.

Institusjonsundersøkelsen viser at arbeidet med universell utforming og individuell tilrettelegging er i utvikling, men at det fortsatt er betydelige utfordringer knyttet til implementering, ressursbruk og systematisk forankring på tvers av organisatoriske nivåer.

Vi ser det som positivt for arbeidet med universell utforming at flere institusjoner har handlingsplaner for universell utforming, og at temaet ofte er integrert i annet planverk, som likestilling, - mangfold- og inkluderingsplaner. Mange institusjoner har dedikerte koordinatorer og tverrfaglige nettverk for universell utforming og tilrettelegging, noe som styrker samarbeidet mellom administrative og faglige miljøer. Det er også positivt at mange rapporterer om å ha et godt kollegialt fellesskap rundt tilretteleggingsarbeidet. Over halvparten av respondentene mener at ansatte har tilgang til støtte og veiledningsmateriell internt i organisasjonen, og det rapporteres om økt oppmerksomhet på universell utforming i interne kurs, seminarer og UH-pedagogiske programmer, særlig ved universiteter. Institusjonene uttrykker at eksamen er det tilretteleggingsområdet hvor studentenes behov i størst grad blir ivaretatt, med godt etablerte prosedyrer ved de fleste institusjoner.

Vi ser det som uheldig for arbeidsområdet at implementeringen av strategier ikke er gjennomgående forankret ved institusjonene. Spesielt på fakultets- og instituttnivå er kjennskapen til universell utforming og juridiske krav svak, noe som kan påvirke kvaliteten på tilretteleggingen. Når det gjelder arbeidet med tilrettelegging er det en sterkere organisatorisk struktur, men fortsatt utfordringer knyttet til uklare roller, ulik praksis og begrensede ressurser. Mange institusjoner strever med å balansere faglige krav og studentenes behov, særlig i profesjonsutdanninger og praksisperioder. Økonomiske begrensninger og mangel på menneskelige ressurser hindrer institusjonene i å styrke arbeidet med tilrettelegging og universell utforming. For å møte lovkrav og studentenes behov, etterspør institusjonene prioriterte ressurser, bedre koordinering, standardiserte veiledere og mer kompetanseheving, særlig innen lovgivning og pedagogisk tilrettelegging.