Erasmus+ i norsk høyere utdanning 2022

Erasmus+ er verdens største program for utdanningssamarbeid og gir støtte til internasjonal mobilitet, prosjektsamarbeid og politikkutvikling. Det internasjonale samarbeidet gir tilgang til internasjonale nettverk og fagmiljøer som åpner for kunnskapsutveksling og bidrar til kvalitetsutvikling i norsk høyere utdanning. Erasmus+ er nå inne i ny programperiode, 2021- 2027.

Denne rapporten gir en kort introduksjon til tiltakene i det nye Erasmus+-programmet 2021- 2027 og en oversikt over norske UH-institusjoners deltagelse og resultater i perioden 2014- 2021, både på et overordnet nasjonalt nivå og for hver enkelt institusjon. I tillegg blir potensialet for institusjonenes videre deltagelse i programmet kommentert. Tverrgående prioriteringer i det nye programmet er inkludering, digitalisering, bærekraft og aktivt medborgerskap. Regjeringen har lansert en strategi for norsk deltagelse i det nye Erasmus+ programmet.1 De overordnede mål for hele sektoren er at samarbeidet skal bidra til å løse store samfunnsutfordringer, styrke samhandling mellom utdanning, opplæring og arbeids- og samfunnsliv, gi flere muligheten til å delta i et internasjonalt læringsmiljø og bidra til utvikling av politikk og rammebetingelser.

Pandemien har påvirket gjennomføring av prosjekter i både 2020 og 2021. Særlig har det gått utover mobilitet, både for studenter og ansatte, men også andre prosjekter. Tallene for mobilitet må derfor vurderes med noe forbehold. Prosjekter er blitt utsatt, og dette har også påvirket søknadsaktiviteten. Samtidig viser interessen for tiltakene i det nye programmet at institusjonene at institusjonene ønsker å videreutvikle bruken av Erasmus+.

Kartleggingen viser at norske UH-institusjoner kjenner godt til Erasmus+ og bruker det i sin virksomhet. Siden begynnelsen av forrige programperioden har det totalt sett vært økende norsk aktivitet i programmet. Nærmest samtlige norske UH-institusjoner deltar i Erasmus+- tiltak. Noen velger deltagelse i enkelte tiltak, mens de største og mest erfarne institusjonene deltar i tilnærmet alle Erasmus+-tiltak og bruker programmet sammen med andre EU-program og ordninger som f.eks. Horisont Europa.

Europeisk mobilitet har gjennom hele perioden vært det mest kjente og brukte virkemiddelet, og nærmest samtlige institusjoner har benyttet seg av mobilitetsmidler for både studenter og ansatte. Virkemiddelet har blitt enda viktigere etter at Meld. St. 7 (202-2021) «En verden av muligheter – Internasjonal studentmobilitet i høyere utdanning»2 ble lansert i 2020, men pandemien skapte hindringer for gjennomføring av mobilitet og har også påvirket hvor studenter og ansatte har reist ved at en større andel har reist til europeiske land. Figurene og tabellene i rapporten basert på innrapporterte data for både europeisk og global mobilitet.. Samtidig er det viktig å påpeke at dataene og tidsseriene for mobilitet må tolkes med noe forsiktighet. Dette skyldes blant annet at det er ulik praksis for fortløpende rapportering hos de enkelte UH-institusjoner.

En effekt av pandemien er at institusjonene vurderer muligheter for internasjonalt samarbeid gjennom virtuelt samarbeid. Denne muligheten økes gjennom BIP (Blended Intensive Programme) som har potensiale til å inkludere flere målgrupper, slik som studenter som av ulike grunner ikke kan reise ut eller kombinere muligheter med andre Erasmus+ tiltak for å forsterke effekter.

Strategiske og/ eller samarbeidspartnerskap er det andre mest brukte tiltaket som norske UH-institusjoner benytter seg av. Partnerskap er den mest utbredte formen for internasjonalt prosjektsamarbeid i Erasmus+. Kartleggingen viser at i perioden 2014-2021 har deltagelsen av norske UH-institusjoner i denne ordningen økt betydelig. Imidlertid viser søknadstallene 2021 noe nedgang. En årsak kan være usikkerhet knyttet til pandemisituasjonen, to gjennomførte tildelingsrunder i 2020 og/eller forsinkelser i utlysninger grunnet overgangen til den nye programperioden 2021-2027. Rapporteringen fra tildelte prosjekter viser at partnerskapene i UH-sektoren har i stor grad klart å omstille seg og møte utfordringene forårsaket av pandemien. Det gir grunnlag til å forvente at norske UH-institusjoner vil involvere seg mer aktivt ved neste søknadsrunde.

Sentraliserte prosjekt har en høyere terskel for deltagelse siden støtten til slike prosjekt tildeles direkte fra EU. Søknadsprosessen er mer krevende på grunn av sterk internasjonal konkurranse, og derfor er det positivt å registrere at norsk deltagelse i sentraliserte prosjekt har vokst gjennom perioden 2014-2021. I begynnelsen av perioden var interessen for sentraliserte prosjekt knyttet til bestemte fagmiljøer, og tallene for norsk deltagelse relativt lave. På slutten av perioden er mønsteret endret betydelig, da tallene for 2020 viser det største antallet tildelinger til UH-institusjoner i flere prosjektkategorier gjennom perioden.

Nye tiltak, slik som Erasmus+ lærerakademier og Innovasjonsallianser, har vekket interessen av norske aktører som har sendt søknader om deltagelse i de nye tiltakene. Tiltaket Europeiske universiteter, som legger til rette for sømløs internasjonal mobilitet og dyptgripende institusjonelt samarbeid, har blitt godt mottatt av norske UH-institusjoner. Fem norske UH-institusjoner deltar, og flere nye norske UH-institusjoner har tatt initiativ til å bli en del av Europeiske universiteter