Retningslinjer og verktøy for ansvarlig internasjonalt kunnskapssamarbeid

Retningslinjene skal sikre ivaretakelse av akademiske verdier og forskningsetiske standarder, og nasjonale interesser, med vekt på utenlandsk etterretning og innblanding, digital sikkerhet og ulovlig kunnskapsoverføring. Et bredt sett av representanter for kunnskapssektoren og myndigheter i inn- og utland har blitt konsultert i utviklingen av disse retningslinjene.

Økt oppmerksomhet rettet mot institusjonell sårbarhet og sikkerhetstrusler kan medføre en risiko for at sikkerhetshensyn overskygger behovet for internasjonalt samarbeid i kunnskapssektoren. Det er viktig å understreke at internasjonalt kunnskapssamarbeid er en del av nasjonal beredskap. Åpenhet og deling er viktige forutsetninger for god forskning og undervisning, men deler av kunnskapen kan ikke deles ukritisk. Planlegging og evaluering av internasjonalt samarbeid må ta høyde for både det faglige strategiske behovet for samarbeid og sikkerhetsrisiko.

Målgruppen for disse retningslinjene er universiteter, høyskoler, samt instituttsektoren og andre institusjoner med internasjonalt samarbeid om forskning, innovasjon og høyere utdanning. Mange av anbefalingene vil også være relevante for helseforetakene og norske bedrifter, spesielt kapitlene om eksportkontroll, partnerskap på forskningsfeltet og avtaler om utdannings- og forskningssamarbeid.

Retningslinjene trekker veksler på europeiske retningslinjer, nasjonale råd og veiledninger, og foreslår vurderinger og fremgangsmåter basert på det vi så langt kjenner til av utfordringer og sårbarheter i norsk kunnskapssektor. Retningslinjene gir en oversikt over lover og andre føringer som norsk kunnskapssektor må overholde, og peker på sentrale vurderinger og fremgangsmåter for fagmiljø og for institusjonsledelse og administrasjon.

Retningslinjene er også et verktøyskrin og inneholder rapporter, veiledere, sjekklister og maler.

Institusjonene må selv finne svar på de utfordringene og sårbarhetene som det pekes på, ut fra deres institusjonelle særpreg, eksisterende systemer og former for/omfang av internasjonalt samarbeid. Arbeidet for å sikre norske kunnskapsinstitusjoner vil kreve systematisk oppmerksomhet og ressurser. Dette arbeidet er imidlertid viktig for å beskytte akademisk frihet, forskningsintegritet og institusjonelt handlingsrom på sikt.

Sentrale råd rettet mot institusjonsledelse og administrasjon

• Foreta en systematisk verdivurdering, risiko- og sårbarhetsanalyse for å identifisere konkrete sikkerhetsutfordringer og press mot akademisk frihet og forskningsetikk ved institusjonen.
• Differensier tilgang til verdifull informasjon og infrastruktur.
• Lag rutiner for bakgrunnssjekk for ansettelser på områder med høysikkerhetsrisiko.
• Få oversikt over internasjonale samarbeidsavtaler og forskningssamarbeid ved institusjonen og identifiser samarbeid med land hvor akademisk frihet er truet, land av bekymring basert på nasjonale risiko- og trusselvurderinger (E-tjenesten, PST, og NSM) og land som omfattes av nasjonalt sanksjonsregelverk.
• Lag rutiner som fanger opp samarbeid som kan omfattes av eksportkontrollforskriften og tilgjengeliggjør støtte til fagmiljøene i vurderingene ved inngåelse av internasjonalt samarbeid, rekruttering av ansatte og invitasjon av gjesteforskere.
• Bygg kompetanse og bevissthet om akademiske verdier, sikkerhetsrisiko og forskningsetiske dilemma i alle deler av kunnskapsinstitusjonen.
• Opprett kontaktpunkt med tydelig ansvarsplassering i organisasjonen for forskningsetiske utfordringer, for varsling om press fra eksterne aktører eller for sikkerhetsbrudd. Ved vanskelige vurderinger, ta kontakt med relevante myndigheter.
• Etabler egne møteplasser for erfaringsdeling og diskusjon av komplekse problemstillinger.

Sentrale råd rettet mot fagmiljø

• Orienter dere om land, politisk kontekst, partnerinstitusjon og fagmiljø ved inngåelse av kunnskapssamarbeid med hensyn til sikkerhetsutfordringer, lover og reguleringer og mulige utfordringer for akademiske verdier og etikk.
• Ha forventningsavklaringer med partnere med hensyn til akademisk frihet og forskningsetikk i planleggingsprosessen og søk å organisere likeverdige partnerskap med hensyn til finansiering, interesser m.m.
• Gjør risikovurderinger med hensyn til akademisk frihet, forskningsetikk, og eksportkontroll basert på informasjon om landkontekst, og planleggmottiltak.
• Ved samarbeid med utfordrende land, avgrens samarbeidet strategisk, nedfell forventninger til overholdelse av akademisk frihet og forskningsetikk o.a. i avtaleverk. Diskuter på forhånd hvilke brudd som vil føre til at avtalen må avsluttes og hvordan en slik avslutning sikres i samarbeidsavtaler og i praktiskhåndtering.
• Ved vanskelige vurderinger, søk råd hos støttetjenester på institusjonen og/eller hos relevante myndigheter.

Retningslinjer og verktøy for ansvarlig internasjonalt kunnskapssamarbeid, som presenteres i denne rapporten, bør betraktes som en begynnelse på et langsiktig arbeid. For å ha verdi, må retningslinjene tas i bruk og omsettes til praksis. Retningslinjene bør justeres og videreutvikles i et samarbeid mellom kunnskapssektor og myndigheter, for å adressere nye utfordringer og behov. Kunnskapssikkerhet handler om å forhindre ulovlig overføring av sensitiv kunnskap og teknologi med negative følger for nasjonal sikkerhet og innovasjonsevne. Dette er et komplekst problemfelt. Kryssende hensyn og behov må veies mot hverandre. Målet er proporsjonalitet i sikkerhetstenkningen, slik at behovet for bredt internasjonalt kunnskapssamarbeid og grunnleggende verdier som akademisk frihet, åpenhet, og deling blir ivaretatt.