Hva betyr begrepet egnet individuell tilrettelegging? 

Begrepet egnet individuell tilrettelegging er et signal om at utdanningsinstitusjonene må vurdere med utgangspunkt i den enkelte students situasjon og ut fra helhetsbilde, i samarbeid med studenten. 

Når trer plikten i kraft?

Plikten til tilrettelegging trer i kraft idet institusjonen har kunnskap om at en student med funksjonsnedsettelse har behov for tilrettelegging.

Utdanningsinstitusjonen kan derfor ikke unndra seg ansvaret for å etterspørre behov for tilrettelegging og legge ansvaret over på studentene alene.

Konkret vurdering

En egnet individuell tilrettelegging betyr at det skal gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Vurderingen må ta utgangspunkt i den enkelte students individuelle behov, og ikke i for eksempel en diagnose eller hva andre med like diagnoser har fått tilbud om tidligere.

Utdanningsinstitusjonen må ta utgangspunkt i den byrden akkurat denne studenten står overfor (som følge av funksjonsnedsettelsen eller det særskilte behovet) i en gitt situasjon eller kontekst hvor det er behov for tilrettelegging. Byrden kan være knyttet til fysiske omgivelser, undervisningen, digitale eller analoge læremidler og eksamen.

Avslag må begrunnes

Hvis utdanningsinstitusjonen avslår en forespørsel om tilrettelegging, må studenten få en begrunnelse og informasjon om at det er mulig å klage på vedtaket.

Generelle tiltak må vurderes konkret

Det er ikke tilstrekkelig å tilby standardiserte eller generelle tilretteleggingstiltak uten en nærmere konkret vurdering.

Selv om utdanningsinstitusjonen av for eksempel praktiske årsaker ønsker å tilby studenter med lik diagnose den samme tilretteleggingen, må den åpne for individuell behandling og konkret vurdering for dem som ber om det.

Det at andre studenter med tilsvarende nedsatt funksjonsevne slår seg til ro med et tilbud er ikke grunn til å avvise en individuell vurdering av en student som ber om noe annet. For eksempel får de fleste studenter med diagnostisert dysleksi et noenlunde likt tilbud om tilrettelagt eksamen. Likevel skal utdanningsinstitusjonen åpne for at en student kan be om noe annet enn det som vanligvis gis. Dette må komme frem i de systemene hvor studentene ber om tilrettelegging.

Samarbeid mellom student og institusjon

Tilretteleggingen skal være basert på et samarbeid mellom den enkelte studenten og utdanningsinstitusjonen. Studenten må bli involvert og hørt på sine synspunkter, og dette må institusjonen legge til rette for.

Dette kan for eksempel gjøres gjennom et søknadsskjema eller ved at studenten legger frem ønsket om tilrettelegging gjennom om en samtale med den eller de som står ansvarlige for å behandle spørsmålet om tilrettelegging.

Eksempler på hvem som kan stå ansvarlig kan være et eksamenskontor, en studieveileder, en tilretteleggingstjeneste på sentralt eller lokalt nivå ved institusjonen, eller andre som har et forvaltningsansvar for tilbud eller tjenester som studenten ønsker å få tilrettelagt.

Den enkelte student har også plikt til å samarbeide for å komme frem til en god løsning. Dersom studenten vet hva som vil tilfredsstille behovet for individuell tilrettelegging, må studenten gi institusjonen informasjon om dette.

Aktivitetsplikt

Institusjonene må ivareta aktivitetsplikten og sørge for at tilrettelegging finner sted. Dette betyr at utdanningsinstitusjonene må ta aktivt initiativ til tilrettelegging, sette seg inn i hvilke tilretteleggingsbehov som kan følge av den aktuelle funksjonsnedsettelsen og undersøke hvordan det reelle tilretteleggingsbehovet kan løses.

Søknadsfrist

Mange institusjoner har en søknadsfrist for å be om tilrettelegging. Dette gjelder i hovedsak eksamenstilrettelegging. Institusjonene kan sette en frist, men kan ikke avvise søknader som kommer etter tidsfristen. Dette kan skape problemer for saksbehandlingen og gjennomføringen av tilretteleggingen. Hvis en søknad kommer for sent, kan det være for sent til å gjennomføre ønskede tiltak og ivareta studentenes rett til å klage.

Direktoratet anbefaler derfor å informere på nettsider og i søknadsskjema om at søknader som leveres innen en gitt frist er garantert å bli behandlet, og at det å levere etter fristen kan føre til at institusjonen ikke rekker å behandle forespørselen i tide, og at det dermed kan hende at ønsket tilrettelegging ikke lar seg gjennomføre.

Saksgang ved akutt tilretteleggingsbehov

Utdanningsinstitusjonen bør opplyse om hvilken rett studentene har til tilrettelegging hvis det oppstår noe akutt. Her bør det komme frem hvordan saksgangen ved institusjonen er i slike tilfeller, og hva studentene skal gjøre.

Avgrensninger i plikten

I arbeidet med tilretteleggingsparagrafen i universitets- og høyskoleloven er det presisert at institusjonene må strekke seg langt for å ivareta tilretteleggingsplikten. Men tilretteleggingsplikten har noen grenser.

Institusjonens tilbud

For det første er det viktig å presisere at institusjonene kan velge mellom ulike former for tilrettelegging, så lenge det oppfyller formålet med tilretteleggingen.

Formålet er å sikre likeverdige utdanningsmuligheter. Dette betyr at det studenten opplever som «egnet», ikke nødvendigvis trenger å være det institusjonen skal tilby.

Institusjonen kan velge mindre inngripende, mindre arbeidskrevende eller mindre kostbare tiltak enn det studentene ber om. Vurderingen må begrunnes, og studentene skal kunne klage på vedtaket.

Uforholdsmessig byrde

Det er også en avgrensning mot det som er en uforholdsmessig byrde for institusjonene. Her må institusjonen vurdere effektene tilretteleggingen vil ha for den enkelte student opp mot institusjonens ressurser. Det kan være tiltak som er så arbeidskrevende eller kostbare at de ikke kan tilbys av den grunn.

Det er institusjonene selv som vurderer om noe er uforholdsmessig byrdefullt, og det er verken mulig eller hensiktsmessig å presisere hva som er innenfor eller utenfor en slik vurdering i lovverket.

Hva som er en uforholdsmessig byrde må vurderes i hvert enkelt tilfelle, men departementet har gjort det klart at økonomi alene ikke kan være argument for unntak fra tilretteleggingsplikten.

Dersom utdanningsinstitusjonen vurderer at en ønsket tilrettelegging gir en uforholdsmessig byrde, kan den likevel finne og tilby andre konkrete tilretteleggingstiltak i den aktuelle saken.

Konkret innhold på hvert enkelt område

Institusjonene definerer selv hva som ligger i de fire områdene som er eksplisitt nevnt i lovteksten: Lærested, undervisning, læremidler og eksamen.

Hva som vil fungere, avhenger av konteksten

Hva som vil fungere kompenserende må vurderes ut fra hver enkelt kontekst. Derfor er det ikke er hensiktsmessig å skrive en uttømmende liste over hva som er nyttig tilrettelegging.

Utdanningsinstitusjonene må veie effekten av tiltakene opp mot de nødvendige kostnadene og virksomhetens ressurser.

Faglige krav

Tilretteleggingen kan heller ikke gå på bekostning av faglige krav som stilles i utdanningen. Dette betyr først og fremst at studenten skal nå det læringsutbyttet som er beskrevet i studieprogrammet eller emnet.

Forarbeidene sier ikke noe om hvordan en skal nå læringsutbyttet, det må være opp til institusjonene å vurdere.

Hvis det er er behov for permanente tiltak

Samtidig beskriver forarbeidene noen konkrete avgrensninger.

En viktig avgrensning av institusjonenes plikter er når det er permanente behov for andre tiltak. Eksempler på dette er for eksempel tegnspråktolk og personlig assistanse, som ikke er omfattet av universitets- og høyskoleloven.

Mer informasjon

Erfaringsdeling

Direktoratet legger til rette for deling av gode eksempler og god praksis på området.

Vi har etablert Universellforum på nett, med en egen Teams-kanal for ansatte i sektoren, og vi tilbyr felles fysiske møteplasser for sektoren om tematikken. 

Bakgrunnsinformasjon

Prop. 74 L (2021–2022) Endringer i opplæringsloven, universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven (endring av NOKUTs oppgaver, studentrettigheter mv.)

Prop. 89 L (2018–2019) Endringer i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven (studentombud, trakassering og tilrettelegging)