Fra utdanning og ut i jobb med funksjonsnedsettelse: Har lærestedene ansvar?

Den store satsningen på kvalitet og økt tempo i høyere utdanning gjør det vanskeligere for studenter som har «dårlige perioder», er mye syke eller er nødt til å ha et sykehus eller rehabiliteringsopphold å følge med i undervisningen (Legard, 2013). Dette medfører at hovedutfordringen i høyere utdanning er knyttet til fleksibilitet for fravær og finansiering av deltidsstudier. I neste ledd kan det bidra til at mange studenter med nedsatt funksjonsevne blir nødt til å bruke betraktelig lengre tid på sin utdanning, og kommer senere ut i arbeidslivet sammenlignet med personer som ikke har en funksjonsnedsettelse.

Også dagens arbeidsliv er preget av krav til tilpasnings- og omstillingsdyktighet, fleksibilitet, høy mobilitet og kontinuerlig læring. Personer med en nedsatt funksjonsevne er sårbare ovenfor disse trekkene ved arbeidslivet, spesielt fordi forutsigbarhet er viktig for svært mange (Anvik, 2006; Grue & Finnvold, 2014). Således kan trender i høyere utdanning og arbeidsliv på den ene siden føre til en mismatch i arbeidssøkerens egne utfordringer og behov på den andre siden. Dette kan også påvirke den enkeltes selvtillit og selvpresentasjon i en jobbsøkerprosess.

Et vanskelig dilemma for mange jobbsøkere med funksjonsnedsettelse er hvorvidt man skal informere arbeidsgiver om funksjonshemmingen (Anvik, 2006; Rusnes, 2010). Når funksjonsnedsettelsen blir et «ikke-tema» får man ikke anledning til å diskutere hvilke utfordringer det å ha en funksjonsnedsettelse gir, hvilke erfaringer det har gitt den enkelte og hvordan arbeidsmiljøet best mulig kan legge til rette for at den enkelte skal kunne gjøre en god jobb. Man risikerer også å ikke bli kjent med arbeidsgiveren, og etterlater ubesvarte spørsmål og muligheter for tolkning i forholdet mellom arbeidssøker og arbeidsgiver.

Mange er redd for å opplyse om funksjonsnedsettelsen fordi de er redde for ikke å bli vurdert på linje med andre søkere. Samtidig er man avhengig av å informere om egen helse og behov for tilrettelegging for å få tilgang på nettopp dette (Anvik, 2006). Mangel på åpenhet er et dilemma fordi det kan gjøre det vanskelig å få tilrettelagt arbeidssituasjonen fra start av, og fordi man ved å opplyse om funksjonsnedsettelsen i en del sammenhenger vil ha muligheten til å bli prioritert fremfor andre i forbindelse med innkalling til jobbintervju. I offentlig sektor er det et krav som sier at personer med funksjonsnedsettelse skal innkalles til intervju, så fremt de er kvalifisert. Likeledes har en del andre virksomheter uttalte mål om en økt andel funksjonshemmede ansatte. Dette er kun en mulighet for de som velger å være åpne om sin funksjonsnedsettelse. Likevel er det mange som velger å ikke si noe, i frykt for å bli diskriminert, og åpenhet utgjør slik en barriere for mange (Rusnes, 2010).

Arbeidsforskningsinstituttets rapport viser at de vanskelige overgangene blant annet rammer studenter som opplever mangelfull tilrettelegging ved lærestedet (Legard, 2013). Flere studenter rapporterer om lite tilfredsstillende tilrettelegging av undervisning, eksamen og studielitteratur. Således er enkelte læringsmetoder fortsatt en barriere i høyere utdanning, noe som i seg selv kan forsinke utdanningen og føre til en senere overgang til arbeidslivet. Samtidig ser vi at tilrettelegging for studenter, både individuell tilrettelegging og universell utforming av studiesituasjonen, har en stor verdi for gjennomføring av utdanningen. Når tilrettelegging i høyere utdanning er hensiktsmessig og hvorvidt den fungerer er imidlertid et såpass komplisert og omfattende tema at det kunne blitt en rapport i seg selv, og vil derfor ikke utdypes i denne rapporten.

Når man går over fra videregående skole til høyere utdanning, må man ofte flytte på seg fra en by til en annen. Som student med nedsatt funksjonsevne medfører det at man må bli kjent med og ta kontakt med et nytt støtteapparat rundt seg. Det finnes ikke automatiserte overgangssystemer som sikrer informasjonsoverføring og de samme rettighetene på det nye stedet. Prosessen med å bli kjent med nye og flere tjenesteledd kan således ta tid og energi bort fra andre aktiviteter som å studere og jobbe (Grue, 2001). Det er naturlig å tenke at kontinuiteten i helsetilbudet kan påvirkes både i overgangen til høyere utdanning og i overgangen ut av høyere utdanning. Når forskning viser at personer som opplever en forverret helsetilstand i overgangen er spesielt utsatt for sen jobbdeltakelse, kan det for disse gruppene få store konsekvenser å ikke ha kontinuitet i helsetilbudet (Legard, 2013).

En typisk utfordring i overgangen er mangel på relevant rådgivning om framtidsmuligheter (Legard, 2012). Flere personer rapporterer at dette var et savn i overgangen fra studier til arbeidslivet. Hvem kan være ressurser på dette området? Er det noe lærestedet kan bidra med? Og hvor tidlig i utdanningsløpet er dette noe studentene bør ta stilling til?

I studiene til Anvik (2006) og Vedeler og Mossige (2009;2010) foreslås fire forklaringer på hvordan hjelpeapparatet er en hindring for sysselsetting. I første forklaring hevdes det at ansatte i NAV har mangelfull kompetanse på ulike funksjonsnedsettelser, og at dette medfører manglende tilbud som kan bidra til jobbdeltakelse. Manglende kompetanse kommer til uttrykk som begrensende og kategoriske forestillinger om hva unge med nedsatt funksjonsevne kan og ikke kan gjøre (Anvik, 2006). Mange unge rapporterer om erfaringer hvor de tidligere er blitt møtt med skepsis og blitt frarådet til å velge bestemte studier, i tillegg til at de har følt at de har måttet overbevise ansvarlige for økonomiske ytelser og tiltak om hva de kan gjøre og hva de duger til.

En annen beskrivelse går på at regelverket er rigid og preget av standardiserte løsninger som ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til individuelle forutsetninger og behov til de som mottar hjelp i en overgangsprosess. En tredje forklaring omhandler at hjelpeapparatet ofte er sen og begrensende når det kommer til levering av tjenester og hjelpemidler. Dette kan hindre tilgang til enkelte arenaer og vil kunne påvirke vedkommendes muligheter til deltakelse (Vedeler og Mossige, 2009).

Den fjerde forklaringen innebærer at personer som har behov for støtte fra flere instanser blir forsinket i overgangen til arbeidslivet fordi de ender opp som «kasteballer» i systemet, grunnet manglende kommunikasjon og samarbeid mellom ulike etater (ibid).

Studenter som har blitt ansvarliggjort og stilt høye forventninger til i barndommen og gjennom skolesystemet mestrer overgangene bedre. Disse personene er ofte svært selvstendig og kjennetegnes ved at de vet hvilke krav de kan stille til tjenesteytere, de kjemper for sine rettigheter og de har en positiv vurdering av egne evner (Anvik, 2006).

Samtidig har de gjerne hatt aktive foreldre, fortrinnsvis mor, som har bidratt mye gjennom skolegang og planlagt utdanningen nøye. Familie har hatt en sentral rolle i å påvirke grad av tilrettelegging i skole- og utdanningsgang og i forholdet til sentrale instanser som lege, terapeuter av ulike slag, trygde- og sosialkontor og hjelpemiddelsentral, som har lagt et viktig grunnlag for fremtidig mestring og karriere (Legard, 2013). Slike funn antyder at det er en sammenheng mellom sosiale og kulturelle familiære forhold og hvilke studenter med nedsatt funksjonsevne som mestrer overgangen til arbeidslivet bedre. Samtidig er det interessant at studentens selvstendighet på den ene siden og familiens innblanding på den andre siden – begge er suksessfaktorer, når de kan oppleves som ytterpunkter. Den ene behøver imidlertid ikke å utelukke den andre.

Høyere utdanning er i seg selv en suksessfaktor for å få seg jobb (Rusnes, 2010)⁴. NAV sin ordning «opplæring som tiltak⁵» blir derfor sett på som et godt virkemiddel for å øke sysselsettingen for unge med nedsatt funksjonsevne (Grue & Finnvold, 2014). Pr. 31.5.2014 er det totalt 1128 personer som tar høyere utdanning som arbeidsrettet tiltak via NAV⁶. Det store tallet indikerer at mange har nytte av tiltaket. Samtidig er det viktig at man ikke tar en utdanning kun for utdanningens skyld. Det er vesentlig at utdannings- og opplæringstiltakene er rettet mot en konkret jobb, og ikke bare fungerer som oppbevaring. For mange er det slik avgjørende å få bistand til å gjøre de rette valgene med tanke på utdanning og støtte til å gjennomføre den utdanningen man begynner på (Rusnes, 2010).

Flere har gode erfaringer med å kartlegge nødvendig tilrettelegging og tilpasninger så tidlig som halvannet år i forveien ved å besøke fremtidige studie- eller arbeidsplasser. Tidlig tilrettelegging som har fungert godt har hatt en læringseffekt for disse studentene, fordi det har bidratt til kunnskap om hva som er tilstrekkelig tilrettelegging på et senere stadium (Anvik, 2006).

I mange tilfeller kan det som har fungert av tilrettelegging i lavere skolegang og høyere utdanning være egnet tilrettelegging også i en arbeidssituasjon. Ved å ha en bevissthet rundt hva som fungerer av tilrettelegging kan man kanskje bli tryggere på å uttrykke dette ovenfor en arbeidsgiver.

Studenter som har fått arbeidserfaring i løpet av utdanningen vil lettere lykkes i overgangen til arbeidslivet (Legard, 2013). Her har de fått testet ut sin arbeidskapasitet og tilretteleggingsbehov. De har opplevd mestring, utviklet selvtillit og lært om hvordan arbeidslivet fungerer. Slike erfaringer gjør at de stiller med mer bevissthet rundt egen kompetanse, tilretteleggingsbehov og hva som skal til for å lykkes i arbeidslivet.

Mange studenter med nedsatt funksjonsevne har imidlertid verken energi eller tid til å ha en jobb ved siden av studiene nettopp på grunn av funksjonsnedsettelsen (Legard, 2013). Noen får likevel arbeidserfaring gjennom praksisperioder som er en del av bestemte studieprogram, og andre har overskudd til sommerjobber.

I en praksisperiode kan studenter både med og uten funksjonsnedsettelse finne ut om faget man studerer er noe en liker og passer til. Noen studenter blir kjent med begrensningene sine først når de i praksisperioden får testet ut det de skal jobbe med etter utdanningen. Det er i møte med slike situasjoner at spørsmål om skikkethet oppstår. Er utfordringene såpass store at vedkommende ikke kan gjøre en tilfredsstillende jobb selv når hun/han får tilrettelegging? Når man kjenner til den store betydningen det kan ha å få arbeidserfaring er det uansett vesentlig at det tilrettelegges for at flere studenter skal få denne muligheten.

Det er naturlig å se hemmere og fremmere under ett, da det som vil være en barriere på den ene siden, kan være en suksessfaktor hvis man mestrer det, og motsatt. Arbeidserfaring, vil for eksempel være en suksessfaktor hvis man har det, og en barriere dersom man ikke har det. Hvis man leser avsnittene som går på barrierer og suksessfaktorer med denne forståelsen vil en slik kunne få flere forklaringer på hva som er barrierer og suksessfaktorer i overgangen til arbeidslivet. Dette kan også gi inspirasjon til hvor gode tiltak kan settes inn for å redusere de vanskelige overgangene.

Vi har tidligere sett at høyere utdanning kan være en suksessfaktor i seg selv for økt sysselsetting. I fortsettelsen skal vi med utgangspunkt i utdanningslengde/utdanningsgrad utforske sannsynligheten for jobbdeltakelse mens vi sammenligner personer som har og ikke har en nedsatt funksjonsevne.