Norske erfaringer med deltagelse i Europeiske universiteter

EUI er et prestisjetiltak med store ambisjoner og visjoner. Alliansene er et av de sentrale virkemidlene for utvikling av det europeiske utdanningsområdet (EEA) og et flaggskip i Den europeiske strategien for universiteter. Ambisjonene for hva alliansene skal oppnå er høye og samtidig sammensatte. Forventede virkninger retter seg mot et bredt spekter av mål, fra inkludering og innovasjon til eksellens, via involvering av ulike typer aktører og regional relevans, til å bidra til å løse de store globale samfunnsutfordringene. European University Association (EUA) har kritiske innvendinger mot ambisjonsnivået for EUI og advarer mot topptung styring av prosesser. EUA uttrykker også bekymring for omfanget og antallet politiske mål som alliansene er forventet å nå (9).

Erfaringene fra de institusjonene som deltok i de første utlysningene, viser at det er langt igjen før EUI skaper store endringer i det europeiske universitetslandskapet. Craciun, et al. (2023) sier at det er for tidlig å si noe om virkningene av EUI på nasjonalt nivå ettersom alliansene har hatt kort tid til å utvikle samarbeid og utvikle og gjennomføre tilbud. Samtidig peker de på at høyere utdanningsinstitusjoner oppfatter EUI som en mulighet til å øke attraktiviteten til og kvaliteten på sine utdanningstilbud, og til å styrke egen evne til å delta i internasjonalt samarbeid. De påpeker at internasjonalt samarbeid vil være sentralt for institusjonene i fremtiden, og deltagelsen i EUI er viktig i denne sammenheng. Denne beskrivelsen passer også godt for de erfaringene de norske institusjonene har gjort seg.

Alliansene har ulike profiler og tematiske satsinger, bakgrunnen for sammensetningen varierer, og institusjonene har hatt ulik motivasjon for å delta. Det gjør at det er forskjeller i hvilke utfordringer de har møtt, hvilket utbytte de har hatt og hvilke potensial de ser for deltagelsen. Institusjonene har møtt felles utfordringer med ulikheter i nasjonale regelverk for gradsstruktur, godkjenning av utdanning og akademiske kalendere. Felles for institusjonene er også at de ser på EUI-alliansene som en langsiktig ramme rundt det internasjonale arbeidet og et tiltak som bidrar til at dette arbeidet får mer oppmerksomhet. Det å ha tilstrekkelig med tid til å utvikle samarbeid, både på det administrative og faglige nivået, synes å være avgjørende for å kunne utvikle tilbud og opplegg og overkomme ulike formelle og administrative hindringer. Det imidlertid nødvendig med langt mer enn tre år for å kunne si noe om hvilke effekter alliansene kan skape.

Det å sikre finansiering beskrives som en av de største utfordringene for videreutvikling av EUI. Craciun, Kaiser, Kottmann, and Van der Meulen (2023) mener at den nåværende modellen for de europeiske alliansene ikke er bærekraftig på grunn av de høye koordineringskostnadene, usikkerhet om fortsettelsen av EUI og mangel på felles regulatoriske og juridiske rammeverk. Deltagelsen i EUI har skapt et momentum og fokus på internasjonalt utdanningssamarbeid, men arbeidet krever også frivillig innsats som det kan være utfordrende å mobilisere og vedlikeholde over tid (Massen et.al 2022).

Gjennom EUI har internasjonalisering av utdanning, ikke bare forskning, i større grad blitt en del av det strategiske kvalitets- og utviklingsarbeidet ved institusjonene. Det langvarige samarbeidet gjør at det kan utvikles strukturer og samarbeidsformer som kan bli bærekraftige og inngå i institusjonenes ordinære arbeid og praksiser og aktiviteter. Mye av erfaringene i første fase har vært knyttet til forberedelser og utprøving. Neste fase vil vise i hvilken grad institusjonene lykkes med å sette ut i praksis det som er forberedt, og ta i bruk de mulighetene de har sett for seg.