Norske erfaringer med deltagelse i Europeiske universiteter

Hvordan institusjonene kom inn i alliansene, hvilke motiver de hadde og hvilke allianser de kom med i, har betydning for hvordan de har kunnet påvirke utformingen av alliansens og institusjonens bidrag, og hva de har oppnådd.

Motivasjon og rolle

Allerede før den første utlysningen var EUI et tiltak som fikk en del oppmerksomhet. Det ble omtalt som et prestisjetiltak med høye ambisjoner, og fra politisk hold var det ønskelig med norsk deltagelse. Dette var faktorer som bidro til at flere norske institusjoner ønsket å søke ved første utlysning. Noen ventet imidlertid til den neste utlysningen for å få mer tid til forberedelse. En viktig motivasjon for å søke, var at dette var et tiltak som de mente ville bidra til utvikling av institusjonen og forsterke institusjonssamarbeid med viktige universiteter i Europa. Ettersom EUI ble lansert som et prestisjefylt initiativ som de viktigste institusjonene i Europa ønsket å delta i, var også noen institusjoner opptatt av å være med fra starten for ikke å miste muligheten til å bli med i en allianse med ønskede partnere. En stor andel av deltagende institusjoner i første fase var sentrale institusjoner fra Tyskland og Frankrike. Ved den første pilotutlysningen var det ikke klart hvilke nye utlysninger som ville komme, og hvilket omfang og hva slags innretning de eventuelt ville ha.

Flere av institusjonene trekker frem at det å delta i EUI vil bidra til å sette institusjonen på kartet, både nasjonalt og internasjonalt. For noen institusjoner dreier det seg om å fremheve at institusjonen ønsker å være innovativ, og bidra til å utvikle institusjonen på utdanningssiden blant annet gjennom utprøving av nye typer og formater av utdanningstilbud.

"Da det ble lansert at vi skulle i gang med Europeisk universitet, så var det et prestisjeprosjekt som kunne sette oss på dagsorden. Vi er i front, og vi er med på å flytte måter å drive utdanning på, og vi ønsker å være i utdanningsfronten og da må vi investere litt i det og gjøre noe som er annerledes."

Deltagelse i EUI blir også sett som viktig for å profilere institusjonen som en institusjon som satser internasjonalt, ikke bare innen forskning, men også innen utdanning. Her er det også snakk om betydning for hvordan institusjonen blir rangert internasjonalt. Deltagelse i alliansen ble sett som en mulighet til å kunne tilby studentene en større bredde i utdanningstilbud innenfor fagområdet gjennom samarbeidet i alliansen, slik at de kunne tiltrekke seg dyktige studenter og fremstå som en mer attraktiv utdanningsinstitusjon.

"Vi er i en hard konkurranse om de beste studentene. Og hvis vi skal tiltrekke oss de beste studentene, så må vi tilby noe som fremstår som attraktivt for søkerne våre. Da tror jeg at det vi utvikler sammen med partnerne våre på sikt, kommer til å være attraktivt og vil tiltrekke studenter (…). Og vi får ekstra dimensjoner ved at vi klarer å tilby tverrfaglige tilbud, og da får vi mer bredde i kompetansen til våre kandidater."

For institusjoner som deltar i allianser som delvis bygger på tidligere samarbeidsnettverk, har EUI blitt sett på som et virkemiddel til å kunne utvikle samarbeidet videre. Gjennom EUI blir samarbeidet mer forpliktende, i tillegg til å få finansiering, og dermed mer egnet til å få gjennomført disse aktivitetene. Gunn (2020) trekker frem at allianser som bygger på etablerte samarbeid, lettere kan håndtere utfordringene knyttet til å nå målene for EUI.

"De som har vært involvert lenge og begynner å få innsikt i hva EUI er, sier at (EUI) gjør kanskje i praksis det som (samarbeidet) hadde lyst til å få til, men som de var litt for tidlig ute for å få til, for (samarbeidet) var på et tidspunkt ganske forut for sin tid i forhold til å bygge et forpliktende universitetssamarbeid."

Motivasjonen for å delta har på ulike måter sammenheng med den rollen institusjonene hadde i oppstarten av alliansen. Motivasjonen har vært sammensatt, og for noen har den vært koblet til interne prosesser og satsinger. Det å være koordinator gir større muligheter for å tilpasse og bruke deltagelsen til institusjonens egne prioriteringer enn å bli invitert inn i samarbeid som allerede har utviklet et konsept for alliansen. Ved inngåelse i etablerte samarbeid må institusjonen i større grad tilpasse seg det som allerede er bestemt. En mellomposisjon er allianser av partnere som sammen utvikler en søknad.

Sammensetning av partnere i alliansen

Institusjonene sier at sammensetningen av alliansen med de riktige partnerinstitusjonene er helt avgjørende for at samarbeidet skal kunne fungere. Faktorer som har særlig betydning, er partnerinstitusjonenes faglige og tematiske profiler, hva slags ambisjoner de ulike institusjonene har, og hva slags samarbeid det har vært mellom dem tidligere. Hvordan og i hvilken grad profilen på alliansen sammenfaller med institusjonens egen profil og innretning, har betydning for utviklingen av samarbeidet i alliansen.

Flere av alliansene bygger på ulike former for, og grader av, tidligere samarbeid. UiO er et forskningstungt breddeuniversitet som har inngått i CircleU, en allianse med andre store, forskningsintensive universiteter. Samarbeidet er også knyttet til noen tematiske satsingsområder og deltagende sentere med samme faglige profil ved UiO. CircleU har sitt utgangspunkt i nettverket The Guild, som er et nettverk av fremragende forskningstunge universiteter. NHH representerer en liten, faglig spesialisert institusjon som handelshøyskole, med faglig tyngde innenfor økonomi og business. De har gått inn i en allianse med tilsvarende institusjoner med ledende europeiske universitet innen handel, økonomi og samfunnsfag. Institusjonene er av varierende størrelse, med NHH som en av de minste. NTNU er et breddeuniversitet med en faglig profil knyttet til teknologi som favner deler av institusjonen. De har inngått en allianse på grunnlag av denne faglige spissingen med utgangspunkt i en strategisk allianse mellom fem ledende tekniske universiteter, Nordic Five Tech som de deltar i. UiB deltok i første fase som breddeuniversitet i Arqus-alliansen med andre tilsvarende universiteter i mellomstore byer. Denne alliansen har utgangspunkt i COIMBRA-nettverket. UiS presenterer seg som et ungt, innovativt universitet og har inngått i alliansen ECIU. Dette er en allianse som bygger på konsortiet ECIU, European Consortium of Innovative Universities med partnere som har samarbeidet relativt tett over lang tid.

Både likheter og komplementaritet ved institusjonene i form av faglig innretning og portefølje, i tillegg til ambisjonsnivå, størrelse og kultur blir nevnt som viktige dimensjoner for utvikling av et godt samarbeid. Allianser som i stor grad bygger på allerede eksisterende relasjoner og hvor institusjonene har utviklet kjennskap og tillit, vil ha fordeler når det gjelder å videreutvikle samarbeidet innenfor mer forpliktende rammer. Dette er noe Maassen et.al (2022) trekker frem som en nøkkelfaktor for å kunne skape et godt grunnlag for utveksling av informasjon og forplikte seg til samarbeid. Slik beskrives det fra en av de norske institusjonene:

"Enkelte av disse (partnerne) hadde vi jo allerede bånd til på utdanningsfeltet. Det handler om å lage andre og nye muligheter som vi jobber med nå, på andre nivå og tettere samarbeid."

Allianser som bygger på allerede eksiterende samarbeidsstrukturer, kan ta samarbeidet et steg videre gjennom EUI og bruke alliansen til å videreutvikle og sette ut i praksis ideer som allerede har vært diskutert.

"Vi er med i et europeisk konsortium med 12 partnere. Der har vi vært medlem siden 2012. Det er et ganske aktivt nettverk og relativt forpliktende (….). Da den første utlysningen kom til EUI, satte vi oss ned og spurte om dette var noe vi skulle satse på. Da ble styret enig om at dette var noe man skulle gå inn i, og vi hadde ganske høye ambisjoner."

Sammensetningen i alliansen kan føre til et ekstra løft på områder som er strategisk viktige for institusjonen, blant annet ved at de kan tilby studentene flere og komplementerende kurstilbud som gjør utdanningen og institusjonen mer attraktiv. Likhet i overordnet faglig profil som dekker hele institusjonen, pekes på som en fordel i denne sammenhengen.

"Nettopp fordi partnerne er så like som oss, så tar vi det i fart på en måte. Vi får et bedre tilbud på ting som vi har ønsket å bli bedre på, som bærekraft og teknologi, hvor de besitter kompetanse som vi ikke nødvendigvis har selv, og i den siste strategien vår, så har dette fått en veldig klar rolle."

Det er også forskjeller innad i alliansene knyttet til praksis og institusjonskultur. Dette skaper utfordringer. Det gjelder særlig institusjoner i deler av Sørøst-Europa som er ulike på mange dimensjoner. Dette har også sammenheng med graden av gjennomføring av Bolognaprosessen.

"Vi har enormt ulik kultur for hvordan ting håndteres. Det svært langt fra det de gjør i (Sørøst-Europa), og det som forventes der, til det vi gjør i Norge eller Norden."

Slike ulikheter har betydning for hvordan samarbeidet utvikler seg, og de utfordringene de må håndtere. Maassen, Stensaker og Rosso (2022) trekker frem kulturelle karakteristika som en av dimensjonene som har betydning for hvordan allianser utvikler seg, i tillegg til koordinering, konflikthåndtering og forpliktelse. Konflikthåndtering og koordinering påvirkes også av kulturelle trekk ved institusjonene.

I de to siste søknadsrundene vil mange av alliansene bli utvidet med en eller flere nye partnere for å få de økonomiske fordelene med å ha ni eller flere medlemmer. For noen av alliansene betyr det også at de får partnere som på en eller flere måter er forskjellige fra de tidligere partnerne. Det kan være faktorer som geografi/kultur, størrelse eller faglig profil. Når både antallet institusjoner og forskjellene mellom institusjonene øker, uttrykker flere at det vil kunne bli større utfordringer med å finne et felles grunnlag for samarbeid.

Topptungt med fokus på administrative prosesser

Beslutning om å søke deltagelse i EUI har vært fattet i den sentrale ledelsen ved institusjonene. Det har primært vært ansatte i den administrative ledelsen som har vært involvert i og styrt utformingen av søknaden fra institusjonens side. Innholdet i søknaden har også i stor grad vært knyttet til administrative forhold og strukturer. EUI har i oppstarten derfor vært et administrativt topptungt prosjekt

"Når det gjelder utdanning, så har vi i de tre årene hittil vært ekstremt sentralisert. Det er sentraladministrasjonen, utdanningsavdelingen som har jobbet veldig med det. Og så kan du si at vi som jobber i utdanningsavdelingen har jobbet veldig internasjonalt, hatt internasjonale kolleger, hatt diskusjoner om godkjenning, akkreditering og om hvordan vi skal ta opp studenter."

En annen årsak til at EUI-prosjektene i hovedsak har involvert ledelsesnivå og administrativt nivå, er at pilotfasen i stor grad har vært knyttet til utvikling av administrative prosesser og strukturer for tilrettelegging av det internasjonale samarbeidet. De faglig ansatte har blitt involvert på ulike måter og i varierende grad ved de ulike institusjonene. Noen har vært involvert i utforming av deler av søknaden, mens andre har blitt rekruttert i etterkant.

En vesentlig utfordring for utforming av søknader til EUI, som flere har pekt på, har vært korte søknadsfrister. For flere av institusjonene ble det derfor relativt lite tid til forankring av søknaden og involvering av flere medarbeidere, inkludert vitenskapelig ansatte. Dette bidro også til at prosjektet i starten ble topptungt og styrt fra ledelsen/rektors kontor.

"I første søknadsrunden så var det såpass liten tid at jeg opplevde at vi ikke rakk å koble på fagstab i stor nok grad i den runden, så det ble nok i stor grad administrativt styrt og selvfølgelig med forankring fra ledelsen."

Det ble et tilsvarende problem med lite tid til å involvere vitenskapelig ansatte ved søknadsrunden for neste fase i alliansene. Dette skyldes at søknadsfristen ble tidligere enn det som først ble antydet. En utbredt opplevelse er derfor at det heller ikke i denne runden har vært tilstrekkelig tid til å involvere de vitenskapelig ansatte i utformingen av søknaden.

Flere trekker frem at de anser den første perioden som en investering og en forberedelse for det videre arbeidet. Hovedinnsatsen dreier seg om å få på plass praktiske og administrative rammer i samarbeidet og utvikle og teste ut ulike utdanningstilbud. I neste fase er det forventet at de skal se resultater av dette i form av gjennomføring av kurs og opplegg på tvers av institusjoner, noe som kan skape økt studentmobilitet og studentdeltagelse.

"I den første perioden, som vi fremdeles er inne i, så handler det veldig mye om å rigge og pilotere (…). Vi har brukt veldig mye energi på å pilotere og teste ut. Og basically så har vi gjort dette i sentrale enheter."

"(…) formålet med den første finansieringsperioden var kanskje å bygge en grunn, og det koster mye tid og ressurser. Neste steget i alliansen er nå kanskje å vise mer resultater av innsatsen."

Oppstart i pandemien

Oppstarten av de første alliansene falt i stor grad sammen med pandemien. Mye av arbeidet i alliansene har derfor blitt preget av mangel på muligheter til å reise og møtes. Enkelte aktører fikk mulighet til å møtes en gang før nedstengningen, noe som de mener var veldig viktig for oppstarten. Andre måtte starte samarbeidet digitalt.

Det å ikke kunne møtes fysisk, har hatt betydning for utvikling av det administrative og faglige samarbeidet. Det har også hatt betydning for muligheten til å gjennomføre planlagte samarbeidsaktiviteter og ulike former for mobilitet. Flere fremhever at mangel på mulighet til å kunne møtes, gjorde det utfordrende å bli kjent, særlig med partnere de ikke hadde samarbeidet med tidligere. Når deltagerne ikke ble godt nok kjent med hverandre, førte det til at det var vanskeligere å håndtere problemer, uklarheter og uenighet.

"Vi hadde korona som dels gjorde det ganske komplisert å starte opp (…). Jeg tror alliansen hadde fungert organisatorisk bedre om vi hadde møttes fysisk i begynnelsen. Det er vanskelig å bli uenige på et digitalt møte, og det er vanskeligere å ta samtaler om prioriteringer."

Flere understreker derfor viktigheten av å kunne møtes fysisk for fremdriften og for utvikling av innholdet i samarbeidet. Etter at muligheten for fysiske møter ble åpnet i slutten av pilotperioden, kom det tydelig frem at samarbeidet ble mye lettere fordi det gav mulighet for grundigere diskusjoner og at partene ble bedre kjent med hverandre.

"Jeg kom inn rett etter at det var mulig å møtes fysisk. Og for mange var det første gang de møttes, og det hjalp veldig. For da kunne vi sette oss ned og snakke ordentlig om tingene som er utfordrende for at vi skal løse oppgaver på kryss og tvers. (… ) Det er det som er nøkkelen; de fysiske møtene, og det er gode diskusjoner. Når vi etter hvert kjenner hverandre godt, så vi kan ta opp vanskelige ting."

Mange planlagte aktiviteter måtte avlyses eller endres. Ansattmobilitet ble hindret, og mange studentaktiviteter måtte endres fra fysisk mobilitet til digitale opplegg. Det gjaldt blant annet deltagelse på ulike kurs og sommerskoler o.l. Samtidig har erfaringene med digitale utdanningstilbud som ble utviklet i løpet av pandemien, lagt grunnlag for tilbud som er blitt videreført. Dette er utdanningstilbud som gjør at studenter kan delta i internasjonalt utdanningssamarbeid uten å måtte reise ut, noe som bidrar til at flere kan gjøre seg nytte av tilbudet. På den måten har mulighetene for internasjonalisering hjemme blitt utvidet.

Kommunikasjon

Fordi EUI-samarbeidet i første fase i stor grad har vært knyttet til administrative oppgaver, har det vært viktig å nå ut med informasjon om hva samarbeidet innebærer for institusjonen som helhet, og til de vitenskapelig ansatte spesielt. Det er de som skal fylle de administrative strukturene med faglig innhold og gi undervisning til studentene Det å få ut god informasjon til hele institusjonen har blant annet betydning for å skape legitimitet for deltagelsen i EUI.

EUI er et komplekst tiltak når det gjelder form og innhold, både på overordnet nivå i alliansen og for den enkelte institusjon. De som har sentrale posisjoner i EUI forteller at det gjennomgående har vært utfordrende å kommunisere innad på institusjonene, om hva deltagelsen i EUI innebærer for institusjonen og hva alliansen kan brukes til av ulike aktører. Det betyr også at de har måttet differensiere budskapet og bruke ulike kanaler ut fra hvilke målgrupper de har ønsket å nå.

"Da kommer vi inn på temaet internkommunikasjon, og det har vært nokså krevende. Ja, det å bestemme hva som skal være budskapet, hvilke kanaler det skal gå igjennom, og hvor det skal komme fra, det har vært krevende. Og så har vi ikke så mye ressurser på det her."

Flere har trukket frem betydningen av å involvere avdelinger med ansvar for kommunikasjon for å få ut informasjon, både internt og ekstern. Innad på institusjonene har ulike typer møter, blant annet med dekaner, vært viktige kanaler for å få ut informasjon og få prosjektet koblet til faglig ledelse ved fakultetene. Selv for aktører som er involvert i arbeidet i alliansene, kan EUI fremstå som noe litt uklart, både i form og innhold.

"Alle, inklusive meg, synes det er ullent, uklart hva dette egentlig er, og det gjør at det er nok en viss motstand, ikke fra de som er med, men de som er rundt."

"Det har vært litt vanskelig å si noe om det (EUI-prosjektet), for det har vært litt vagt. Det er litt stort prosjekt, og litt ullent på mange måter."

"Jeg tror det er flere nå som kjenner til (EUI-alliansen) i løpet av det siste halvåret, mye på grunn av disse kafeene og hvordan vi kommuniserer ut. Vi har vært på alle fakulteter og snakket, jeg har vært på flere institutter, og vi snakker og snakker. Men det er nok mange som bare har hørt om (EUI-alliansen), men vet ikke hva det er."

Hvilken informasjon om EUI-samarbeidet som blir kommunisert innad på institusjonen, og hvordan dette har foregått, har tilsynelatende hatt betydning for hvordan vitenskapelig ansatte ser på EUI, og hvorvidt de ser på det som relevant og noe de ønsker å delta i.

"Jeg har opplevd at når vi først har fått folk med og forklart dem hva som er forventet, og hva som kan bli resultatet i andre enden, da blir de fleste ganske engasjert. Men det å få dem over dit, er ganske vanskelig."

Samtidig er ikke informasjon om muligheter i prosjektet nødvendigvis tilstrekkelig til å motivere vitenskapelig ansatte til å delta i EUI. Som tidligere nevnt, har noen vitenskapelig ansatte bidratt til søknadsarbeidet for den arbeidspakken de selv skulle delta i, men de har ikke oversikt over hele satsingen. Samtidig er det variasjon mellom institusjonene når det gjelder hvordan de vitenskapelig ansatte har vært involvert i prosessene knyttet til søknadsskriving og oppstart.

Involvering av vitenskapelig ansatte

En generell utfordring som trekkes frem, har vært å få de vitenskapelig ansatte involvert på forpliktende måter i arbeidet. Det er flere faktorer som ble nevnt i denne sammenheng. I tillegg til utfordringen med å få kommunisert hvilke muligheter deltagelse i EUI kan bety for dem, er det flere som trekker frem den akademiske friheten og autonomien til de vitenskapelig ansatte. Det blir pekt på at etablerte forskere kan oppleve at samarbeid innad i alliansen ikke passer deres faglige interesser og etablerte samarbeidsrelasjoner. De faglige nettverkene deres er primært basert på koblinger til forskere og fagmiljøer, ikke til institusjoner. En form for «styring» av samarbeid mot institusjoner innenfor alliansen, vil derfor for mange ikke oppleve som ønsket eller hensiktsmessig ut fra faglige hensyn.

"Samtidig har vi akademisk frihet, så det er ikke noen tvangstrøye vi kan dra nedover noen, men det øker jo muligheten for samarbeid, og det er vår ambisjon at det skal være mer samarbeid mellom de vitenskapelige og administrative."

"Problemet i alle disse universitetene er spenningsforholdet mellom strategisk styring og den akademiske friheten.(..) Det var en viktig diskusjon; hvordan tar man dette fra et top down -prosjekt til å skape bottom up initiativer. Mye handler om å stimulere og tilrettelegge og gi såkorn-finansiering til ulike vitenskapelige aktiviteter innenfor disse feltene."

Det er hovedsakelig administrativt ansatte som var involvert i søknadsprosessen og søknadsskriving, og søknaden definerer arbeidspakker og hvilke leveranser de ulike aktørene skal bidra til. Noen faglig ansatte har vært involvert i begrensede deler av søknadene. Rammen for hva som skal gjøres innenfor alliansen, har til en viss grad vært bestemt på forhånd. Dette mente også noen hadde betydning for hvor attraktivt faglige ansatte vurderer det å delta.

"Det er vanskelig å få engasjert en del folk, gitt at veldig mye er forhåndsdefinert i søknadsfasen for hva som skal gjøres i en fire-års periode."

Det blir også trukket frem at ettersom mye av arbeidet i første fase har vært konsentrert om administrative forhold og strukturer, har det vært vanskelig å trekke med vitenskapelig ansatte inn i arbeidet og få dem til å se nytten av å delta. Særlig i starten var det også uklart hvilke muligheter det faktisk kunne gi på sikt.

"I og med at mye av det vi jobber med handler om struktur og administrasjon og små piloter som har vært utenfor studieprogrammene, så har vi egentlig ikke klart å forankre det veldig godt i fagenhetene."

"Noe av dette er jo faglig interessant, men ikke til å begynne med, for da er det så mye koordinering. Vi så liksom ikke hvor interessant det kunne være for forskning og utdanning til å begynne med."

EUI er et initiativ primært knyttet til utvikling av utdanning. Selv om deltagelse i utvikling av undervisning har fått større betydning for merittering og karriereutvikling, er det i først rekke forskning som har betydning i denne sammenheng for mange.

"Her har det vært sånn at forskning er i førersetet, så det å få vitenskapelig ansatte til å jobbe med utdanningsaker, dette har jo alltid vært vanskelig. (…) Det er fordi at her er det en kultur og en forventning om (…) å ha fokus på forskning.."

Forskningens betydning for merittering og tilsvarende mangel på systemer som gir undervisning anerkjennelse i akademiske karrierer, fremheves på europeisk nivå som den viktigste hindringen for utvikling av undervisning i høyere utdanning (7).

Mangel på tid og kapasitet kan også hindre involvering av vitenskapelig ansatte, selv om de i utgangspunktet kunne være interessert. Deltagelsen i EUI kommer på toppen av en full stilling for mange. I noen av alliansene har ansatte ved de norske institusjonene fått deler av sin stilling øremerket til å delta i EUI, men selv med en slik kompensasjon, forteller ansatte at de også har investert mye ubetalt arbeidstid i prosjektet.

"Det å få med fagfolk, folk som allerede har nok å holde på med, det er ikke så enkelt. Det krever ressurser. (EUI) er en av våre strategiske allianser, og det er pålagt fakultetene å stille de ressursene vi ber om. Det høres fint ut, men det er vanskelig å få tak i folk som har tid og engasjement nok til å bidra til dette."

Gjennomgående har de vitenskapelig ansatte blitt rekruttert med utgangspunkt i deres interesse for internasjonalt samarbeid i kombinasjon med tematikk for arbeidspakkene de er koblet til. Deltagelsen er basert på frivillighet, og flere påpeker at det derfor i stor grad er ildsjelene og entusiastene for internasjonalt samarbeid som har blitt involvert.

"Det lå litt i kortene at for å få dette opp og stå, så må vi ha folk som vi vet kan levere og som kan samarbeide og som har ideer og er motivert."

Noen har blitt rekruttert inn ved at de har blitt spurt om å skrive deler av søknaden som omhandler arbeidspakker som vedkommende var ment å delta i, eller ha ansvar for. Andre har blitt kontaktet av prosjektledelsen med tanke på deltagelse i ulike arbeidspakker og oppgaver. Bakgrunnen for at de har blitt kontaktet, er deres interesse for utdanning og internasjonalt samarbeid. Det har ikke vært noen utlysninger av posisjoner eller oppgaver ved de norske institusjonene, noe som har vært praksis ved enkelte partnerinstitusjoner. Det har vært variasjon i hvorvidt, og eventuelt hvor mye av stillingen som har blitt avsatt til arbeidet med EUI. Det er eksempler på en avgrenset stillingsprosent (20 pst) knyttet til oppgaven, andre har fått større deler av stillingen knyttet til arbeidet, mens andre deltar på mer frivillig basis. Å basere seg på ildsjeler og de mest entusiastiske, blir trukket frem som en sårbar strategi på lenger sikt. Det dreier seg både om det er tilstrekkelig antall ildsjeler og at ildsjeler kan brennes ut. Dette inkluderer både vitenskapelig og administrativt ansatte.

"Jeg tror det er en reell fare for at man brenner ut ildsjeler og nøkkelpersoner i et sånt prosjekt. Jeg er litt usikker på bærekraften, og jeg usikker på om man har undervurdert hvor store administrative hindre som ligger i slike prosesser".

Godkjenning av emner og kurs

Det sentrale grunnlaget for å få til økt samarbeid mellom institusjonene, særlig knyttet til mobilitet, dreier seg om godkjenning av emner, kurs og studieprogram på tvers av institusjonene. De nasjonale forskjellene når det gjelder hvem som har myndighet til å ta slike beslutninger, gjør at prosessene med å få dette til innad i en allianse kan ta lang tid. Det arbeides med dette på ulike nivå for å få til løsninger som kan lette samarbeidet, men fortsatt fremstår det å få til godkjenninger og innpass av kurs og emner i ulike programmer som sentrale utfordringer for alliansene.

Flere institusjoner forteller at samarbeidet innad i alliansen har ført til større forståelse for de ulike institusjonenes faglige strukturer og innhold, slik at det har vært mulig å få til praktiske løsninger knyttet til godkjenninger ved ulike former for tilpasninger. Det at de har møttes og har hatt tid til å snakke sammen, har vært viktig i denne sammenheng.

Innen noen utdanningsfelt, blant annet innen enkelte tekniske fag, har det vært særlige utfordringer med å kunne få kurs fra institusjoner i utlandet godkjent i en norsk grad. Det ble sagt at samarbeidet innenfor EUI har gitt muligheter for fagfolk til å bli bedre kjent med de andre institusjonenes utdanningsopplegg, og at dette i større grad har åpnet opp for å få til utdanningssamarbeid og utvekslingsmuligheter.

"Ja, det har vært en utfordring, men ganske tidlig i prosjektfasen samlet vi fagfolk fra alle universitetene og de jobbet sammen, og det som kom ut av det, var en større forståelse av hverandres kurstilbud og oppbygging av mastergrader og en forståelse av at kanskje trenger det ikke å være sånn at man må ha det samme læringsutbyttet og samme pensum. Det kan være greit å godkjenne et kurs så lenge det er på samme nivå og omfang. Det har vært litt revolusjonerende for en del fag i alliansen, og det har kommet som et resultat av diskusjoner og samarbeid på tvers av institusjonene. Hvis vi skulle forholde oss til det veldig rigide ved oppleggene, så hadde vi ikke kommet noen vei."

Betydningen av slike møteplasser hvor vitenskapelig ansatte har fått mulighet til å møtes, diskutere og blir kjent med hverandres utdanningsopplegg og faglig innhold, trekker flere frem som positivt med arbeidet med EUI. Dette har også vært helt avgjørende for å utvikle felles utdanningstilbud. Flere trekker frem at de opplever at institusjonene i Norge har langt større autonomi når det gjelder godkjenning enn mange av institusjonene de samarbeider med. Dette gjør at flere sier at de opplever at norske institusjoner fremstår som mer fleksible enn flere av samarbeidspartnerne i alliansene.

Tverrfaglighet og nye utdanningstilbud

Tverrfaglighet som strategi for å håndtere de store samfunnsutfordringene, står sentralt i Erasmus+, EUI og Horisont Europa. Det reflekteres også i den tematiske innretningen for de ulike alliansene, men de rammer dette inn på ulike måter. Den faglige arbeidet i form av ulike arbeidspakker har ofte et tematisk utgangspunkt og er ikke primært basert på fagdisipliner. Den faglige bakgrunnen til de vitenskapelig ansatte som har blitt involvert, kan derfor være mer sammensatt enn i andre faglige nettverk. Flere vitenskapelig ansatte sier at nettopp det å møte fagfolk fra de andre partnerne i alliansene i faglige sammenhenger gir muligheter for å etablere nye typer faglige nettverk. Dette har gitt dem nye perspektiver på eget fagområde og nye faglige kontakter som de ser det er mulig å videreutvikle kontakten med, også for utvikling av forskningsprosjekter med en mer tverrfaglig tilnærming.

"De jeg har blitt kjent med i alliansen som er i England og Frankrike, de er ikke nødvendigvis språkforskere. Jeg har også fått kontakt med en språkforsker i Tyskland, men det er på andre ting, sånn at nå ville jeg ha kunne lage (et forskningsprosjekt) som er mye mer tverrfaglig. Det gir noe helt annet, og jeg tror at hvis vi skal flytte oss videre på forskningsfeltet, ….det snakkes enormt mye om tverrfaglighet, og dette mener jeg er en reell tverrfaglighet."

Betydningen av EUI for utvikling av tverrfaglige koblinger og nettverk, er noe som også trekkes frem som erfaringer fra andre land. EUI-alliansene har fungert som en katalysator på å bringe sammen vitenskapelig ansatte fra ulike disipliner som uten denne muligheten ikke hadde hatt grunn, eller mulighet til å treffes (8). Utvikling av slike tverrfaglige forskernettverk kan også bidra til utvikling av tverrfaglige utdanningstilbud og til å tenke på utdanning på nye måter.

"Vi kan også bruke alliansen til å utfordre hva som er god utdanning, og det tror jeg er bra. Jeg synes vi skal være kritiske. Vi skal ikke ta for gitt at universitetet skal transformeres, men det er åpenbart at den undervisningen universitetene gir, ikke er tilstrekkelig når det gjelder de utfordringene vi står overfor. Så kan vi bruk disse alliansene til å skape en utdanning (…) som er koblet til de utfordringene vi står overfor med større kompleksitet og usikkerhet (…)".

Det har blitt arbeidet med å utforme og lage, teste og gjennomføre piloter på ulike typer undervisningsopplegg, kurs og emner som er blitt tilbudt som sommerkurs, minikvalifikasjoner, digitale kurs og virtuell mobilitet, og blandet mobilitet. Flere av disse tilbudene er tverrfaglige. Tverrfaglige tema og innovative arbeidsformer skaper muligheter for utvikling av nye emner og tilbud i grenseflaten mellom institusjonene og mellom etablerte studieprogram. Som et eksempel på en tverrfaglig tilnærming, har NTNU det obligatorisk tverrfaglige masteremnet «Eksperter i team». Dette er et konsept og en modell som videreutvikles og utprøves i kontekst av EUI-alliansen NTNU deltar i.

Et kjennetegn ved flere av de tverrfaglige tilbudene er at de baserer seg på utfordringsbasert læring som tar utgangspunkt i en tverrfaglig tilnærming til løsning på konkrete utfordringer. Mange av disse utfordringene er blitt utformet i samarbeid med aktører i arbeidslivet og bidrar på den måten til samarbeid med arbeids- og samfunnsliv. Noen av disse tilbudene gis i form av korte kurs som gir minikvalifikasjoner og kurs som på ulike måter kan inngå i ordinære studieprogram, eller tas som tilleggskurs. Utvikling av minikvalifikasjoner står sentralt på agendaen i Europakommisjonen og blir vurdert som et viktig virkemiddel for livslang læring.

"Det vi gjør nå, er å lage noen nye læringsveier der studentene som vil, og de som ikke nødvendigvis er så opptatt av å ta en grad, at de likevel får kompetanse og skal kunne dokumentere sin kompetanse ved å ta andre læringsveier gjennom (vår allianse). De får micro credentials, og vi har funnet ut at vi må tilby studiepoeng for at det skal være attraktivt, men som ikke nødvendigvis blir en grad, men er en læringsvei som bygger på kompetansen din uten å gi en grad."

Det at tilbudene er flerfaglige eller tverrfaglige, gjør at de kan rekruttere studenter fra flere fag og studieprogram. Samtidig kan det flerfaglige innholdet gjøre at det kan være utfordringer med å få kursene eller emnene godkjent som del av studieprogram ved de ulike institusjonene i alliansene. Kursene kan bli godkjent, men da som kurs som kommer i tillegg til det ordinære studieprogrammet. Noen trekker frem at dette kan ha betydning for rekruttering av studenter og for gjennomføring av kursene.

Som nevnt over ligger flere av undervisningsoppleggene utenfor, eller i tillegg til ordinære studieprogram, gjerne som valgemner. En årsak til dette er blant annet at det ikke krever samme godkjenning som emner og kurs som skal inngå i de ordinære studieprogrammene. Selv om det lykkes å utforme et tverrfaglig tilbud i alliansen, kommer det frem at det kan også kan være interne utfordringer når det gjelder gjennomføring av nye tverrfaglige og tverrfakultære tilbud, blant annet på grunn av økonomiske og administrative forhold.

Nye arenaer, nettverk og samarbeidsflater

En positiv side ved alliansene som trekkes frem av flere, er at EUI representerer en form for langvarig institusjonelt samarbeid mellom et avgrenset antall institusjoner. Deltagelse i alliansen har ført til at personer, både ansatte i administrative og vitenskapelige stillinger, har møttes i ulike sammenhenger. Det at aktører har fått mulighet til å treffes og få tid til å bli kjent og diskutere ulike muligheter og løsninger, understrekes som helt sentralt.

Flere av de administrativt ansatte som har vært involvert i arbeidet, inkludert de som tradisjonelt ikke har jobbet med internasjonalt samarbeid, trekker frem det positive ved å møte og bli kjent med ansatte ved partnerinstitusjonene. Det har gitt dem større forståelse for arbeidet og gitt kunnskap om administrative forhold ved de andre institusjonene. Dette har ført til at de har fått ny kompetanse og til dels nye oppgaver ved noen av institusjonene.

"Nå er det slik at nå jobber plutselig HR-folk med talentutvikling på tvers av alliansen. HR-avdelingen vår har aldri jobbet internasjonalt før. Det liksom litt oppsiktsvekkende. Så er det kommunikasjonsavdelingen som reiser på ansattutveksling til Europa og kommer hjem med masse inspirasjon og ideer angående intern kommunikasjon."

EUI dreier seg om institusjonelt samarbeid med et utvalg av partnerinstitusjoner som går over tid. Det gjør at det er mulig å utforme institusjonelle avtaler som dekker ulike former for samarbeid. Når slike overordnede institusjonelle avtaler er på plass, mener flere at det vil være lettere å få til mer konkrete og avgrensede samarbeidsprosjekter. Det er også en fordel at tidsperspektivet er av en viss lengde. Dette har betydning for utvikling av institusjonelle avtaler og felles praksiser, og det bidrar også til at det er mulig å bli kjent med relevante samarbeidspartnere ved universitetene i alliansene.

Vitenskapelig ansatte kan se fordeler ved å delta i alliansen når det gjelder å finne partnere også til utvikling av forskningsprosjekter selv om de har egne faglige nettverk. Ettersom alliansene er basert på likheter i profil og/eller tematiske satsinger, ligger det an til at den omfatter institusjoner som har relevante forskningsmiljøer for utvikling av felles forskningsprosjekter. Når overordnede institusjonelle samarbeidsavtaler er utformet, trekker noen frem at det vil kunne være enklere å inngå samarbeid og avtaler på mer avgrensede områder.

"Hvis jeg nå skulle lage et nytt prosjekt, så hadde jeg umiddelbart gått til partnerne i alliansen og fått de med, for du sparer enormt mye tid og penger og krefter. Jeg vil mye heller ha et institusjonalisert internasjonalt samarbeid, for det gjør det så mye enklere. (…) det er en utrolig besparelse for institusjonene våre og helt ned på enkeltforskere hvis vi heller kan legge opp til samarbeid innad i alliansen."

Den betydningen samarbeidsflatene i alliansene kan ha som utgangspunkt for etablering av ulike typer nettverk, blir trukket frem som særlig relevant for unge, uetablerte forskere. Dette er noe som blir brukt ved noen institusjoner som grunnlag for å motivere og rekruttere vitenskapelig ansatte til arbeidet med EUI.

Deltagelsen i en EUI-allianse beskrives som er en annen måte å jobbe med internasjonalt utdanningssamarbeid på, sammenlignet med mer avgrensende prosjekter slik som for eksempel partnerskapsprosjekter innen Erasmus+-programmet. EUI utgjør en overordnet ramme for det internasjonale arbeidet og legger føringer for konkrete oppgaver over tid. EUI blir sett på som et overgripende prosjekt som også forplikter institusjonen på en annen måte enn andre mer enkeltstående prosjekter ettersom EUI dreier seg om institusjonelle koblinger og ikke bare koblinger mellom fagmiljøer.

"Som organisasjon og administrasjon så må vi jobbe på en litt annen måte og være veldig målrettet. Bare det at vi har disse partnerne som vi skal bli godt kjent med, og som vi skal fokusere veldig på, og at vi har den listen av ting vi skal gjøre sammen, og den forpliktelsen som det faktisk utgjør med felles emner og felles programmer og felles forskningssamarbeid . … Hvis vi hadde stått utenfor, hadde vi ikke hatt det systematiske samarbeidet på de områdene som vi holder på med innenfor det med europeiske fellesgrader etc."

Organisasjonsutvikling

Ved flere institusjoner har deltagelsen i EUI ført til økt samarbeid på tvers av avdelinger og fakulteter og mellom administrasjon og vitenskapelig ansatte. Noen trekker frem at samarbeid mellom administrativt og vitenskapelig ansatte er blitt bedre fordi det er blitt større gjensidig forståelse for hverandres perspektiver og kompetanse.

"Jeg oppfatter at sentraladministrasjonen ofte er veldig langt vekke. Og de kan mye om internasjonalisering og avtaler og sånne ting, og når vi skulle få til den avalen om dette studiet, var det veldig nyttig for meg å ha kontakt med de som sitter på internasjonalt kontor og sentraladministrasjonen, for de kan en del ting om dette administrative som ikke vi vitenskapelige ser, hva som er mulig og ikke mulig."

Ut fra dette er det mulig å si at deltagelsen i EUI kan skape nye dynamikker innad på institusjonene som deltar. EUI er et prosjekt som angår hele institusjonen ved at det dreier seg om allianser mellom institusjoner og involverer både vitenskapelig ansatte og administrasjon. Noen trekker frem at EUI bidrar til, eller gir en ekstra dytt til organisasjonsutvikling

"(…) vi har jo utviklet organisasjonen, så EUI er vår «vessel» som bringer oss inn i fremtiden og tvinger frem endringer og som løfter organisasjonen fordi vi er tvunget til det."

"Måten vi jobber internt med samarbeid mellom ulike avdelinger og fakulteter, det er kjempebra. Det har blitt tettere bånd internt, folk kjenner de andre avdelingene. Det er en veldig positiv erfaring. Det har vært med på å bryte ned siloer."

Det er kanskje særlig på det administrative nivået at det har blitt økt samarbeid på tvers av avdelinger og seksjoner. Deltagelsen har ført til nye oppgaver som krever ny kompetanse og nye samarbeidsrelasjoner ved institusjonene gjennom at EUI har gitt en felles overbygning for dette arbeidet. Det innebærer at også andre stabsfunksjoner og avdelinger som HR, IKT og kommunikasjon, har blitt involvert på mer permanent basis i det internasjonale arbeidet, i tillegg til studieadministrativ avdeling og/eller de som jobber med kvalitetsutvikling. Deltagelsen i EUI blir også beskrevet som noe som setter internasjonalisering og internasjonalt samarbeid på dagsorden på en annen måte enn tidligere og bidrar til at det arbeides mer systematisk og helhetlig med dette.

"Det vi ser, er at det er internasjonalisering i praksis i mye større deler av organisasjonen gjennom EUI-aktivitetene. (…) Internasjonaliseringen blir mye mer integrert i EUI-prosjektet som er så stort at det er umulig å få det til hvis ikke alle er involvert."

Noen trekker frem at det er også er blitt en bedre kobling mellom forskning og utdanning. Den strategiske siden ved internasjonalisering og at EUI innebærer et langvarig institusjonelt samarbeid, har også kommet tydeligere frem.

"Jeg tenker det er å sette internasjonalisering i system. Det dreier seg om å rydde litt og gi oss noen verktøy som gjør at vi får utføre det vi vil innenfor internasjonalisering når det gjelder utdanning. Det er ting vi har snakket om i årevis, men nå er det alle mann til pumpene. Det er den felles bevegelsen mot de felles målene. Vi har fått en dynamikk på internasjonaliseringsområdet som er blitt veldig mye tydeligere. Tilbakemeldingene fra de som jobber med internasjonalisering, er at de ser nå at det de gjør, er viktig på en annen måte enn tidligere, og at man klarer å koble forskning og utdanning i en internasjonal sammenheng."

Pilot for fremtidens universiteter?

Ambisjonene for EUI er svært høye, og EUI er blitt presentert som en pilot for fremtidens høyere utdanningsinstitusjoner med sømløs flyt av studenter og ansatte innen alliansene, i tillegg til de andre ambisjonene knyttet til bidrag til å løse fremtidens samfunnsutfordringer. Disse ambisjonene ligger langt frem i tid og høyt over dagens virkelighet som institusjonene befinner seg i. Institusjonene er fremdeles inne i første fase for utvikling av samarbeidsstrukturer og for utvikling og utprøving av utdanningstilbud. Den nye prosjektperioden skal vare frem til 2027. Erfaringene fra institusjonene må derfor ses i lys av at det er i en tidlig fase av en lengre prosess.

"Det er jo fremdeles et eksperiment, et prioritert eksperiment kan man si, og hvor folk ser nytten av å samarbeide på tvers. Det er jo en treningsarena for mange og en internasjonaliseringsarena for mange."

Samtidig trekkes det frem at de grunnleggende utfordringene for utviklingen av samarbeidet er knyttet til ulikheter i godkjenning av emner, akademiske kalendere og gradsstrukturer. Summen av disse utfordringer gjør at ikke alle ser på EUI som en modell for fremtidens universiteter.

"Alliansene skaper jo nye konstellasjoner og samarbeid og har en viktig rolle i utformingen av mer utveksling og mer kjennskap til hverandre på tvers som er klart en fordel, men om det skal være det eneste saliggjørende, det tror jeg kanskje ikke. Det snakkes mye om legal entity og felles europeisk studentkort, European degree som er interessant og spennende, men de tar kanskje ikke hensyn til alle de praktiske utfordringene. Når man ikke har noen som helst uniform tilnærming til sånne praktiske ting, så blir det litt utopisk at man skal komme dit."

Det kommer frem litt forskjellige syn når det gjelder hvilken betydning deltagelsen i EUI vil ha for institusjonene i neste prosjektperiode og på lenger sikt. Noen snakker om prosjektperioden knyttet til finansiering fra EU og ser på EUI som et tidsavgrenset prosjekt hvor det skal vurderes ved prosjektslutt hvordan arbeidet skal tas videre. Mangel på finansiering til å følge opp alliansen etter at finansieringen er slutt, trekkes frem som et viktig argument for å tenke tidsavgrenset. Maassen et.al (2022) trekker frem at det er en risiko for at alliansepartnerne vil oppleve mindre forpliktelse til å videreføre alliansen dersom EU-finansieringen opphører. Andre ser på EUI som starten på noe som skal videreføres, fortrinnsvis ved at det som utvikles, blir institusjonalisert og integrert i det ordinære arbeidet.

"Hvis vi skal gjøre alt som er bra knyttet til internasjonalisering, bærekraft og innovasjon som et parallelt spor til hovedaktivitetene til universitetet, så blir studentene utmattet og forskerne blir utmattet, så spørsmålet er hvordan vi kan integrere dette. Og for å integrere dette, trenger man forutsigbarhet. Har vi en allianse, så kan vi bygge langsiktig samarbeid. Da er det mye lettere å gjøre det internasjonalt."

Det er forskjellige oppfatninger om hvorvidt denne typen allianser vil være viktige i fremtidens universitetslandskap. De som ser EUI som viktig for fremtidens universitet, mener at økt internasjonalt samarbeid vil være sentralt for utvikling av institusjonene. De mener at utviklingen innen høyere utdanning kommer til å være preget av internasjonale allianser i ulike formater, både med og uten tilleggsfinansiering. Andre er mer skeptiske når det gjelder betydningen av denne typen allianser og prosjekter for utvikling og endring av institusjonen. Det gjelder særlig forholdet mellom arbeidsinnsats og de økonomiske ressursene og hvilke endringer man kan forvente.

Hvordan institusjonene tenker om EUI som en del av institusjonens fremtid, ser vi har sammenheng med hva slags allianse de deltar i og hvordan samarbeidet er knyttet til etablerte praksiser ved institusjonene. I de tilfellene hvor alliansen er bygget på godt etablerte samarbeidsrelasjoner, er sannsynligheten større for at samarbeidet vil fortsette, også etter prosjektperiodens slutt. Hvordan deltagelsen i EUI blir koblet til forskning og andre strategiske satsinger ved institusjonene, vil også ha betydning for det videre arbeidet.