Mentor for studenter med funksjonsnedsettelse

Vurdering av nytte og ressursbruk

Alle aktørene erfarer og uttrykker at mentor er et svært virkningsfullt tiltak for den enkelte. Mentorbistand skiller seg fra mer universelle tilbud ved lærestedene fordi den er individrettet og fortrinnsvis består av likemannsarbeid, som gir god læring for både student og mentor. I de tilfellene mentor ikke er nyttig er det nærliggende å tro at student eller mentor vil avslutte støtterelasjonen. Kostnadsmessig kommer det frem fra NAV-ansatte, som står for de største utgiftene i forbindelse med ordningen, at mentor brukes for lite, og at penger ikke er årsaken til at mentor ikke brukes i større grad i dag. Derfor kan en si at langt flere studenter kunne fått tiltaket.

Fra lærestedenes ståsted er det primært personressurser til administreringen av ordningen som er kostnadsdrivende når det gjelder den NAV-finansierte mentorordningen. Til gjengjeld opplever mange læresteder å bruke svært mye ressurser som tiltaksarrangør, fortrinnsvis knyttet til saksbehandling, overholdelse av frister på søknader og refusjoner, ansettelse av mentor, samt kontakt med NAV, da mentor og student som hovedregel arbeider selvstendig, så videre oppfølging er svært sjelden nødvendig.

I en vurdering av ordningen ser det ut til at kostnadene ikke er et problem i forhold til nytteverdien den enkelte student har av tiltaket. Det er nærliggende å anta at studentenes subjektive opplevelse av mestring og læring, også vil ha en positiv effekt for den enkeltes opplevelse av studiekvalitet, læringsmiljø og gjennomstrømming.

Hovedutfordringen ser ut til å være at lærestedene må forholde seg til NAV sine rutiner, som i dag ikke er tilpasset og forenelig med lærestedenes organisering og praksis, samt studentenes studieår. Når institusjonene i tillegg har svært begrenset med ressurser til tilretteleggingsarbeidet kan en komplisert administrativ håndtering av mentortiltaket påvirke tid brukt på annen oppfølging av studenter i målgruppen.

Hvordan kan lærestedene og NAV-kontor samarbeide best mulig?

Gjennom spørreundersøkelser med saksbehandlere i NAV og spørreundersøkelse og samtaler med tilretteleggere på lærestedene kommer det frem at de er svært lite kjent med hvordan det arbeides med mentorordningen hos hverandre. Det er nærliggende å tro at det å få økt innsikt i samarbeidspartneres saksflyt og erfaringer i seg selv kan gi bedre prosess.

Tilsagnsperiode, lønn, arbeidsgiveransvar

Innspillene har identifisert spesifikke barrierer i saksflyten mellom NAV og saksflyten på lærestedene. Etter en grundig gjennomgang av saksflyten til NAV, samt tiltaksforskriften og tilhørende rundskriv, kan det se ut til at mentorordningen i utgangspunktet er beregnet på mentor i arbeidslivet. Kan dette være med å komplisere administreringen av ordningen, og gjøre at lærestedene og NAVs arbeidsprosess ikke passer overens? Som tidligere vist rapporterer lærestedene som en av de største utfordringene manglende samsvar mellom NAVs tilsagnsperiode på 3 måneder og lengden på lærestedets semester, som er 5-6 måneder. Resultatet er svært mye administrasjon fra lærestedenes side, og stor uforutsigbarhet og lite kontinuitet for både student og mentor.

Et annet eksempel er fastsetting av mentorenes lønn. Det er svært ulik lønn mentorene imellom, både mellom lærestedene og innad på samme lærested; avhengig både av hvilket NAV-kontor studenten sokner til, og om lærestedet ser mentor som arbeidstaker eller oppdragstaker.

Jamfør rundskriv til tiltaksforskriften bør timelønnssatsene for brukerstyrte personlige assistenter legges til grunn for ikke-ansatte arbeidstakere; men hvor standardisert er dette? En mer enhetlig praksis for avlønning av mentorer bør det være mulig å enes om.

Terminologi og hva man legger i de ulike begrepene kan også være kilde til misforståelser og ulik praksis, både mellom lærestedene og NAV-kontor, men også mellom og innad på de ulike NAV-kontor og mellom og innad på de ulike lærestedene.

En viktig problemstilling er om tiltaksarrangør har noe ansvar når man ikke finner mentor, når student eller mentor blir syk, eller dersom man starter et mentoroppdrag uten å ha fått klarsignal fra NAV. Det fremstår uklart hva som inngår i tiltaksarrangørens ansvar overfor mentor og student, både for ansatte på lærestedene og NAV-kontorene, så en avklaring ville vært nyttig for begge parter.

Informasjonsbarrieren

Oxford Research skriver i sin evaluering av mentortiltaket at det er deres inntrykk at det i NAV er en oppfatning om at mentortiltaket er et bra virkemiddel som bør brukes i større omfang enn i dag. Det finnes imidlertid ikke konkrete målsettinger på hvor omfattende bruken av mentortiltaket bør være [39]. Evalueringen peker på et behov for mer markedsføring av mentortiltaket og hva det kan brukes til [40].

Selv om både utdanningsinstitusjonen og studenter som tar utdanning med støtte fra NAV kan bringe muligheten for mentor på bane, er det NAV som i første rekke kan påvirke informasjonsbarrieren for mer bruk av mentortiltaket. Det er nærliggende å foreslå en standardisering som innebærer at alle studenter som tar høyere utdanning gjennom NAV mottar informasjonen om muligheten for mentor. Behovsprøvingen for den enkelte student ivaretas likevel av NAV-veileders saksbehandling. Ved å systematisk tilby informasjon om ordningen til en bredere målgruppe kan dette bidra til en tidligere avklaring av mentorbehov. Tidlig innmelding av mentorbehov vil gi bedre forutsigbarhet for lærestedene og være noe som kunne avhjulpet og systematisert rekrutteringen og opplæringen av mentorer. Målet må være at de som har et avklart behov for mentor skal kunne få det fra første semester, uten først å måtte gjøre negative studieerfaringer – med den fare for frafall fra studiene det medfører.

Kvalitetssikring og effektivisering av ordningen

Det å utarbeide rutiner for en mer enhetlig praksis er en kvalitetssikring og effektivisering i seg selv. Når det gjelder administreringen av ordningen har flere tilretteleggere etterlyst mer kunnskap om hvordan ordningen administreres på andre læresteder. En løsning for bedre erfaringsutveksling mellom kontaktpersoner på lærestedene kunne vært å organisere en felles oversikt over hvilke ansatte som har ansvar for dette på lærestedene, eller at dette kom frem av lærestedenes egne nettsider om tilrettelegging.

Når det gjelder gjennomføring av ordningen har også opplæring av mentorer vist seg å ha stor betydning. I tråd med enhetlig praksis og effektivisering vil det være en fordel å hente inspirasjon av de som allerede tilbyr et slikt kurs. Læringsmateriellet kunne blitt utarbeidet nasjonalt og gjort digitalt tilgjengelig for lærestedene, som kunne supplert med lokale justeringer der det er hensiktsmessig. Etablering av et mentornettverk, som består av mentorer som er ansatt på lærestedene, er mulig å organisere både nasjonalt og lokalt. Møteplasser der mentorer kan utveksle erfaringer med likesinnede kan også gjøre rekrutteringen av mentorer til oppdrag enklere og mer attraktivt, samt læringen desto større for mentorene.

Grep som kan effektivisere ordningen:

• Systematisk informere studenter hos NAV om muligheten for mentor.
• Gi tilsagn for lengre perioder, minimum for ett semester eller to i tråd med lærestedenes semester. I noen sammenhenger er det hensiktsmessig å gi vedtak for en hel bachelor.
• Oppdater mal for tilsagnsbrev til å inneholde lærestedets referanse/kontaktperson for mentortiltaket.
• Ha samme tidsfrist for alle refusjoner som er etter ordinær eksamenstid.
• Oppsamling av refusjonskrav, slik at de sendes én gang pr. halvår til det tiltakskontoret i NAV som sokner til utdanningsinstitusjonen.
• Gjøre det mulig å sende inn refusjonskrav elektronisk og ikke trenge å legge ved dokumentasjon på utbetalt lønn.
• Opprette en fast NAV-kontakt for hele landet, som internt i NAV tar dialog med aktuell saksbehandler om mentor og høyere utdanning.

Grep som kan kvalitetssikre ordningen:

• At det utarbeides felles retningslinjer for alle saksbehandlere i NAV om administrering og saksflyt, fastsetting av lønn og oppfølging, og at disse gjøres kjent for tilretteleggerne på lærestedene.
• At økonomiavdelinger o.l. som har kompetanse innenfor økonomi tar seg av administreringen av refusjonskravene.
• Tilby opplæring/kurs i hva en mentor skal bistå med.
• Inkluder retningslinjer og rammer for mentoroppdraget i en kontrakt.
• Etabler et nettverk av mentorer/lunsjtreff der de kan utveksle erfaringer med likesinnede.
• Lage standardisert evaluering som sendes til alle mentorer på de ulike lærestedene.

Alternativer til dagens modell

Mentor er et av flere mulige tiltak som kan gis i høyere utdanning for å kompensere for nedsatt funksjonsevne. Kommunenes BPA-ordning og de generelle mentorordningene kan tilsynelatende fremstå som alternative tiltak, men vil de fungere kompenserende på samme vis? BPA-ordningen kan ikke sies å være et alternativ, fordi den avhjelper helt andre behov i studiesituasjonen. BPA- utvalget fastslår at det et stort skille mellom den faglige støtten mentorordningen innrettes mot, og den praktiske personlige bistanden som ligger i BPA-ordningen. Mens BPA muliggjør det overordnede behovet om tilgang til å være student på et fysisk lærested, styrker mentor de faglige forutsetningene for gjennomføring av utdanning. Mentor vil dermed kunne være et nyttig supplement for studenter med behov for BPA, men BPA vil ikke erstatte eller dekke den faglige bistanden et mentortiltak vil være. Det er heller ingen automatikk i at studenter med behov for BPA alltid vil ha behov for mentor i tillegg.

Slik de generelle mentorordningene er innrettet mot studenter i dag – fortrinnsvis på gruppenivå og utelukkende innen det faglige og studietekniske – blir ikke det som har vist seg å være suksesskriteriene for individuell mentor ivaretatt i de generelle ordningene.

Det viktigste aspektet med den individuelle mentorordningen er at studentene får støtte individuelt tilpasset sine behov og kontekst. Dette svarer direkte på tilretteleggingsplikten, der lærestedene skal tilby egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, eksamen og læremidler. Videre er studentene i denne kartleggingen tydelig på at mentor er en form for støtte de ikke kan få av den vanlige medstudent eller faglærer, både med tanke på arbeidsform og omfang. Her vil personlig egnethet hos mentor være av stor betydning for et godt resultat. Relasjonen studenten har med sin mentor fremheves også avgjørende for at mentorordningen skal fungere etter hensikten, noe som er et målrettet fokus når man skal matche mentor med student i den individuelle mentorordningen. Til tross for at de generelle mentorordningene ikke kan erstatte den individuelle mentorordningen, kan faglig støtte gjennom den generelle ordningen fungere forebyggende og avhjelpe behovet for individuell mentor.

Ut fra de ulike aktørenes erfaringer ser det ut til å være en felles oppfatning av at individuell mentor som tiltak er et svært nyttig virkemiddel for inkludering, tilrettelegging og gjennomstrømming i høyere utdanning. Likevel kan man stille spørsmål om den er organisert på mest mulig hensiktsmessig måte slik den administreres i dag. Lærestedene uttrykker at det er store utfordringer med å forholde seg til NAVs saksgang og rutiner. Samtidig er det stor oppslutning blant respondentene fra NAV om at mentor som tiltak burde blitt frigjort fra NAV og satt ut til lærestedet, som har en mer helhetlig forståelse av kontekst og tilretteleggingsmuligheter ved utdanningsinstitusjonene. Med bakgrunn i disse erfaringene kan det være naturlig å spørre om lærestedene burde overtatt eller tatt større del av dette ansvaret? Ville det frigitt ressurser og effektivisert administreringen av ordningen hvis de hadde kunnet organisere tiltaket på eget vis og ikke måttet forholde seg til frister og rutiner i en annen sektor? Imidlertid spiller ulikhetene lærestedene imellom inn; både når det gjelder størrelse, organisering og avsatte ressurser til tilretteleggingsarbeidet. Det kan være risiko for at en slik løsning ville medført ulikheter i tilbudet til studentene avhengig av hvor en studerer.

Det er nærliggende å tenke at man ved å gjøre mindre endringer, som foreslått ovenfor, langt på vei løser de utfordringene som eksisterer i dag. Med forbedret administrativ samhandling kan lærestedene bedre ivareta ansvar for rekruttering, opplæring og oppfølging av mentorene og studentene.

Fremfor å se på et alternativ til dagens modell kan det være nyttig å se på hva som kan være et godt supplement. Svært få studenter faller innunder kriteriene for NAVs mentorordning. Tilsvarende erfarer tilretteleggere at mange øvrige studenter har et udekket behov oppfølging. Samtidig har lærestedene erfart at mentor som tilretteleggingstiltak har vært svært effektfullt for de som har det. Dette gjenspeiler seg i utviklingen hvor stadig flere institusjoner systematisk avsetter midler til å tilby mentor for studenter med komplekse utfordringer som ikke tar utdanning gjennom NAV. En lærestedfinansiert mentorordning kan dekke behov for studenter som faller utenfor NAVs mentorordning. Det kan eksempelvis være studenter som ikke har fylt 22 år, eller studenter som trenger en «over kneika-hjelp» etter å ha brukt opp tre år med mentorstøtte fra NAV, og som trenger å fullføre siste skoleår. Det kan også være studenter som ikke tar utdanning via NAV, men som har opplevd ulykker eller som har omfattende vansker av midlertidig art og som dermed trenger bistand til å gjennomføre studiene.

Forslaget om mer bruk av lærestedfinansiert mentor kan underbygges av brevet som ble sendt fra Kunnskapsdepartementet til lærestedene i mars 2021 [41]. Der ga KD en orientering om innholdet og rekkevidden av tilretteleggingsbestemmelsene i universitets- og høyskoleloven, som svar på at det i media var flere saker der det kunne reises spørsmål om i hvilken utstrekning utdanningsinstitusjonene hadde gjort reelle vurderinger om kravene i loven om individuell tilrettelegging. Budskapet var blant annet at institusjonene skal strekke seg lenger enn før for å tilrettelegge. Videre skal lovbestemmelsen bidra til at studenter med funksjonsnedsettelse eller særskilte behov av midlertidig karakter får den samme muligheten til å ta høyere utdanning som andre studenter. I tråd med KDs presiseringer kan en si at mentor kan være et tiltak som bør vurderes for en bredere målgruppe, også studenter som har utfordringer og behov som er midlertidige.

Lærestedene er ulike i størrelse og organisering, og vil ha ulike forutsetninger for å systematisk kunne avsette midler til mentorstøtte. Likevel vil mentor som tiltak kunne være økonomisk for lærestedet i enkeltsaker, fordi det kan avlaste tilrettelegger i oppfølgingen av studenten. Dermed frigjøres tid og ressurser som kan benyttes på studenter som trenger annen form for oppfølging.

Universiteter og høyskoler er pliktet til å tilrettelegge for studenter som har nedsatt funksjonsevne. Mentor er én måte å tilrettelegge på, men det vil ikke nødvendigvis alltid være riktig løsning. Vesentlig i vurderingen er at tiltaket kompenserer for funksjonsnedsettelsen. Videre er det en forutsetning at det skjer i samråd med den som skal nyttiggjøre seg tiltaket. Den som tilrettelegger har imidlertid mulighet til å velge det minst kostbare eller byrdefulle alternativet, så lenge tiltaket faktisk dekker tilretteleggingsbehovet, og gir lik mulighet til å studere.

Veien videre

Kartleggingen viser de ulike aktørenes opplevelse av dagens mentorordning, samt en statusbeskrivelse av utfordringer og gode eksempler på organisering og praksis. Videre har vi presentert en rekke små og større forslag til kvalitetssikring og effektivisering av ordningen som kan vurderes. Noen forslag kan gjøres på individ og institusjonsnivå, mens andre som omfatter mer enhetlig praksis forutsetter dialog mellom sektoren (HU) og NAV. I det følgende presenteres videre arbeid med mentorordninger for studenter med funksjonsnedsettelse.

Økt bruk av mentor som tilretteleggingstiltak

Flere studenter bør få muligheten til å nyttiggjøre seg mentor som tiltak, både gjennom NAV-systemet og lærestedfinansiert mentor. Det inkluderer økt bruk av NAV-mentor og at institusjoner tilbyr mentor til flere studenter som faller utenfor kriteriene til NAV. Med utstrakt bruk av lærestedfinansiert mentorordning blir det enda viktigere å evaluere opplevd nytteverdi i den enkelte mentorrelasjonen for å vurdere hensiktsmessig intensitet og omfang.

Dialog med Arbeids- og velferdsdirektoratet

På vegne av sektoren ønsker Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse ta initiativ til dialog med Arbeids- og velferdsdirektoratet for å se på mulige forenklinger i den administrative saksbehandlingsprosessen.

Utvikle mentorkurs og evaluering av ordningen

Med mål om å kvalitetssikre lærestedenes arbeid med ordningen vil direktoratet utvikle nasjonalt opplæringsmateriell for mentorer og utarbeide spørsmål som kan bistå utdanningsinstitusjonene til å evaluere opplevd nytteverdi.