Mentor for studenter med funksjonsnedsettelse

Opplæring i form av høyere utdanning er et tiltak i regi av NAV som kan gis personer over 22 år som på grunn av nedsatt arbeidsevne hindres i å skaffe seg eller beholde inntektsgivende arbeid. Som en del av opplæringstilbudet kan man søke om «mentor», der en medstudent frikjøpes til å bistå med faglig, sosial eller praktisk støtte på lærestedet, tilpasset studentens individuelle behov. Spesielt for ordningen er at det er NAV som innvilger og finansierer mentor, mens den praktiske gjennomføringen administreres av studiestedene.

Formålet med rapporten er å synliggjøre mentortiltaket generelt og belyse mentorordningens nytteverdi for student, læresteder og NAV, samt utforske hvilke grep som kan kvalitetssikre og effektivisere ordningen. Erfaringene og anbefalingene som kommer frem i rapporten er basert på spørreundersøkelser og intervjuer fra et utvalg studenter, mentorer, tilretteleggingskontakter ved lærestedene og saksbehandlere i NAV.

Det er en unison oppfatning blant lærestedene i undersøkelsen at mentor er en svært viktig suksessfaktor for mestring, progresjon og læring for studenter med hjelpebehov. I suksesshistoriene står likemannsarbeidet og samarbeidet mellom student og mentor sentralt. Eksempler på god praksis ved lærestedene er lærestedfinansiert mentorordning, mentorkurs og systematisk evaluering av mentortiltaket. Rapporterte utfordringer er knyttet til samhandling og kommunikasjon med NAV-kontorene og hvordan saksbehandlingsprosessen hos NAV samsvarer dårlig med lærestedenes studieår og rutiner.

NAV-veilederne rapporterer om manglende tilbakemelding fra lærestedene om mentorbruk og etterlyser at mentor er mer delaktig i tilbakemeldingene. NAV har ikke måltall på bruk av mentor, og det er den enkelte saksbehandlers skjønn som vurderer hvorvidt mentor er et egnet tiltak. Samtlige av NAV-veilederne mener at mentortiltaket bør benyttes oftere, samtidig som svarene på holdningsspørsmålene kan indikere at verken økonomi eller usikkerhet rundt hvem tiltaket egner seg for, hindrer bruk av tiltaket.

Mentorene opplever at mentorstøtten har vært avgjørende for hvorvidt studentene fullfører studiet. Nytteverdien ligger i at studentene får støtte individuelt tilpasset sine behov, de får redusert forstyrrelser som kompliserer studiehverdagen, de opplever en faglig og personlig trygghet, samtidig som de får økt faglig utbytte og bedre resultater. Behovet for og betydningen av mentorstøtte vil variere mellom studentene. Det er avgjørende at studentene får bistand når behovet for mentor oppstår, noe som kan være på alle tidspunkt i studieløpet.

Basert på erfaringene til studentene som mottar mentor skiller mentor seg fra mer generell oppfølging og tiltak fordi støtten tilpasses til den enkelte studentens kontekst og emne, og avklares i et samarbeid mellom student og mentor. Mentor er en form for støtte de ikke kan få av en vanlig medstudent eller faglærer, både med tanke på arbeidsform og omfang. Felles for studentene er at de har nedsatt kapasitet på grunn av funksjonsnedsettelse, og mentor bistår på ulike vis med å sortere, prioritere og oversette informasjon som gir struktur, forståelse, studieteknikk, selvtillit og økt læringsutbytte. Alle studentene trekker frem «god relasjon med mentor» som avgjørende for å oppnå gode resultater. Forventningsavklaring for begge parter tidlig i bekjentskapet trekkes frem som spesielt gunstig for samarbeidet. Studentene vurderer behovet for mentor til å være særlig stort i starten av et studium, hvor mye av grunnlaget legges når det gjelder forståelse i faget og troen på videre mestring.

Alle aktørene erfarer at mentor er et svært virkningsfullt tiltak for den enkelte. I en vurdering av ordningen ser det ut til at kostnadene ikke er et problem i forhold til nytteverdien den enkelte student har av tiltaket. Hovedutfordringen ser ut til å være at lærestedene må forholde seg til NAV sine rutiner, som i dag ikke er tilpasset og forenelig med lærestedenes organisering og praksis, samt studentenes studieår. Dette kommer spesielt til uttrykk ved at det ikke er samsvar mellom NAVs tilsagnsperiode på 3 måneder og lengden på lærestedets semester som er 5-6 måneder. Resultatet er svært mye administrasjon fra lærestedenes side, og stor uforutsigbarhet og lite kontinuitet for både student og mentor. Videre er det ulik praksis rundt lønning av studentmentorer, hva man legger i terminologi og sentrale begrep, samt kjennskap til håndtering av mentorordningen både innad og mellom de ulike lærestedene og NAV-kontor. En standardisering der alle studenter som tar høyere utdanning gjennom NAV systematisk mottar informasjon om muligheten for mentor, kan bidra til en tidligere avklaring av mentorbehov, noe som vil gi forutsigbarhet for lærestedene, samtidig som det vil avhjelpe og systematisere rekrutteringen og opplæringen av mentorer.

For å oppnå mer effektiv og enhetlig prosess foreslås at tilsagn blir gitt for et halvår om gangen, at mal for tilsagnsbrev inneholder kontaktperson på lærestedet og at det opprettes en fast NAV-kontakt for hele landet, som internt i NAV tar dialog med aktuell saksbehandler om mentor og høyere utdanning.

Med mål om å kvalitetssikre lærestedenes arbeid med ordningen vil direktoratet utvikle læringsmateriell som kan benyttes i opplæringen av mentorer, samt utarbeide spørsmål til evaluering av tiltaket, som kan besvares av mentorer og studenter på de ulike lærestedene. Videre foreslås det at det tilrettelegges for møteplasser og erfaringsdeling mellom mentorene lokalt på lærestedene, samt at lærestedenes økonomiavdelinger eller ansatte med tilsvarende rolle tar seg av administrering av refusjonskravene.

En lærestedsfinansiert mentorordning for studenter med funksjonsnedsettelse anbefales som et supplement til NAVs mentorordning, da svært få studenter er innenfor kriteriene for NAVs mentorordning og flere tilretteleggere erfarer at mange øvrige studenter har et udekket behov for tett oppfølging.

Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse vil på vegne av sektoren samarbeide med Arbeids- og velferdsdirektoratet for å se på mulige forenklinger i den administrative saksbehandlingsprosessen.