Tilstandsrapport for høyere utdanning 2024

Stipendiater under forskerutdanning utgjør en viktig del av fagmiljøet ved universiteter og høyskoler, og står for en betydelig andel av forskningen i Norge. I 2023 ble det i alt utført 6356 årsverk i stipendiatstillinger. Det innebærer en vekst på 44 prosent fra ti år tidligere. Økningen samsvarte med en jevn oppgang i nye doktorgradsavtaler i årene etter 2014. Veksten i antall stipendiater har vært langt sterkere i tiårsperioden enn økningen i antall studenter, som var 17 prosent. I kapittel 9.3 ser vi nærmere på utviklingen i antall ansatte totalt i sektoren, som også har vært sterk siste ti år. Tallene for stipendiatårsverk i 2023 representerte imidlertid et brudd med den omtalte langtidstrenden, for første gang siden 2014 gikk antall utførte årsverk i stipendiatstillinger ned. Data om nye doktorgradsavtaler for 2023 er ikke klare før høsten 2024, så det er for tidlig å si om nedgangen er knyttet til et eventuelt fall i inngåtte doktorgradsavtaler.

Historisk har stipendiatene i stor grad vært konsentrert ved noen få institusjoner. I 2014 stod fire institusjoner, NTNU, UiB, UiO og UiT, for 73 prosent av alle stipendiatårsverkene. I 2023 var andelen redusert til 66 prosent. Mens NTNU og UiT i 2023 hadde omtrent like stor andel av stipendiatene i sektoren som de hadde i 2014, var andelen for UiOs vedkommende redusert fra 24 til 20 prosent, og for UiBs del fra 14 til 11 prosent. Fordelingen av stipendiatstillinger i sektoren har dermed endret seg betydelig i denne tiårsperioden.

Mye av veksten i tiårsperioden er knyttet til styrking av forskningsvirksomheten ved institusjoner og fagmiljø som historisk har hatt lite forskning. Figur 7.1 viser at den relative veksten siden 2014 har vært særlig sterk ved institusjoner som UiA, UiS, OsloMet og HVL, men også at utgangspunktet her var lavt. Selv om mønsteret i fordelingen av stipendiatstillinger i stor grad er det samme som tidligere, er forskjellene mindre enn for ti år siden.

Ved å se antall stipendiater i sammenheng med antall studenter ved institusjonene får vi et bilde av det relative omfanget av stipendiatpopulasjonen ved institusjonene. Figur 7.2 viser store forskjeller mellom institusjonene. Ved UiO er forholdstallet mellom stipendiatårsverk og studenter om lag fem ganger så høyt som ved HINN, HVL og OsloMet.

Mens kjønnsbalansen, eller -ubalansen, blant studenter har vært temmelig stabil i 20 år (se kapittel 2), har kvinner være mindre overrepresentert blant stipendiatene. Dette endrer seg imidlertid sakte, men sikkert, og kvinneandelen øker år for år. I 2023 ble 56 prosent av stipendiatårsverkene utført av kvinner, og kjønnsbalansen blant stipendiatene nærmer seg dermed den som lenge har kjennetegnet studentpopulasjonen.

I både 2021 og 2022 sank tallet på avlagte doktorgrader fra det foreløpige toppåret 2020. Nedgangen må ses i sammenheng med de vanskelighetene pandemien medførte for doktorgradsstudentene, der sykdom/permisjon og redusert tilgang til veiledere var hovedgrunnen til vesentlige forsinkelser (Ramberg & Wendt, 2023). I 2023 steg tallet igjen. 1612 avlagte doktorgrader i 2023 er det nest høyeste tallet historisk sett, bare overgått av 2020, da 1634 personer avla doktorgrad. Økningen kan antakelig ses i sammenheng med at mange som ble forsinket under pandemien, nå har fullført.

Over tiårsperioden har antallet avlagte doktorgrader økt med 11 prosent. Det er lavere enn veksten i antall årsverk i stipendiatstillinger i samme periode, men en gjennomsnittlig gjennomføringstid på om lag fem år gjør at det tar tid før veksten i stipendiatstillinger kan avleses i antall avlagte doktorgrader. Neste kapittel ser nærmere på gjennomføring i doktorgradsutdanningen.

NTNU og UiO stod i 2023 for 53 prosent av alle avlagte doktorgrader. Legger vi til UiB, står de tre største for to av tre doktorgrader i 2023. Langtidsbildet er likevel at en gradvis stigende andel av doktorgradskandidatene kommer fra nyere universiteter og høyskoler. I 2014 sto NTNU, UiB og UiO for 76 prosent av alle avlagte doktorgrader. I 2023 var andelen 66 prosent. For UiO har endringen i tiårsperioden vært betydelig i både absolutte og relative tall. I 2014 utgjorde 519 avlagte doktorgrader ved UiO 36 prosent av alle doktorgrader. Ti år senere avla 427 personer doktorgraden ved UiO og institusjonens sektorandel var sunket til 26 prosent. Tabell V7.1 viser avlagte doktorgrader per institusjon.

De siste femten årene har det vært tilnærmet like mange menn som kvinner blant doktorandene (Forskningsrådet, 2023). Andelen menn i 2023 var imidlertid den laveste noen gang, 46 prosent, en nedgang fra 48 prosent i 2022, 49 prosent i 2021 og 50 prosent i 2019. Dermed er kjønnsfordelingen blant doktorandene betydelig nærmere kjønnsbalansen i studentmassen enn tilfellet var for fire år siden, og nærmere den fordelingen vi så blant stipendiatene i kapittel 7.1. Figur 9.8 i kapittel 9.4 viser kjønnsfordelingen per institusjon blant studenter, doktorgradskandidater og utvalgte stillingskategorier.

Om vi derimot skiller ut bare de norske doktorandene, er fordelingen mellom kjønnene den samme som blant studentene. Av norske statsborgere som fullførte doktorgraden i 2014, var 43 prosent menn. I 2023 var andelen redusert til 39 prosent. Blant utenlandske doktorander er kjønnsbalansen annerledes, her var menn i flertall med en andel på 55 prosent i 2023. Se også kapittel 7.4 for statistikk om doktorgrader og statsborgerskap og tabell V7.9 om kjønnsfordeling blant doktorander.

Indikatoren for gjennomføring er andelen som har fullført seks år etter opptak, uavhengig av lengden på doktorgradsavtalen. Gjennomføringstallene for et gitt år viser dermed hvor stor andel av dem som ble tatt opp seks år tidligere, som har fullført per det aktuelle året.

Tabell 7.1 viser gjennomføringsandelen for perioden 2014–2023. Andelen for 2023 er 65,6 prosent, praktisk talt identisk med andelen ti år tidligere. Imidlertid er andelen i 2023 lavere enn de foregående årene, og særlig sammenliknet med 2020, det eneste året andelen har nådd 70 prosent. Det at andelen har sunket hvert år siden 2020, har trolig sammenheng med utsettelser og vanskeligheter skapt av pandemien. Og i den grad pandemien er årsak til lavere gjennomføringsgrad, må vi vente at dette vil prege statistikken for gjennomføring i noen år framover. Pandemien har vært en faktor for alle som ble tatt opp i alle fall fram til 2021, kanskje også 2022.

Også når vi ser på tidsbruk fra oppstarten på ph.d.-programmet til innlevert avhandling og disputas, er langtidsbildet preget av stabilitet. For kandidater i både 2014 og i 2023 var det gjennomsnittlige antallet år 4,9 fra starten på ph.d.-programmet til innlevert avhandling og 5,3 år til gjennomført disputas.^[67]

For institusjoner med relativt lave tall kan andelen variere mye fra år til år. For eksempel ser vi at andelen ved NHH økte fra 54,5 til 85,2 prosent fra 2022 til 2023. Mange av institusjonene i tabellen hadde betydelig lavere opptakstall i årene før 2017, og for flere institusjoner er omfattende doktorgradsutdanning et relativt nytt fenomen. At nettopp denne perioden har vært preget av sammenslåinger, universitetsbygging og utvikling av doktorgradsprogram, gjør historiske data mindre relevante for flere av institusjonene.

Blant institusjonene som over tid har hatt et høyt antall doktorgradskandidater, utmerker NTNU seg med høyere gjennomføringsandel, mellom 70 og 75 prosent de siste åtte årene. Innen teknologifag, der litt over halvparten av NTNUs doktorgradskandidater disputerer, ligger gjennomføringsandelen stort sett mellom 2 og 6 prosentpoeng over dette igjen (HK-dir, 2022a). Siden NTNU har en så stor andel av doktorgradene på dette fagområdet, er det vanskelig å sammenligne med andre institusjoner. Men også på sitt nest største fagområde, medisin og helsefag, har NTNU en høy gjennomføringsandel. Her viser en sammenligning at NTNU ligger høyere enn den samlede gjennomføringen på dette fagområdet de siste årene.^[68] Det samme gjelder for matematikk og naturvitenskap. Bare innen samfunnsvitenskap ligger NTNU klart lavere enn sektoren samlet. Gjennomføringen ved NTNU har også vært relativt lite svekket etter 2020. I alle årene har gjennomføringen holdt seg over 70 prosent, og i 2023 økte den til 74 prosent.

Mens faglig profil trolig er en del av forklaringen på forskjellen mellom NTNU og andre institusjoner, er dette neppe forklaringen på forskjellen mellom UiO og UiB, som har mer likeartede faglige profiler. UiB har over tid hatt høyere gjennomføringsandel, og i 2023 var forskjellen 69 mot 60 prosent.

Over tid har fordelingen av avlagte doktorgrader per fagområde vært relativt stabil, se Figur 7.4 og tabell V7.5. For de fleste fagområdene har antall avlagte grader endret seg lite i tiårsperioden. Unntaket er fagområdet «teknologi». Fra 2014 til 2023 økte doktorgrader i teknologi sin andel fra 11 til 21 prosent. I 2014 var teknologi det fjerde største fagområdet målt i avlagte doktorgrader, i 2023 hadde bare medisin og helsefag et betydelig høyere antall doktorgrader.

Samtidig som utviklingen over tid er preget av stabilitet, viser figuren også at tallene kan variere en del fra år til år. I 2022 var det en markant nedgang i antallet doktorgrader innenfor matematikk og naturvitenskap. I 2023 var tallet tilbake omtrent på nivået for langtidstrenden. Denne endringen i 2022 har blant annet blitt knyttet til nedgangen i antall avlagte doktorgrader blant utenlandske statsborgere det året. Samtidig er det like stor andel utenlandske statsborgere innenfor teknologi, uten at det var noe tilsvarende nedgang der. Figur 7.5 viser fagområdefordelingen blant norske og utenlandske doktorander i 2023.

Over tid har utenlandske statsborgere blant doktorandene økt i både antall og andel. I 2023 avla 706 utenlandske kandidater doktorgrad ved norsk universitet eller høyskole, det høyeste antallet noen gang. Dette utgjorde 44 prosent av alle doktorgrader i 2023, samme andel som i 2021. I perioden 2014 til 2023 har andelen utlendinger blant doktorandene økt med 9 prosentpoeng, fra 35 prosent i 2014. Betydelig høyere er andelen utenlandske statsborgere blant postdoktorene, i 2022 hadde så mange som tre av fire postdoktorer i norsk akademia utenlandsk statsborgerskap (Statistisk sentralbyrå, 2023b).

Figur 7.5 viste at det er store skiller mellom fagområdene i hvor stor andel de utenlandske doktorandene utgjør. Disse skillene reflekteres også i noen grad når vi ser på forskjellene mellom institusjoner, som i Figur 7.6.

Halvparten av de utenlandske doktorandene i 2023 kom fra land i Europa, se Figur 7.7. Åtte prosent kom fra andre nordiske land, og 41 prosent fra Europa utenom Norden. Nesten en tredel av doktorandene kom fra land i Asia. Andre verdensdeler og regioner utenom Europa og Asia utgjorde til sammen 20 prosent av de utenlandske doktorandene i 2023, med Afrika som den største opphavsregionen med 9 prosent.

Når vi sammenlikner doktorgradsutdanningen i Norge med våre nordiske naboland, finner vi både likheter og noen iøynefallende forskjeller. Tabell 7.2 viser avlagte doktorgrader per land sett i forhold til folketallet (2022-tall for begge), kjønnsfordelingen blant doktorandene og andelen doktorgrader avlagt av utenlandske statsborgere. Målt etter antall avlagte doktorgrader per 10 000 innbyggere har Danmark den høyeste doktorgradsproduksjonen av de nordiske landene, noe over Norge og Finland, som ligger likt, og betydelig over Sverige. Doktorgradenes fordeling på kjønn er temmelig lik i alle landene, med omtrent like mange menn som kvinner. Sverige har som eneste land en liten overvekt av mannlige doktorander.

Mens det er relativt små forskjeller mellom landene når vi ser på hvem som tar doktorgrad, er det større forskjeller i fagområdet for doktorgradene, se Figur 7.8. I de tre andre nordiske landene utgjorde doktorgrader i matematikk, naturvitenskap og teknologi til sammen 42–43 prosent av alle doktorgrader i 2022. For Norges del er andelen en god del lavere, med 35 prosent. Derimot har Norge en klart høyere andel doktorgrader innenfor samfunnsvitenskapelige fag sammenliknet med andre nordiske land. For Danmark, Sverige og Finland er denne andelen henholdsvis 10, 14 og 16 prosent, mens den for Norge er 24 prosent. Om vi slår sammen samfunnsfag og humanistiske fag, blir den samlede andelen 33 prosent for Norge og 17, 20 og 26 prosent for Danmark, Sverige og Finland.