Tilstandsrapport for høyere utdanning 2024

Gjennomsnittsstudenten i Norge i 2023 er 28,4 år^[9]. Imidlertid er det stor aldersspredning blant studentene, og mange tar utdanning i voksen alder. Som vi skal se senere i dette kapitlet, bidrar særlig studenter på korte studietilbud til å trekke opp gjennomsnittsalderen.

Aldersfordelingen blant studentene framgår av Figur 2.1. Personer under 25 år utgjør halvparten av alle studentene, mens hele 30 prosent er 30 år eller eldre. Den relative fordelingen mellom de ulike aldersgruppene har holdt seg stabil de siste 15 årene. Samlet sett er norske studenter de tredje eldste i Europa. Det viser tall fra den store europeiske spørreundersøkelsen Eurostudent (Eurostudent VII, 2019). Her er gjennomsnittsalderen til norske studenter beregnet til 28,7 år.^[10] I aldersstatistikken for studenter er Norge dermed kun forbigått av Island, med en gjennomsnittsalder på 30,1 år og Finland med et gjennomsnitt på 29,0 år.

Høy alder er ikke nødvendigvis et problem i seg selv. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det ønskelig at unge mennesker kommer raskt i gang med høyere utdanning etter videregående skole. Samtidig er det bred politisk enighet om at også den voksne befolkningen bør ha god tilgang på høyere utdanning og muligheter for livslang læring. Det handler blant annet om å sikre at den enkeltes kompetanse er relevant for arbeidslivets behov gjennom hele yrkeslivet.

I et europeisk perspektiv er norske studenter også relativt gamle når de starter høyere utdanning. Norge er blant de 25 prosent av landene i Europa hvor studentene er eldst når de påbegynner utdanning. Dette må ses i sammenheng med at alderen for fullført videregående opplæring er noe høyere i Norge enn i mange andre land, og at det er relativt vanlig med opphold i utdanningsløpet etter videregående skole. Et opphold før studiene er vanlig også i de andre nordiske landene.

I Norge har hver femte student hatt et opphold på minst to år før de tar fatt på studiene.^[11] Å avtjene verneplikt, ta opp fag fra videregående, gå på folkehøgskole eller ta lønnet arbeid er vanlige årsaker til at mange venter med å studere. Opptaksreglene til høyere utdanning bidrar til at mange unge kommer sent i gang med utdanningen. Blant annet gir ordningen med tilleggspoeng eldre søkere konkurransefortrinn overfor yngre søkere. Regjeringen foreslår derfor endringer i opptaksreglene til høyere utdanning (Meld. St. 20 (2023 –2024)) med sikte på å få folk raskere i gang med høyere utdanning. Hvilken effekt dette vil ha på alderssammensetningen i høyere utdanning gjenstår å se.

En tydelig forskjell mellom yngre og eldre studenter handler om hvilke utdanninger de tar. Mens gjennomsnittsstudenten på gradsgivende studieprogram er om lag 26 år gammel, er studentene på de korte, ikke-gradsgivende utdanningene langt eldre. Gjennomsnittsalderen her er nesten 35 år. Blant studentene over 30 år tar nesten halvparten korte og ikke-gradsgivende utdanninger. Figur 2.2 viser aldersforskjellene mellom studenter på gradsgivende og ikke-gradsgivende utdanninger. Unge studenter er tydelig i overtall på gradsgivende studier. Nær halvparten av helgradsstudentene er yngre enn 24 år, og de aller fleste, 80 prosent, er 30 år eller yngre. Studentmassen på korte, ikke-gradsgivende studier derimot, er langt jevnere fordelt på flere aldersgrupper.

På de gradsgivende studiene er forskjellen i gjennomsnittsalder mellom studenter på ulike fagområder nokså liten. Studentmassen er yngst på naturvitenskapelige og tekniske fag (gjennomsnittsalder like under 25 år), og eldst på humanistiske fag (28,7 år). På andre fagområder varierer gjennomsnittsalderen stort sett fra 25 til 27 år. Aldersforskjellene henger til dels sammen med hvilket gradsnivå studentene er på. Blant de ulike typene gradsgivende programmer er gjennomsnittsalderen lavest på femårige integrerte mastergrader (23,8 år), der en høy andel av studentene på naturvitenskapelige og tekniske fag og mange lærerstudenter går. På den andre siden er det en høy gjennomsnittsalder blant studenter på toårige mastergrader (30,4 år), der en særlig stor andel av humaniorastudentene går. Når det gjelder korte, ikke-gradsgivende studier, er studentene eldst på lærerutdanning og pedagogikk (gjennomsnitt 39,1 år) og yngst på naturvitenskapelige og tekniske fag og samfunnsfag og juridiske fag (29,6 år).

Den faglige profilen og studietilbudet til lærestedene har betydning for alderssammensetningen til studentene ved de ulike institusjonene. Dersom vi ser bort ifra de minste institusjonene(under 2000 studenter) finner vi den laveste gjennomsnittsalderen blant gradsstudenter på de spesialiserte institusjonene BI (23,5 år) og NHH (24,3 år). Studentene på disse to høyskolene går utelukkende på studier i økonomi og administrasjon, uten at dette peker seg ut som et fagområde med spesielt unge studenter ved andre institusjoner. Den høyeste gjennomsnittsalderen har studentene ved VID, med 30 år. Her er det visse, særegne studieprogram (master i diakoni, master i verdibasert ledelse, master i familieterapi) som trekker opp snittet, mens studentene på for eksempel sykepleiestudiet ikke er eldre ved VID enn ved andre institusjoner. Ved samtlige andre institusjoner med mer enn 2000 studenter ligger gjennomsnittsalderen for gradsstudenter mellom 24,8 og 28,7 år. De som ligger høyest, har ofte et sterkt innslag av korte mastergrader eller andre særegne gradsstudier med høy gjennomsnittsalder.

Økt studietilbøyelighet

De siste tiårene har andelen av befolkningen som studerer, altså studietilbøyeligheten, økt. Figur 2.3 viser hvor stor prosentandel av to årskull, aldersgruppen 19–24 år og aldersgruppen 25–29 år, som er registrert i høyere utdanning for hvert av de siste 30 årene. I begge disse aldersgruppene har andelen som er i høyere utdanning økt ganske jevnt gjennom perioden. Mens 23 prosent av aldersgruppen 19–24 år studerte i 1993, har andelen økt til 37 prosent i 2023. For aldersgruppen 25–29 år har økningen vært mindre, fra 11 prosent i 1993 til 17 prosent 20 år senere. Totalt for disse to aldersgruppene har andelen som studerer, økt fra 32 prosent i 1992 til 54 prosent i 2023.

Den økte studietilbøyeligheten kan være et resultat av en rekke faktorer; flere tar videregående opplæring, økt velstandsnivå gjør det mulig for flere å utsette fulltidsarbeid, en stadig større del av arbeidsgiverne etterspør høy kompetanse og høyere utdanning gir mer stabile jobber og i mange tilfeller bedre lønn.

Kjønnsfordelingen i universiteter og høgskoler har vært stabil de siste 20 årene, med 40 prosent menn og 60 prosent kvinner. Slik er bildet også i 2023. Norge er blant landene i Europa som har høyest kvinneandel i høyere utdanning (Eurostudent VII, 2019). I Sverige er andelen kvinner på omtrent samme nivå som i Norge, mens den ligger noe lavere i Danmark, Finland, Frankrike og Italia. I Tyskland, derimot, er det omvendt: Her er 52 prosent av studentene menn.

Det er store kjønnsforskjeller mellom de ulike fagområdene, slik Figur 2.4 viser. Kvinneandelen er særlig stor innen helse-, sosial og idrettsfag, hvor om lag fire av fem studenter er kvinner. Også lærer- og pedagogikkutdanninger har en høy kvinneandel på 73 prosent. Lavest er kvinneandelen i naturvitenskapelige og tekniske fag, med 39 prosent. Også innen økonomi og administrasjon er kvinneandelen under snittet for sektoren, selv om over halvparten av studentene (54 prosent) er kvinner.

Fordi kjønnsbalansen blant studentene varierer mye mellom fagområdene, har studietilbudet ved de ulike institusjonene også stor betydning for kjønnssammensetningen deres. VID, med sitt undervisningstilbud primært innen helsefag, har en kvinneandel på hele 83 prosent. Tilsvarende gjelder for mange av de mindre, spesialiserte institusjonene. NHH, med sin faglige tyngde innen økonomi og administrasjon, har overvekt av mannlige studenter på 60 prosent.

Det er relativt små forskjeller i kjønnsfordelingen mellom de ulike utdanningsnivåene. Kvinneandelen er marginalt større innen studier på høyere nivå (61 prosent) enn på lavere gradsstudier (58 prosent). Størst ubalanse mellom kjønnene er det på korte, ikke-gradsgivende utdanninger, der nesten to av tre studenter er kvinner.

Figur 2.5 viser kvinneandelen blant studenter i ulike aldersgrupper. Nærmest kjønnsbalanse er det blant studenter fra 23 til 29 år, der fordelingen samlet sett er 56/44. Rundt 40 prosent av alle studenter befinner seg i dette alderssegmentet. Blant studenter som er 22 år og yngre (om lag en tredel av alle studenter), er fordelingen 61/39. Den kraftige ubalansen blant de aller yngste aldersgruppene er delvis en effekt av at kvinner i større grad enn menn begynner å ta høyere utdanning rett etter videregående. Generelt er kvinneovertallet størst blant de eldste studentene. Blant studenter fra 25 år og oppover øker kvinneandelen med stigende alder, fra 59 prosent blant 30-åringene til 68 prosent blant 39-åringene, og enda høyere blant de aller eldste. Samlet sett er kvinnene i gjennomsnitt rundt 1,5 år eldre enn menn på korte, ikke-gradsgivende studier, mens forskjellen er liten på gradsstudier (kvinner er her i gjennomsnitt 0,6 år eldre enn menn). Se vedleggstabell V2.1 for en oversikt over studentenes alder og kjønn per institusjon.

Figur 2.6 og Figur 2.7 viser hvor stor andel av menn og kvinner født mellom 1985 og 2002 som begynte å studere innen en gitt alder. Figurene inkluderer bare studenter som er født i Norge, og gir informasjon om hvor stor del av årskullene som ble født i Norge som har begynt å studere.^[12]

Studietilbøyeligheten er vesentlig høyere blant kvinner enn blant menn i alle årskull fra 1985 til 1997.^[13] Andelen menn som har begynt å studere innen fylte 24 år, har økt fra rundt 40 prosent for årskullene som er født på slutten av 80-tallet, til i underkant av 50 prosent for årskullene født mellom 1995 og 1997. For kvinner har andelen økt fra noe under 60 prosent for 1985-kullet til over 70 prosent blant dem som er født i 1997. Dermed er ikke bare studietilbøyeligheten høyere for kvinnene, den øker også mer over tid for kvinner enn for menn.

Blant kvinner er det riktignok en fallende tendens i antallet 19-åringer som begynner å studere blant årskullene mellom 1996 og 2000. Samtidig øker andelen som har begynt å studere innen de er 21 år i den samme perioden. Det vil si at flere begynner å studere senere i disse årskullene. For 2001-kullet, som ble 19 år det året koronapandemien begynte, økte andelen kvinner som begynte å studere som 19-åringer brått til 30 prosent, fra 25 prosent for årskullet før. For menn ser vi igjen en mindre tilsvarende økning, fra 14 til 16 prosent. For 2003-kullet er andelen som begynte å studere som 19-åringer tilbake igjen til nivået før pandemien for både kvinner og menn.

God tilgang til utdanning i hele landet er et sentralt politisk mål (Meld. St. 14 (2022-2023)). Derfor er kunnskap om institusjonenes geografiske nedslagsfelt og arbeidsdeling viktig. I dette kapittelet ser vi på hvor de ulike institusjonene rekrutterer sine studenter, og i hvor stor grad institusjonene har studenter som hører hjemme i samme fylke som campus.^[14]

Av studentene i høyere utdanning i 2023 studerte totalt halvparten på campus i hjemfylket. Figur 2.8 viser hvor stor andel av de ulike institusjonenes studenter som hører hjemme i fylket der de studerer. Blant institusjonene med stor andel studenter fra hjemfylket finner vi særlig høyskoler og universiteter med mye profesjonsutdanninger. Høyest er andelen ved HiØ, der 74 prosent hører hjemme i Viken. Nest høyest andel studenter fra eget fylke har UiS med 71 prosent. Lavest andel av alle har OsloMet, hvor 36 prosent av studentene ved universitetets studiesteder hører hjemme i fylket hvor studiestedet er plassert. Den lokale rekrutteringen ved Oslo-Met er imidlertid større enn hva dette tallet skulle tilsi. Ved studiested Oslo hører 35 prosent av studentene hjemme i Oslo, mens 30 prosent hørte til Viken. For studiested Kjeller kommer 39 prosent av studentene fra Viken, og 21 prosent fra Oslo. Ellers er det, ikke overraskende, de mer spesialiserte institusjonene som har flest studenter fra andre fylker.

Forskjellene mellom institusjoner henger her som alltid sammen med faglig profil og forskjeller i studietilbud. Figur 2.9 viser hvor stor andel av studentene som har campus i hjemfylket fordelt etter studium. Her er mønsteret tydelig. Øverst i tabellen, med mellom 60 og 70 prosent studenter fra hjemfylket, finner vi profesjonsutdanninger innenfor helse- og sosialfag og lærerutdanning. Nederst finner vi de mer spesialiserte utdanningene som tilbys ved færre studiesteder. Resultatene er i tråd med SSBs undersøkelse fra 2022 om bosetting etter endt utdanning (Statistisk sentralbyrå, 2022). Kartleggingen så på kandidater som hadde fullført en «velferdsutdanning»^[15] i 2014–2015, og konkluderte at en betydelig større andel «velferdskandidater» enn andre kandidater fullførte sin utdanning i eget fylke og egen landsdel. I tillegg var en betydelig større andel «velferdskandidater» enn andre kandidater bosatt i eget fylke og egen landsdel både to og fem år etter endt utdanning.

Studiebarometeret for 2023 inneholdt spørsmål om hva nærhet til hjemsted betydde for valg av studiested (NOKUT, 2024). Det at studiestedet er nært hjemstedet var i størst grad viktig for valg av studiested blant studentene i Drammen (56 prosent), på Stord (55 prosent), i Porsgrunn (53 prosent) og i Halden (52 prosent). Minst viktig var nærhet til hjemstedet for studenter i Trondheim (11 prosent).

Det er godt etablert at unge med høyt utdannede foreldre i større grad selv tar høyere utdanning enn unge som ikke har foreldre med høyere utdanning (Grendal, 2022). Blant dem som begynner å studere ved universiteter og høyskoler, er det også store forskjeller mellom ulike studier når det gjelder foreldrenes utdanningsnivå. Regjeringen vil våren 2025 legge fram en stortingsmelding om sosial utjevning og mobilitet.

Figur 2.10 viser en oversikt over utdanningsnivået til studentenes foreldre for ulike utdanninger. Inkludert i figuren er i hovedsak de samme utdanningene som i Figur 2.8, det vil si store profesjonsutdanninger i tillegg til kategorier av disiplinutdanninger på bachelor- og masternivå.^[16] På studier som krever et høyt karaktersnitt for å komme inn, har en større andel av studentene foreldre med høyere utdanning. På medisinstudiet og masterstudiene i teknologifag og rettsvitenskap har rundt 80 prosent av studentene minst én forelder med høyere utdanning. Andelen med minst én forelder som har mastergrad er høyest på medisinstudiet, med 46 prosent. I motsatt ende finner vi barnehagelærerutdanning og utdanning i vernepleie, barnevern og sosialfag, samt PPU for yrkesfag. På disse studiene har rundt 40 prosent av studentene minst én forelder med høyere utdanning.

Dersom vi sammenligner Figur 2.10 med Figur 2.8, ser vi at mange av de samme utdanningene der studentenes foreldre har lav utdanning i stor grad rekrutterer studenter til studiesteder i eget fylke. Aller tydeligst er det for barnehagelærer- og vernepleierutdanningene, som ligger helt i bunnen når det gjelder foreldrenes utdanning og helt i toppen når det gjelder andelen studenter som kommer fra det fylket hvor studiestedet ligger. Også for andre helse-, sosial- og lærerutdanninger ser vi den samme tendensen. Cand.-med.-utdanningen skiller seg noe ut ved at den har den aller høyeste andelen studenter med høyt utdannede foreldre, samtidig som en relativt høy andel av studentene (nesten 60 prosent) rekrutteres fra det fylket studiestedet ligger i. På masterstudiene i teknologifag, som også har en svært høy andel studenter med høyt utdannede foreldre, rekrutteres til sammenligning bare 40 prosent av studentene fra det fylket studiestedet ligger i.

Andelen med uoppgitt eller manglende data for foreldrenes utdanning varierer ellers stort sett mellom 1 og 10 prosent for de fleste utdanninger. Dette gjelder særlig studenter med foreldre som har innvandret eller studenter som selv har innvandret. Visse utdanninger, som farmasi og bioingeniør, har en særlig høy andel innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn i studentmassen. Dette ser vi igjen i andelen med uoppgitt eller manglende verdi i Figur 2.10. For disse utdanningene er det derfor en særlig stor usikkerhet i hvor stor andel av studentene som har foreldre med høyere utdanning. Se ellers kapittel 2.5 om studenter med innvandrerbakgrunn.

Andelen studenter med innvandrerbakgrunn^[17] økte fra 16,2 prosent i 2022 til 17,2 prosent i 2023 (Figur 2.11). Det er den største økningen på ett år de siste 10 årene. Det er særlig andelen innvandrere fra landgruppe 2^[18] som øker. I 2023 tilhørte 8,7 prosent av studentmassen, eller 25 900 studenter, denne gruppen. 3,8 prosent av studentene er innvandrere fra landgruppe 1^[19], mens totalt 4,8 prosent er norskfødte med innvandrerbakgrunn (de fleste av disse er fra landgruppe 2). Samtidig som gruppen av innvandrere fra land utenfor EU/EØS øker ved universiteter og høyskoler, går antallet internasjonale studenter fra disse landene ned. Dette er nærmere omtalt i kapittel 4.4.

Norskfødte med innvandrerforeldre har en markant høyere studietilbøyelighet enn både innvandrere og den øvrige befolkningen. Andelen norskfødte med innvandrerforeldre i alderen 19–24 år som studerer er 47 prosent, mot 24 prosent av innvandrerne og 38 prosent av den øvrige befolkningen. Figur 2.12 viser andelene når man også deler opp etter kjønn. Den høyeste andelen i aldersgruppen 19–24 år finner vi da blant norskfødte kvinner med innvandrerforeldre. Av disse er 55 prosent registrert som studenter i høyere utdanning. I motsatt ende finner vi gruppen av mannlige innvandrere, der andelen studenter er 18 prosent.

Humanistiske og estetiske fag er det fagfeltet der innvandrere utgjør den største andelen (17 prosent). Mer enn 40 prosent av innvandrerne på dette fagfeltet studerer språkfag.^[20] Deretter følger naturvitenskapelige- og tekniske fag, der innvandrere utgjør 14,6 prosent, og helse-, sosial- og idrettsfag (14 prosent). Det er på disse fagområdene vi finner de høyeste antallene innvandrere, med rundt 8000 på hver. Nesten 40 prosent av de innvandrede studentene på naturvitenskapelige- og tekniske fag går på ulike studier innen informasjons- og datateknologi. Særlig mange av disse går på bachelorstudier i informatikk, IKT og dataingeniør. Blant innvandrerne på helse-, sosial- og idrettsfag går 30 prosent på bachelorstudiet i sykepleie og ytterligere 10 prosent på andre pleie- og omsorgsfag.^[21] Norskfødte studenter med innvandrerforeldre utgjør den største andelen på naturvitenskapelige- og tekniske fag (7 prosent), og rundt halvparten av disse studerer informasjons- og datateknologi.^[22]

Når det gjelder spesifikke gradsstudier, er andelen studenter med innvandrerbakgrunn høyest på masterstudiet i farmasi (45 prosent innvandrere og 25 prosent norskfødte med innvandrerforeldre) og masterstudiet i odontologi (23 prosent innvandrere og 17 prosent norskfødte med innvandrerforeldre). Andelen er særlig lav på grunnskolelærerutdanningen (4 prosent innvandrere og 4 prosent norskfødte med innvandrerforeldre). For flere studier, se vedleggstabell V2.4.