Tilstandsrapport for høyere utdanning 2024

I 2023 rapporterte universiteter og høyskoler samlede driftsinntekter på 60,6 milliarder kroner. Dette markerer et skifte etter en periode med kontinuerlig vekst, både i nominelle tall og etter justering for prisstigning. De prisjusterte driftsinntektene til institusjonene har, etter å ha steget jevnt fra 2014 til 2021, gått ned to siste årene. Fra 2014 til 2021 økte finansieringen med 17,5 prosent målt i faste kroner. Imidlertid viste både 2022 og 2023 en reduksjon i driftsinntektene sammenlignet med foregående år målt på samme måte. Nedgangen etter 2021 kan trolig delvis forklares med den ekstraordinære situasjonen under pandemien med rekordhøye studenttall og en rekke tidsavgrensede pandemitiltak.

Målt som andel av statsbudsjettet endret tilskudd til universiteter og høyskoler seg lite mellom 2014 og 2022. I både 2014 og 2022 representerte tilskuddene til universiteter og høyskoler 2,73 prosent av utgiftene på statsbudsjettet. I 2023 sank derimot denne utgiftspostens andel til 2,55 prosent av statsbudsjettet, det laveste nivået for tiårsperioden.

Figur 9.1 viser driftsinntektene til universiteter og høyskoler 2014­­–2023­ fordelt på hovedinntektskilder, mens tabell V9.1 viser utviklingen i samme periode på institusjonsnivå. For de statlige institusjonene viser den siste tiårsperioden en svak nedgang i statlige bevilgningers andel av den samlede finansieringen. De to siste årene har statlige bevilgninger utgjort 77 prosent av statlige institusjoners driftsinntekter. Den inntektskilden som har økt relativt sett mest både siste år og de siste fem årene, er finansiering fra EU. I nominelle beløp ble finansieringen fra EU doblet i perioden 2018–2023. Utgangspunktet var imidlertid lavt, og samlet sett utgjorde slik finansiering også i 2023 bare to prosent av de samlede driftsinntektene til de statlige institusjonene.

De økonomisk sett viktigste finansieringskildene etter statstilskuddet er forskningsfinansiering fra Forskningsrådet (8 prosent) og virksomhet som samles i posten «annen bidrags- og oppdragsfinansiert virksomhet» (9 prosent). Kapittel 8.4 viste at det er store forskjeller mellom institusjonene i hvor mye finansiering de mottar fra Forskningsrådet. Mens høyskolene HVO, HiØ og HINN mottok henholdsvis 0, 1 og 2 prosent av driftsinntektene fra Forskningsrådet, var tilsvarende tall for UiB, NMBU, NTNU og UiO mellom 10 og 13 prosent. Av de store, statlige breddeinstitusjonene ligger UiT og UiS i en mellomposisjon, med henholdsvis 6 og 7 prosent.

Synkende inntekter fra næringslivet

Bidragsfinansiert aktivitet er prosjekter der institusjoner henter støtte fra nasjonale og internasjonale kilder til egne aktiviteter uten at det foreligger krav om motytelse. Prosjekter med støtte fra Forskningsrådet, RFF og fra EUs rammeprogram er viktige eksempler på bidragsfinansiert aktivitet. Oppdragsfinansiert aktivitet er prosjekter utfører mot betaling fra ekstern oppdragsgiver, og hvor det er krav om motytelse når kontrakten inngås. Eksempler på slik virksomhet er oppdragsforskning, analyse- og konsulentoppdrag eller etter- og videreutdanningskurs. Mens finansiering fra Forskningsrådet, RFF og EU skilles ut som egne poster i regnskapet til institusjonene, samles resterende bidrags- og oppdragsinntekter i posten «andre BOA-inntekter». Som indikator kan denne være et uttrykk for institusjonenes samspill med samfunnet gjennom et bredt spekter av aktører i offentlig sektor og næringsliv og blant frivillige institusjoner.

Mens forskjeller i finansiering fra Forskningsrådet tydelig reflekterer det institusjonsvise mønsteret vi så i kapittel 8, sammenfaller ikke forskjellene i «andre BOA-inntekter» med systematiske skiller mellom institusjonene. Blant de statlige institusjonene har SH høyeste andel andre BOA-inntekter med 17 prosent, mens andelen ved HiM var bare 2 prosent. Ellers er forskjellene blant de større, statlige institusjonene relativt små. Ved de fleste av disse institusjonene utgjør denne typen inntekter mellom 6 og 10 prosent. Figur 9.2 viser de statlige institusjonenes andre bidrags- og oppdragsinntekter per faglige årsverk. Tabell V9.2 viser tidsserie for både statlige og private institusjoner.

Tabell V9.3 viser fordelingen av andre BOA-inntekter fordelt på kilde for perioden 2014–2023. Her er det en tydelig trend at næringslivets andel av denne type finansiering synker. I 2014 stod næringslivet for 22 prosent av slik finansiering, mens den i 2018 var redusert til 18 prosent, og i 2023 til 13 prosent.

For de private institusjoner samlet utgjorde statstilskuddet i 2023 43 prosent av totale inntekter. Andelen er tilnærmet den samme som i 2014. Her er det store variasjoner mellom institusjonene, fra 24 prosent ved BI til 90 prosent ved LDH. Institusjonene med lavt statstilskudd henter en større del av inntektene fra studieavgifter, se nærmere om dette i neste kapittel.

Selv om finansieringsmønsteret blant de private samlet sett har endret seg lite over tid, er det betydelige endringer for enkeltinstitusjoner. For den største av institusjonene, BI, har statstilskuddets andel økt fra 18 til 24 prosent siden 2014. Tilsvarende har andelen til «andre inntekter», som for BIs del i hovedsak er studieavgifter, sunket fra 79 til 69 prosent.

Flertallet av de private institusjonene har tyngdepunktet av sin virksomhet på utdanning, og i mindre grad på forskning. Samlet sett utgjør ekstern forskningsfinansiering en marginal del av inntektene for de private, men det er forskjeller mellom institusjonene. Relativt sett mottok MF i 2023 mest ekstern forskningsfinansiering, 6 prosent av inntektene kom fra Forskningsrådet og 2 prosent kom fra EU-finansiering. DMMH fikk 4 prosent av sine inntekter fra Forskningsrådet, mens tallet for både BI og HK var 1 prosent.

Studie- og eksamensavgifter ved private høyskoler

Mens det ordinære studietilbudet ved statlige universiteter og høyskoler etter loven er gratis for studentene, kan private institusjoner kreve studieavgifter. Som omtalt ovenfor er det stor forskjell i måten de private institusjonene er finansiert på og nivået på studieavgiftene varierer kraftig mellom institusjonene. Figur 9.3 viser at nivået på studie- og eksamensavgifter varierer fra litt over 5000 kroner ved DMMH til 88 000 ved HFDK. De to største institusjonene, som i 2023 til sammen hadde 73 prosent av studentene, hadde begge i overkant av 60 000 kroner i eksamens- og studieavgift per student det året.

Studietilsynsforskriften forutsetter at minst 20 prosent av fagmiljøet tilknyttet studiet består av ansatte med førstestillingskompetanse^[72], mens kravet for masterstudier er 50 prosent. De siste ti årene har personer med førstestillingskompetanse utgjort en stadig større andel av faglig ansatte ved universiteter og høyskoler. Utviklingen har framfor alt vært preget av at institusjoner som i begynnelsen av perioden hadde en lav andel ansatte med slik kompetanse, har økt andelen betydelig. I 2014 stod NTNU, UiO, UiB og UiT for 54 prosent av alle årsverk i førstestillinger (de fire toppstillingene) og 59 prosent av alle årsverk utført av ansatte med førstestillingskompetanse (se fotnote 72). I 2023 var tilsvarende andeler henholdsvis 47 og 53 prosent. Institusjonene som i dag har den høyeste andelen faglig ansatte med førstestillingskompetanse, hadde omtrent samme andel for ti år siden, omkring 90 prosent. Figur 9.4 viser andelen faglig ansatte med førstestillingskompetanse per institusjon i 2023, mens tabell V9.18 og V9.19 viser henholdsvis førstestillinger og førstestillingskompetanse per institusjon siste ti år.

Figur 9.5 viser hvordan andelen førstestillingskompetanse har økt fra 71 til 77 prosent de siste ti årene, og hvordan veksten er fordelt på ulike stillingskategorier.

Blant de statlige er det særlig de institusjonene som har blitt eller er i prosess for å bli universitetet, som har hatt stor økning i andelen førstestillingskompetanse de siste ti årene (HVL, USN, OsloMet og HINN). OsloMet hadde i 2023 en andel med førstestillingskompetanse på 72 prosent, som plasserer institusjonen nært opp mot UiA og UiS. Det må imidlertid ses i sammenheng med at OsloMet også omfatter flere forskningsinstitutter. HVL, HINN og USN hadde i 2023 alle en andel årsverk førstestillingskompetanse på mellom 63 og 68 prosent.

Sammensatte kompetansebehov i profesjonsutdanningene

Stortingsmeldingen fra 2024 om profesjonsutdanninger rettet oppmerksomheten mot den spenningen som har kjennetegnet profesjonsutdanningene og de siste årenes prioritering av forskning og forskerkompetanse knyttet til disse utdanningene (Meld. St. 19 (2023–2024)). Meldingen la vekt på at det det ikke er tilstrekkelig at utdanningene er forskningsbaserte, de skal også være erfaringsbaserte. Ifølge meldingen er vektlegging av erfaringsbasert kunnskap kommet under press, og det kan være vanskelig for både institusjoner og ansatte å balansere de to dimensjonene. For institusjonene handler dette mye om rekruttering – det å sette sammen et fagmiljø som kan vareta både det praksisnære, det erfaringsbaserte og forskningsdimensjonen.

Hvordan tenker de institusjonene som de siste årene har økt innslaget av førstestillingskompetanse seg utviklingen framover? I hvilken grad og på hvilken måte er institusjonene opptatt av balanse mellom ulike typer kompetanse? Årsrapportene fra institusjonene kan si noe om hvilke ambisjoner de har for førstestillingskompetanse utover dagens nivå. Hovedinntrykket er at alle institusjonene ønsker seg fortsatt vekst i andelen faglig ansatte med førstestillingskompetanse. OsloMet hadde et mål om 74 prosent i 2022 (OsloMet, 2023), og begrunner dette blant annet slik: «Ansatte med forskerutdanning og spesielt professorer har betydelig høyere forskningsproduksjon enn andre faglige ansatte». UiS uttrykker også mål om videre vekst, men de siste fire årene har andelen vært omtrent uendret. UiA fastslår at det å gjøre krav om førstestillingskompetanse til hovedregel ved ansettelse i faste vitenskapelige stillinger, er ett av flere tiltak for å øke andelen førstestillinger (Universitetet i Agder, 2023)

NU skrev i årsrapporten for 2022 at institusjonen siden fusjonen i 2015 har hatt utfordringer med å øke andelen ansatte med første- og toppkompetanse til tross for målrettet kompetanseheving og rekruttering ved alle fakulteter (Nord universitet, 2023). Andelen førstestillingskompetanse ved NU økte jevnt fra 52 prosent i 2014 til 62 prosent i 2019, men har deretter holdt seg nokså stabilt (63 prosent i 2023).

HINN hadde en tydelig økning i førstestillingskompetanse fra 2021 til 2022, mens HVL økte fra 59 prosent i 2022 til 63 prosent i 2023. Begge tilfellene var i tråd med de respektive institusjonenes ambisjoner og strategier (Høgskolen i Innlandet, 2022; Høgskulen på Vestlandet, 2023).

De institusjonene vi har omtalt i avsnittene over, har enten blitt universitet eller er i prosess for universitetsstatus. HiØ, en av få gjenværende statlige høyskoler uten universitetsambisjoner, ga i sin årsrapport for 2022 uttrykk for at daværende kompetanseprofil var hensiktsmessig. Institusjonen vektla behovet for balansen mellom kompetansetyper med tanke på utdanningenes egenart:

Vedleggstabell V9.19 viser andel og antall årsverk med førstestillingskompetanse per institusjon. Ved mange institusjoner kan imidlertid det institusjonsvise gjennomsnittet skjule store skiller mellom fagmiljøer. Forskjellene mellom fagområder preger de fleste institusjonene i større eller mindre grad. Lavest er andelen førstestillingskompetanse innenfor helse- og sosialfag, mens teknologi og naturvitenskap har høyest andel. Ved NU, for eksempel, var andelen førstestillingskompetanse ved Fakultet for helsevitenskap 44 prosent, mens den var 79 prosent ved fakultet for biovitenskap og akvakultur. Ved UiS hadde Det helsevitenskapelige fakultet 61 prosent førstestillingskompetanse, mens Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet hadde hele 93 prosent.^[73]

Blant de private institusjonene har MF og BI den høyeste andelen førstestillingskompetanse, med henholdsvis 87 og 91 prosent. Om vi ser bort fra de minste institusjonene, har VID hatt den sterkeste veksten de siste ti årene blant de private. Men i likhet med statlige institusjoner er også VID de siste årene preget av utflating i andelen førstestillingskompetanse innenfor helsefag.

Kompetanseheving og andre indikatorer

Hva innebærer det for de institusjonene som over tid øker andelen faglig ansatte med førstestillingskompetanse? På grunnlag av indikatorene vi rår over her, er det vanskelig å se noen sammenheng mellom førstestillingskompetanse og utdanningskvalitet. Ser vi på studentenes gjennomføring, ser vi ingen tydelig sammenheng med fagmiljøenes kompetanseprofil. På et overordnet nivå er det en tydelig sammenheng mellom andelen med førstestillingskompetanse og omfanget av publisering. Direkte sammenlikninger er imidlertid vanskelig å gjøre blant annet på grunn av store variasjoner mellom fag i publiseringspraksis. Institusjoner som de siste ti årene har hatt sterk vekst i andelen førstestillingskompetanse, har i samme periode også økt publiseringen mye. Samtidig ser vi også at institusjoner med lavere vekst i andelen førstestillingskompetanse, som HiØ, kan ha økt publiseringen minst like mye. En avlesbar konsekvens av utviklingen er derimot at de faglig ansatte utdanner noe færre studenter enn tidligere. I kapittel 5.7 så vi hvordan antallet studiepoeng per faglig årsverk har hatt en jevn nedgang de siste ti årene for sektoren som helhet. Denne nedgangen ses i sterkest grad ved institusjoner som har hatt betydelig vekst i andel ansatte med førstestillingskompetanse i disse årene.

Antallet ansatte i høyere utdanning har vært i sterk vekst de siste ti årene. Antallet årsverk totalt for sektoren økte fra 34 000 i 2014 til 43 200 i 2023, en vekst på 28 prosent. For de private institusjonene var veksten i tiårsperioden langt høyere, hele 58 prosent. Veksten fra 2022 til 2023 var klart svakere enn i årene før, antallet årsverk økte med bare 0,6 prosent.

Den sterke veksten i den siste tiårsperioden er ulikt fordelt i sektoren. Blant institusjonene med sterkest vekst i antallet årsverk finner vi de yngre universitetene og høyskoler. Den høyeste veksten de siste ti årene har UiA (65 prosent) og UiS (62 prosent), mens også fire andre institusjoner hadde en vekst på mellom 41 og 56 prosent, slik det går fram av Figur 9.6. I perioden 2014–2022 varierte den årlige veksten mellom 2,3 og 4,1 prosent, men fra 2022 til 2023 økte tallet på utførte årsverk i sektoren bare med 0,6 prosent.

Figur 9.6 viser også forholdet mellom veksten i totalt antall årsverk og veksten i antall studenter for de statlige institusjonene. For sektoren samlet var økningen i antall registrerte studenter på 17 prosent i perioden, mot 28 prosent i antall årsverk.

Tilstandsrapporten for høyere utdanning har tidligere inkludert et oppslag med forholdstall mellom faglige og administrative årsverk. For bedre å kunne se omfanget av faglige årsverk i lys av hele institusjonens virksomhet vil vi her i stedet vise andelen faglige årsverk av det totale antallet årsverk ved institusjonene, inkludert «øvrige stillinger». Tabell V9.21 viser antall og andel faglige årsverk per institusjon for årene 2020 til 2023. Endringene fra 2020 til 2023 er små. For sektoren samlet utgjorde faglige årsverk i 2023 62 prosent av totalt antall årsverk. Figur 9.7 viser andelen årsverk i faglige stillinger for de statlige institusjonene. Også for denne indikatoren ser vi et mønster med de mest forskningstunge breddeinstitusjonene og spesialiserte institusjoner på den ene siden, og yngre universiteter og høgskoler på den andre. Mens UiO og UiB i 2023 hadde i underkant av 60 prosent faglige årsverk, var andelen ved HVL og HiM om lag 70 prosent.

Det kan være flere grunner til disse forskjellene. Høyere forskningsaktivitet medfører økte administrative oppgaver knyttet til forvaltning av forskningsmidler og publisering, jf. de store institusjonsforskjellene vi så i kapittel 8. Videre vil et bredt fagtilbud med mange små fag med lave studenttall kunne tilsi økt administrativt behov sammenliknet med de store studentkullene som kjennetegner mange av profesjonsutdanningene. I kapittel 4 så vi at institusjonene som her har lavere andel faglige årsverk, også gjennomgående har et større omfang av internasjonalisering og mobilitet. Det krever administrative ressurser. Derfor reflekterer også denne indikatoren i stor grad institusjonenes egenart og profil.

For de private institusjonene samlet utgjorde faglige årsverk 58 prosent av alle årsverk i 2023. Dette tallet er imidlertid sterkt preget av tallene for de to største institusjonene, BI og HK der faglige årsverk ifølge denne statistikken utgjorde bare 46 og 52 prosent i 2023. Ved flertallet av private institusjoner er andelen høyere.

Mål om kjønnsbalanse i høyere utdanning har flere dimensjoner. Det kan handle om likestilling og rettferdighet og dessuten om arbeidsmiljø. I tillegg er mangfoldig fagmiljø positivt med tanke på læring, undervisning og forskning, og slik sett er institusjonenes arbeid for bedre kjønnsbalanse også en del av deres kvalitetsarbeid (Lagesen, 2021).

Blant studentene har kjønnsbalansen ikke endret seg særlig de siste tjue årene. I hele denne perioden har det vært om lag 60 prosent kvinnelige og 40 prosent mannlige studenter, se kapittel 2.2. Tabell V9.28 viser andelen kvinner i ulike faglige stillinger de siste ti årene. Tabell V9.27 viser andel kvinner i professor- og dosentstillinger, mens V9.29 viser andelen kvinner av nye professorer. Høyest er kvinneandelen blant universitets- og høgskolelektorer (65 prosent) og førstelektorer (60 prosent). Av stipendiatene var 56 prosent kvinner i 2023, mens andelen var betydelig lavere blant postdoktorene med 46 prosent. For stillingskategoriene førsteamanuensis, dosent og professor var kvinneandelene henholdsvis 51, 45 og 37 prosent.

Figur 9.8 viser kjønnsbalansen for studenter og ulike stillingsgrupper per institusjon. Det er store forskjeller mellom institusjonene i kjønnsbalansen, men forskjellene varierer med stillingstypene. Kun tre av institusjonene i Figur 9.8 hadde overvekt av mannlige stipendiater i 2023, NHH, NTNU og HiØ. I kjønnsfordelingen blant førsteamanuensene skiller to institusjoner seg ut. Ved både BI og NHH utgjorde menn om lag to tredeler av ansatte i denne stillingskategorien. For flertallet av institusjonene varierte andelen kvinner mellom 45 og 55 prosent. OsloMet og VID skiller seg ut med en kvinneandel blant førsteamanuensene på 62 og 71 prosent.

For professor- og dosentstillingene samlet er det institusjonsvise mønsteret i hovedsak det samme, men forskjellen mellom institusjonene er større. Sammenhengen mellom institusjonenes faglige profil og kjønnsbalanse er tydelig, teknologi- og økonomifag har for eksempel en høy andel menn. NHH skiller seg ut med bare 19 prosent kvinner i disse stillingskategoriene. De fleste institusjonene i Figur 9.8 har en kvinneandel i gruppen professorer og dosenter på mellom 30 og 40 prosent. Ved fire av institusjonene med store innslag av profesjonsutdanning er kvinner i flertall blant professorer og dosenter. Høyest var kvinneandelen ved VID, med hele 77 prosent.

Sammenhengen mellom fagområde og kjønnsfordelingen blir enda tydeligere når vi ser på forskjellige enheter ved en og samme institusjon. Ved HVL, for eksempel, er kvinneandelen i undervisnings- og forskerstillinger hele 82 prosent ved Fakultet for helse og sosialvitskap, men bare 33 prosent ved Fakultet for ingeniør- og naturvitskap og 37 prosent ved Fakultet og samfunnsvitskap. For USN er tallene for sammenliknbare enheter tilnærmet identiske. Fakultetene med henholdsvis høyest og lavest kvinneandel har 83 og 19 prosent kvinner.

En skal derfor være varsom med å tolke de institusjonsvise gjennomsnittene. En bedring av kjønnsbalansen innenfor et avgrenset fagmiljø kan samtidig svekke den samlede kjønnsbalansen for institusjonen sett under ett. Verdien av mangfold ligger i det enkelte fag- og læringsmiljøet.

Indikatorrapporten presenterer statistikk om kjønnsbalansen i norsk forskning etter sektor. Tall fram til 2021 viste hvordan kvinneandelen i næringslivet hadde flatet ut, mens andelen i instituttsektoren og ved universiteter og høyskoler hadde vokst jevnt og trutt de siste ti årene. Ifølge indikatorrapporten utgjorde kvinnene i 2021 51 prosent av forskerne ved universiteter og høyskoler. I likhet med mønsteret som har kommet fram i dette kapittelet, viser Indikatorrapporten til at kvinneandelen er høyest ved «nye universiteter» og høyskoler (Forskningsrådet, 2023).

Figur 9.9 viser utviklingen i kvinneandelen i faglige toppstillinger de siste ti årene. De siste ti årene har kvinneandelen i dosent og professorstillinger økt fra 27 til 37 prosent. Mens kjønnsfordelingen på et hvert tidspunkt er preget av historiske forhold, gir fordelingen blant nye professorer et annet tidsbilde. Blant nye professorer ved universiteter og høyskoler var det både i 2022 og 2023, se tabell V9.29. Med unntak for teknologi varierer kvinneandelen blant nye professorer i 2023 mellom 43 (humaniora) og 50 prosent (samfunnsvitenskap). Innenfor teknologi var bare 5 av 29 nye professorer i 2023, eller 17 prosent, kvinner. Det siste tiåret har vært en tid med omfattende nyrekruttering til sektoren. Denne veksten vil ventelig ikke fortsette i tiden som kommer. Den historiske rekrutteringen til stillinger ved universiteter og høyskoler vil derfor prege sektoren også i tiden framover.

Det har lenge vært et politisk mål å redusere bruken av midlertidige ansettelser ved universiteter og høyskoler. Samtidig står universitets- og høyskolesektoren overfor noen særegne utfordringer. På samme tid som det er et mål å redusere midlertidigheten, er det et mål å øke innslaget av ekstern, prosjektbasert og tidsavgrenset finansiering. Utfordringene med midlertidighet er i hovedsak knyttet til denne delen av virksomheten i sektoren, og dette innebærer at ulike institusjoner er ulikt eksponert for midlertidighetsutfordringer, gitt forskjellene i omfanget av eksternt finansiert forskning (kapittel 8).

Tallene som måler midlertidighet, viser en betydelig nedgang siden 2016, som er så langt tilbake vi har sammenliknbare tall. Figur 9.10 viser andelen av årsverkene i sektoren utført av midlertidig ansatte for tre stillingsgrupper.

Størst har nedgangen vært for ansatte i administrative stillinger. For denne ansattgruppen er tallet på midlertidige årsverk redusert fra 14 prosent i 2016 til 8,8 prosent 2023, og dermed omtrent til gjennomsnittsnivået for øvrig arbeidsliv. Størst innslag av midlertidige ansettelser har det over tid vært i undervisnings- og forskerstillinger, men også her har tallene sunket mye, fra 16,8 prosent i 2016 til 11,3 prosent i 2023. Det er en nedgang på 33 prosent. Den tredje kategorien, «støttestillinger til undervisning og forskning», teller færrest ansatte, og har bare hatt marginal nedgang i midlertidigheten i perioden, fra 12,9 til 11,4 prosent fra 2016 til 2023.

Figur 9.11 viser tydelig at spørsmålet om midlertidighet primært gjelder ved ekstern finansiering.

For den delen av virksomheten som er finansiert over grunnbevilgningen, skiller universiteter og høyskoler seg lite fra arbeidslivet ellers. I 2023 lå omfanget av midlertidighet i underviser- og forskerstillinger ett prosentpoeng over gjennomsnittet for arbeidslivet samlet. De to andre stillingsgruppene lå på eller marginalt under gjennomsnittet. For eksternt finansiert virksomhet er tallene vesentlig høyere, selv om andelen midlertidige årsverk i undervisnings- og forskningsstillinger har sunket fra 61 prosent 2016 til 35 prosent i 2023.

Det er denne nedgangen i andelen midlertidige undervisnings- og forskerårsverk i den eksternt finansierte virksomheten som ligger bak den nokså jevne nedgangen over tid vi så i Figur 9.10.

Tabellene V9.31, V9.32 og V9.33 viser andelen midlertidige årsverk i de ulike stillingskategoriene per institusjon på tvers av finansieringsformer. Tabellene viser at det bak nasjonale gjennomsnitt og trender er store forskjeller mellom institusjonene. Fra statistikken alene er det likevel ikke lett å lese ut noe mønster. For undervisnings- og forskerstillinger har UiO det høyeste tallet i statistikken, med 17,4 prosent midlertidige årsverk i 2023. Dette er langt høyere enn på mange måter sammenliknbare UiB, som hadde 10,8 prosent midlertidige årsverk i samme kategori. To andre institusjoner som også har mange innbyrdes fellestrekk, UiS og UiA, har også temmelig ulike verdier her, med henholdsvis 12,3 og 7,6 prosent midlertidige årsverk.

De praktiske implikasjonene av skillet mellom «fast» og «midlertidig» er likevel ikke alltid like klare. Khrono skrev i 2021 at den omfattende nedgangen i midlertidighet for eksternt finansierte stillinger de seneste årene skyldtes at stadig flere ble «fast midlertidig ansatt» (Tønnessen, 2021). For UiB har universitetsstyret vedtatt at hovedregelen skal være fast ansettelse også i eksternt finansierte prosjekter når varigheten er lengre enn to år (Universitetet i Bergen, 2024). Et tilsvarende tiltak er ikke innført av UiO. Da UiO sitt styre diskuterte midlertidighet i februar 2024, kom det fram ulike syn på verdien av faste ansettelser ved midlertidig ekstern finansiering, der den ansatte vil kunne sies opp når finansieringen opphører (Universitetet i Oslo, 2024).

Dette er trolig med på å forklare den store forskjellen mellom UiB og UiO. Videre viser UiO til endringer i registreringen som avdekker «usynlig midlertidighet» ved å overføre ansatte på timeskontrakter til månedskontraker. Sistnevnte rapporteres i motsetning til førstnevnte som midlertidige. Dersom andre institusjoner gjør samme grep, vil andelen midlertidige i statistikken kunne økes også der.

Rapporten fra PROBA Samfunnsanalyse til Kunnskapsdepartementet i 2023 om midlertidighet og ekstern finansiering avdekket store ulikheter i synet på midlertidighet (PROBA samfunnsanalyse, 2023). En av anbefalingene var at Kunnskapsdepartementet bør avklare tydeligere hva som er akseptabel og hva som er uønsket midlertidighet for sektoren. Det vil kunne være et bedre utgangspunkt for en mer samlet tilnærming i sektoren i arbeidet med midlertidighet og vilkår for ansettelser.