Tilstandsrapport for høyere utdanning 2024

Etter rekordhøye søkertall under pandemien, har antallet søkere til høyere utdanning de siste par årene stabilisert seg på nivået rett før pandemien. I 2023 søkte 114 500 kvalifiserte personer om studieplass på en høyskole eller universitet gjennom Samordna opptak.^[34] Det er like mange som året før og 2 prosent flere enn i 2019, før pandemien. Over den siste tiårsperioden er det likevel en samlet vekst i kvalifiserte førstevalgssøkere på 22 prosent, eller en økning på 21 000 individuelle søkere. Dette går fram av vedleggstabell V5.1, som viser antall førstevalgssøkere per institusjon i årene 2014–23.

Totalt er det 1,8 kvalifiserte førstevalgssøkere per studieplass i 2023, se Tabell 5.1. Også dette er likt som i 2022 og om lag på nivå med 2019. Under pandemien i 2020 og 2021 var det flere søkere og dermed hardere konkurranse om studieplassene, med 2,1 kvalifisert søker per plass. Det er langt større konkurranse om studieplassene ved de statlige lærestedene enn ved de private. De statlige lærestedene har 1,9 førstevalgssøkere per studieplass, mens de private samlet sett har én kvalifisert søker per plass.

Hvert år er det rundt 3–4 prosent av de kvalifiserte førstegangssøkerne som søker seg til private institusjoner gjennom det nasjonale opptaket. Dette inkluderer ikke store private utdanningsinstitusjoner som BI og HK, fordi disse håndterer søknader og opptak lokalt, og ikke gjennom Samordna opptak. Tallene for private gjelder dermed mindre høgskoler med under 1500 kvalifiserte førstevalgssøkere. Den største av disse, VID, har en tilbakegang på 22 prosent kvalifiserte førstevalgssøkere fra året før.

UiO og NMBU har størst økning av de statlige lærestedene med nær 1000 flere kvalifiserte førstevalgssøkere hver, sammenlignet med 2022. Størst tilbakegang har USN og HINN, med henholdsvis om lag 750 og 600 færre kvalifiserte førstevalgssøkere enn året før.

Ikke overraskende er det de store institusjonene som har størst vekst i antall søkere de siste ti årene. Landets største universitet, NTNU, har 4350 flere kvalifiserte førstevalgssøkere enn for ti år siden. AHO står for den største prosentvise økningen blant de statlige institusjonene, med en nær tredobling i tiårsperioden sett under ett. Dette tilsvarer en økning på 500 kvalifiserte førstevalgssøkere. Også HIM har hatt en markant økning i søkningen siden 2014 med over en dobling. Dette tilsvarer 800 søkere.

Blant utdanningsområdene utpeker lærerutdanning seg med størst prosentvis nedgang i antall førstevalgssøkere, 22 prosent. Dette tilsvarer 2 400 færre søkere enn året før. Dernest kommer helsefag,^[35] med en nedgang på 8 prosent og nær 2 500 færre førstevalgssøkere enn i 2022. Helsefag er også det utdanningsområdet som har flest søkere totalt og flest førstevalgssøkere. Til sammen har 38 prosent av søkerne til Samordna Opptak i 2023 et helsefagstudium blant sine søknadsalternativer, og 22 prosent har et helsefagstudium som sitt førstevalg. Til sammenligning har 6 prosent av søkere et lærerstudium som sitt førstevalg (HK-dir, 2023c).

Hvor er det så størst konkurranse om studieplassene? På et helt overordnet nivå kan antallet kvalifiserte førstevalgssøkere per studieplass si noe om hvor vanskelig det er å komme inn ved et lærested. Dette varierer vesentlig mellom utdanningsinstitusjonene, se vedleggstabell V5.2. I likhet med tidligere år, er det flest kvalifiserte førstevalgssøkere per studieplass ved enkelte av de spesialiserte institusjonene. Særlig gjelder dette AHO, som har nær sju kvalifiserte søkere per studieplass. AHO har dermed størst konkurranse om studieplassene av samtlige UH-institusjoner i tallmaterialet. Også NHH og NIH ligger høyt, med henholdsvis 4,0 og 3,6 kvalifiserte søkere per studieplass.

Blant de store breddeinstitusjonene er det UiO som har flest kvalifiserte førstevalgssøkere per studieplass (2,7). Enkelte små, spesialiserte institusjoner sliter med å fylle opp studieplassene sine, med under én kvalifisert førstevalgssøker per plass. Flertallet av disse er private institusjoner med kristent verdigrunnlag, som FHI, MF, NLA og DMMH. Lavest ligger imidlertid statlige SH med kun 0,4 kvalifiserte førstevalgssøkere per studieplass.

En annen viktig innsatsfaktor i høyere utdanning er hvilket karakternivå og poengsnitt søkerne har ved opptak. Karakterpoeng er utelukkende beregnet på grunnlag av karakterene til søkerne fra videregående skole. Konkurransepoeng derimot, er summen av karakterpoeng og andre poeng en søker oppnår i et bestemt opptak.^[36] Mens karakterpoeng kan si noe om den akademiske inntakskvaliteten, dvs. hvordan studentene har gjort det faglig på videregående skole, kan konkurransepoeng brukes som indikator for studentpopulasjonens samlede kvalifikasjoner før studieoppstart. Brukt sammen, kan disse to indikatorene si noe om hvor godt forberedt studentene er til høyere utdanning.

Vedleggstabell V5.3 viser gjennomsnittlige karakterpoeng for studenter som er tatt opp via Samordna opptak (SO), det vil si opptak til grunnutdanninger som bygger direkte på videregående skole. Det nasjonale snittet i 2023 er 44,3 karakterpoeng. Karakternivået er høyere hos de statlige institusjonene med et snitt på 44,5 poeng, mot 41,1 poeng hos de private. Særlig er snittet høyt blant de spesialiserte høyskolene med 45,1 poeng. I toppen blant lærestedene utpeker NHH seg med et karaktersnitt på 53,5 poeng i 2023, etterfulgt av NTNU med 48,0 poeng. Lavest av de statlige ligger HiM med et snitt på 39,1 karakterpoeng og NU med 40 poeng per opptatt student.

Opptakskravene på institusjonsnivå henger sammen med institusjonens faglige profil og poengforskjeller mellom fagområder og studieprogram. Høyest er karakterpoengene innen samfunnsfag og juridiske fag (47,4), etterfulgt av naturvitenskapelige og tekniske fag (45,8). Helse- sosial og idrettsfag er det eneste fagområdet med nedgang i karakterpoeng blant søkerne siden 2020.

Til mange studier er det flere kvalifiserte søkere enn antall studieplasser. Derfor har noen studier poenggrenser. Tabell 5.2 viser de ti studiene med høyest poenggrenser i opptaksårene 2022 og 2023. Poenggrensene angir søkeren med den laveste poengsummen som fikk tilbud om studieplass i hovedopptaket, og er en av indikasjonene på hvor vanskelig det er å komme inn på et studium. Det er medisinstudiene ved UIO, NTNU og UIB som i 2023 hadde de høyeste poenggrensene i ordinær kvote. Også psykologi ved UiO og industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU er inne på listen. Åtte av de ti studiene med høyest poenggrense i opptaket for 2023 har høyere poenggrense enn året før.^[37]

De siste årene har det vært stor økning i karakternivået blant søkere til høyere utdanning. Etter noe fluktuasjon rundt 2007 og 2008, stabiliserte inntakskarakterene til høyere utdanning seg rundt 41,3 poeng fram til 2016. Siden dette har det derimot vært en markant vekst i karaktersummen søkerne til høyere utdanning har med seg fra videregående skole. Figur 5.1 illustrer denne utviklingen. Økningen i karakterpoeng har vært særlig stor i årene 2019 til 2022 med en gjennomsnittlig årlig økning på 0,6 poeng.

Dels skyldes dette at standpunktkarakterene for mange fag i videregående skole økte under koronapandemien (Utdanningsdirektoratet, 2024a). Avlyste eksamener førte til at elever gikk ut av videregående med kun standpunktkarakterer på vitnemålet. Fordi gjennomsnittlig standpunktkarakter i mange fag ligger høyere enn eksamenskarakterene, kan en mer snevert basert sluttvurdering ha påvirket det generelle karakternivået (Hovdhaugen et al., 2018). I tillegg ble kompetansemålene i læreplanene, som standpunktkarakterene er basert på, endret med innføring av nytt læreplanverk fra skoleåret 2020–21 (Utdanningsdirektoratet, 2024b). Dette er også en faktor som kan ha påvirket karakternivået nasjonalt.

For søkere som kom rett fra videregående skole i 2023, er det kun avgangsåret som ikke har vært direkte pandemipåvirket, med utstrakt bruk av hjemmeskole, digital undervisning og endrede vurderingsformer. Dette kan si noe om hvorfor karakternivået for nye søkere fortsatt stiger i 2023, men svakere enn de foregående årene. 2022–23 var også første skoleår hvor alle klassetrinn fulgte den nye læreplanen. Likevel er det verdt å merke seg at den kraftige økningen i karakterpoeng begynte allerede i 2019, året før pandemien. Det må derfor finnes andre faktorer som drar i samme retning.

I denne sammenhengen er det interessant å se på utviklingen i opptakspoeng i samme periode, fordi disse omfatter mer enn kun karaktergrunnlaget. Gjennomsnittssøkeren til høyere utdanning hadde 51,1 opptakspoeng i 2023. Dette er 0,3 poeng mer enn året før. I de foregående årene (2018 til 2022) har den årlige økningen i snitt vært noe høyere, 0,5 opptakspoeng. Utviklingen i opptakspoeng følger i så stor grad utviklingen i karakterpoeng, at karaktergrunnlaget står for det meste av økningen i poenggrenser. Karakterpoengenes andel av opptakspoengene har vært stabil omkring 86–87 prosent siden 2011.

Med regjeringens forslag til endringer i opptakssystemet til høyere utdanning vil de fleste tilleggspoeng fjernes (Meld. St. 20 (2023 –2024)). Regjeringen ønsker dermed å stimulere til at unge kommer raskere inn i høyere utdanning. Når mange unge bruker flere år på å samle alderspoeng og ta opp fag fra videregående, bidrar det også til at norske studenter er blant de eldste i Europa, som vist i kapittel 2.1

Tilstrekkelig høy studieinnsats er én forutsetning for at studentene skal sitte igjen med et godt læringsutbytte. Data fra Studiebarometeret viser at norske heltidsstudenter i gjennomsnitt oppgir å bruke 33 timer på studiene og 9,3 timer på betalt arbeid per uke (NOKUT, 2024). Samlet sett er dette mer enn en normal arbeidsuke.

De nasjonale tallene på total faglig tidsbruk har vært nokså stabile de siste ti årene, men med en svakt nedadgående trend fra toppåret i 2016 (35,5 timer). Denne trenden ser ikke ut til å være særlig påvirket av koronapandemien (2020–2021). Total faglig tidsbruk blant heltidsstudenter gikk litt ned i 2023 sammenliknet med 2022 til det lavest nivået som er målt i hele tidsperioden. Det har vært en nedadgående trend i hele perioden 2016 til 2023. I 2023 er den totale tidsbruken 2,5 timer lavere enn den var i 2016. Tid brukt på organiserte læringsaktiviteter er det som har gått mest ned sammenliknet med tiden før pandemien. Tidsbruk på egenstudier var noe høyere under pandemien enn før, og gikk deretter noe ned i tiden etter, til 18,2 timer i 2023.

Tiden studentene oppgir å ha brukt til betalt arbeid, holdt seg rundt 8 timer per uke i flere år. I 2021 og 2022 økte antallet timer som gikk med til betalt arbeid, før trenden flater ut i 2023, med 9,3 timer per uke. Dette representerer likevel et historisk høyt nivå. Andelen som arbeider ved siden av heltidsstudier er 65 prosent, det har vært en svak økning i denne andelen siden 2020. Ser vi kun på disse studentene, er gjennomsnitts arbeidstid per uke 14,3 timer, eller om lag to normalarbeidsdager. Den økonomiske situasjonen med økte priser kan ha ført til at flere studenter har behov for å jobbe, eventuelt jobbe mer, og lav arbeidsledighet kan ha gitt flere mulighet til å jobbe ved siden av studiene. En analyse fra Lånekassen i 2023 fokuserte på hvordan studentenes lønnede arbeid fordeler seg utover kalenderåret. Analysen konkluderte at studentene arbeider vesentlig mer i sommermånedene enn ellers i året, og at studentene på den måten tilpasser arbeidsmengden til studiebelastning på årsbasis (Elman, 2023).

Figur 5.2 viser forskjeller mellom institusjonene i studentens tidsbruk slik det framkommer i Studiebarometeret. Forskjellene reflekterer trolig i minst like stor grad institusjonenes faglige profil som andre forskjeller mellom institusjonene. Blant universitetene er det imidlertid betydelig forskjell i oppgitt tidsbruk mellom institusjoner med relativt likeartet profil. Mens studentene ved USN oppgir å bruke 34,4 timer på studiene, er tilsvarende tall 30,7 timer for NU. Høyest tidsbruk finnes normalt ved spesialiserte institusjoner, som kunst- og arkitektur­utdannings­institusjoner, som trolig har særlig motiverte studenter. Blant institusjoner med mer enn 20 respondenter, brukte studentene ved BAS mest tid med 55 timer i uka, og på KHiO og AHO nesten 44 timer.

Tannlegestudentene brukte mest tid på studiene i 2023, med 48 timer, fulgt av arkitektur med 46. På medisin og farmasi er tilsvarende tall rundt 41. I den andre enden av skalaen finner vi hotell- og reiselivsfag med 22 timer per uke. Det er lite variasjon over tid, både for disse og andre utdanningstyper. Se vedleggstabell V5.24 for tidsserie per utdanningstype.

Ifølge den europeiske undersøkelsen Eurostudent VII 2018–2021 brukte norske heltidsstudenter to timer mindre per uke (15 timer) på organiserte læringsaktiviteter som eksempelvis forelesninger, seminarer og praksisundervisning enn gjennomsnittet for undersøkelsen. De brukte like mye tid som gjennomsnittet (19 timer) på egenstudier. Tiden brukt på betalt arbeid var 9 timer for norske studenter mot 10 for gjennomsnittet. Ser vi til nabolandene, brukte norske studenter fire timer mer på studiene enn finske studenter, og en og to timer mindre enn studenter i henholdsvis Sverige og Danmark (Eurostudent VII, 2019).

I en analyse i 2016 fant NOKUT at ulikhetene i tidsbruk kan forklares både av forskjeller i studentenes sosiale bakgrunn og av kulturforskjeller mellom ulike utdanningstyper. Imidlertid kan noe av forklaringen også være at Studiebarometeret ikke fanger opp all studieinnsats like godt for alle utdanningstyper (NOKUT, 2016). HK-dir har fått hjelp av NOKUT til å se nærmere på hva som kan forklare variasjon i tidsbruk. En regresjonsanalyse som kontrollerte for programspesifikke faktorer, viser at kvinnelige og eldre studenter oppgir å bruke mer tid på studiene enn yngre og mannlige studenter. Funnet om alder og tidsbruk kan virke overraskende med tanke på at eldre studenter for eksempel har høyere frafall fra studier enn yngre.^[38] Kanskje kan dette stå som et uttrykk for at sammenhengene mellom en innsatsfaktor som tidsbruk og resultater er komplekse og krever omfattende analyser.

Tidligere utgaver av Tilstandsrapport for høyere utdanning har omtalt en markant økning i gjennomføring for bachelor- og masterstudenter den siste tiårsperioden. Det samme har blant andre Riksrevisjonen (Riksrevisjonen, 2023).^[39] En gjennomgang av data tyder på at noe av denne økningen ikke er reell, men at statistikken har blitt påvirket av lav datakvalitet i historiske tall fra BI.^[40] Dette gjelder særlig tall fra før 2017. For gjennomføringstall vil en stor del av tiårige tidsserier være påvirket, siden bachelorkull fra 2016 hadde normert gjennomføring så sent som i 2019. HK-dir har derfor besluttet å utelukke tall fra BI når vi presenterer tidsserier for gjennomføring. Økningen i gjennomføring de siste ti årene blir da betydelig mindre enn det tidligere rapporter har presentert. For tall som gjelder 2023, vurderes datakvaliteten derimot som god nok til at BI tas med. For å tydeliggjøre hvor stort avvik det er snakk om, vil vi innledningsvis vise til gjennomføringsstatistikk både med og uten tall fra BI.

Fra 2014 til 2023 økte andelen som gjennomførte en bachelorgrad på normert tid fra 47 til 54 prosent.^[41] For toårige mastergrader ser vi bare en liten endring, fra 51 prosent til 54 prosent, i samme periode.^[42] På de femårige masterprogrammene har det derimot vært en nokså markant økning i gjennomføring de siste årene, fra under 40 prosent i 2020 til over 50 prosent i 2023.^[43]

Negativ trend for ingeniørutdanningen

For første gang på ti år ser vi nå et fall i gjennomføringen av treårige bachelorgrader på normert tid, fra 57 prosent i 2022 til 54 prosent i 2023. En mulig medvirkende årsak til nedgangen kan være at kullet med normert gjennomføring i 2023 hadde oppstart i 2020, som var det første året under koronapandemien. Særlig mange søkte seg til høyere utdanning disse årene på grunn av manglende alternativer, og det kan tenkes at studenter som ellers ikke ville søkte høyere utdanning, hadde lavere motivasjon. 2020-kullet var også det første som var underlagt koronarestriksjoner allerede fra første semester av studiene. Også det kan være med å forklare nedgangen. De to foregående kullene, som ble rammet av pandemien underveis i studiene, har derimot den høyeste registrerte gjennomføringsraten.

På tross av fallet i gjennomføringsandel gjør det høye antallet studenter i 2020-kullet at et litt høyere antall studenter fra dette kullet fullførte en bachelorgrad på normert heltid sammenlignet med 2019-kullet. Av et startkull på litt over 50 500 heltidsstudenter på bachelorprogrammer i 2020, fullførte om lag 27 000 på normert tid. Fra 2019-kullet fullførte til sammenligning rundt 26 000 av et startkull på noe over 46 000 studenter. Se ellers kapittel 5.5 for tall for uteksaminerte.

Figur 5.4 viser utviklingen i gjennomføring over tid for noen av de største fagområdene. Som vi ser, er nedgangen det siste året gjennomgående. Foruten et fall det aller siste året, har de fleste store fagområdene stort sett hatt en sammenhengende økning i gjennomføring, i alle fall siden 2017. For ingeniørutdanningen har det gått motsatt vei de siste årene. Fram til 2019 var gjennomføringen på ingeniørutdanningen omtrent helt lik som den samlede gjennomføringen for alle bachelorutdanningene. I 2023 hadde derimot ingeniørutdanningen en gjennomføring på 46 prosent, altså vesentlig under nivået for bachelorutdanningene samlet. Som vi også kan se i Figur 5.5, var det få andre store fagområder som hadde like lav gjennomføring som ingeniørutdanningen i 2023.

I Figur 5.4 kan vi eller merke oss at sykepleiestudiet hadde en særlig stor økning i gjennomføring fra 2021 til 2022, og det fra et nivå som allerede var høyt. Nettopp 2022 var uteksamineringsåret for det første kullet av sykepleiestudenter som begynte å studere etter at det ble innført karakterkrav i matematikk og norsk til dette studiet.^[44] Til tross for noe nedgang fra 2022 er gjennomføringen i 2023 fremdeles høyere enn det den var i 2021, da de uteksaminerte ikke hadde vært underlagt et karakterkrav ved opptak. Til sammenligning har de fleste andre studier lavere gjennomføring i 2023 enn i 2021. Et kraftig fall i søkertall har ellers medført at gjennomsnittskarakteren blant de opptatte på sykepleiestudiet har falt markant, selv om alle fremdeles oppfyller minimumskravet i norsk og matematikk. Dette gjelder fra og med 2022-kullet, som har normert gjennomføringsår i 2025. I Stortingsmeldingen Opptak til høgare utdanning har regjeringen foreslått å fjerne karakterkravet fra sykepleiestudiet (Meld. St. 20 (2023 –2024)).

Tabell V5.7 viser at de store breddeuniversitetene UiO (41 prosent) og UiB (44 prosent) hadde lavest gjennomføring på normert tid av de statlige institusjonene. Hvis vi ser bort ifra de aller minste, ligger HINN høyest med 59 prosent, tett fulgt av andre nåværende eller tidligere høyskoler. Dette har blant annet sammenheng med hvilke studier som dominerer ved institusjonene. Figur 5.5 viser hvor stor andel av studentene som startet på ulike bachelorutdanninger i 2020 som gjennomførte på normert tid i 2023.^[45] Enkelte av dem kjenner vi igjen fra Figur 5.4. Vi ser at alle de store profesjonsutdanningene innen helse- og sosialfag ligger helt i toppen, sammen med to lærerutdanninger. Slik har det stort sett vært i hele perioden fra 2014. Alle utdanninger med mer enn 60 prosent gjennomføring i 2023 er profesjonsutdanninger innenfor disse fagområdene, og flere av dem har en gjennomføring over eller like under 70 prosent. Nederst i figuren ser vi tre disiplinfag. Matematisk-naturvitenskapelige fag har en gjennomføringsandel på 43 prosent, mens andelen for historisk-filosofiske fag og teologi er lavest, bare om lag 30 prosent. Disse tre fagområdene har hatt lavest gjennomføring så å si alle år siden 2014. Det kan være flere årsaker til dette. Stortingsmeldingen Humaniora i Norge (Meld. St. 25 (2016–2017), pp. 29-30)kommenterer det at det finnes en stor gruppe bachelorstudenter på humanistiske fag som har andre motiver og ambisjoner enn de fleste studenter på andre fag. Det gjelder studenter som ikke har til hensikt å ta en hel grad, men som ifølge stortingsmeldingen muligens tiltrekkes av de humanistiske fagenes allmenne karakter, eller som er lærere og ikke har til hensikt å ta flere studiepoeng enn de trenger for å oppnå undervisningskompetanse.^[46] Også Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiO fant i en undersøkelse blant nye bachelorstudenter i 2019 at en betydelig andel av studentene ikke hadde planlagt å fullføre graden de startet på (Mørken & Dæhlen, 2019).

For bachelorstudiene ser vi ingen tendens til at studier med lav gjennomføring etter normert tid har særlig høy gjennomføring på mer enn normert tid. På de aller fleste utdanningene har mellom 6 og 10 prosentpoeng flere fullført når det har gått to år mer enn normert tid. Sykepleieutdanningen, som allerede har en høy gjennomføringsgrad på normert tid, ligger høyest. Her er gjennomføringen to år etter normert tid 16 prosentpoeng høyere enn etter normert tid.^[47] Nest høyest ligger matematisk-naturvitenskapelige fag (15 prosentpoeng), som har lav gjennomføring på normert tid.

En del studenter bytter til et annet studium. For å ta hensyn til dette, kan man se på tall på sektornivå, det vil si at alle som har fullført en bachelorgrad, uansett hvilken, regnes som å ha fullført. På samme måte vil frafall på sektornivå si at man hverken er registrert med en fullført bachelorgrad eller registret som student på dette nivået. Tendensen gjennom hele perioden er en svak økning i gjennomføring og en svak nedgang i frafall. Av alle bachelorstudenter som hadde normert gjennomføringsår i 2014, var 65 prosent registrert med en bachelorgrad innen to år etter dette. For kullet som hadde normert gjennomføringsår i 2021, var andelen 71 prosent. De fleste av disse, 64 prosent, hadde da fullført på det studiet de faktisk begynte på (enten ved den institusjonen de begynte på eller ved en annen institusjon), mens 7 prosent av kullet fullførte et annet studium. 18 prosent hadde falt fra, og var altså hverken registrert med en fullført bachelorgrad eller som student. Dette tallet har gått noe ned, fra 21 prosent syv år tidligere. Andelen som fortsatt studerer på bachelornivå to år etter normert tid, har i samme periode krympet fra 13 prosent til 10 prosent.

Stabile gjennomføringstall på toårige masterprogrammer

For de toårige masterprogrammene er hovedbildet at gjennomføringen har ligget nokså stabilt de siste ti årene, med en svak økning fra 51 prosent i 2014 til 54 prosent i 2023. Gjennomføringen øker betydelig ett år utover normert tid. Andelen som har gjennomført ett år etter normert tid, ligger på eller like over 70 prosent gjennom hele perioden.^[48] Frafallet to år etter normert tid, dvs. andelen som da ikke har fullført og heller ikke er registrert som student på masternivå, ligger også svært stabilt på 15 til 16 prosent de siste 10 årene.^[49] V5.6 viser tall for 2019-kullet. To år etter normert tid hadde 78 prosent fullført og 16 prosent falt fra, mens 6 prosent fortsatt studerte.

Blant større fag, der startkullet teller over 100 studenter gjennom hele perioden, er det økonomisk-administrative fag som har den høyeste gjennomføringsraten i 2023 med 71 prosent (Figur 5.6). NHH og BI skiller seg ut med svært høye gjennomføringstall etter normert tid for denne faggruppen (83 og 82 prosent). Siden disse institusjonene er spesialisert på nettopp dette fagområdet, ser vi gjennomføringstallene igjen i V5.8, som viser samlet gjennomføring på toårige mastergrader ved de ulike institusjonene. NHH og BI ligger der høyest for henholdsvis statlige og private institusjoner. De økonomisk-administrative fagene har ellers de største startkullene på toårige masterprogrammer (over 3000 studenter med normert fullføringstid i 2023, hvorav 800 på NHH).

I særklasse nederst blant de større fagene ligger historisk-filosofiske fag, der 37 prosent av masterstudentene fullførte på normert tid i 2023. Gjennomføringsraten på historisk-filosofiske fag har vært nokså stabil i hele perioden, og denne faggruppen har hatt den laveste gjennomføringsraten hvert år siden 2016. Det er de fire gamle universitetene som har flest masterstudenter fra denne faggruppen. Klart flest har UiO, med 540 studenter i kullet som hadde 2023 som normert gjennomføringsår. Av disse var det 34 prosent som faktisk gjennomførte til normert tid. Dette var lavest blant de gamle universitetene og medvirkende til at UiO samlet sett har lav gjennomføringsrate for toårige mastergrader, se V5.8. Høyest gjennomføring på normert tid for historisk-filosofiske fag i 2023 hadde NTNU og UiB, med 43 og 42 prosent.

Det er ellers nokså store variasjoner fra år til år på de ulike institusjonene, og dersom vi ser de siste fem årene under ett, har NTNU klart høyest gjennomføring med 49 prosent. Alle de tre andre ligger i intervallet 33 til 36 prosent. Også enkelte andre fagområder har en gjennomføringsrate på under 50 prosent. Dette gjelder helsefag, samfunnsfag og pedagogiske fag, som alle ligger like under 50 prosent i 2023. Helsefag peker seg imidlertid ut med den høyeste andelen studenter (over 40 prosent) som høsten 2023 ikke er oppmeldt til full studieprogresjon. Lav gjennomføring på normert tid for dette studiet kan med andre ord henge sammen med at mange studenter ikke planlegger å gjennomføre på normert tid. Historisk-filosofiske fag har ikke en tilsvarende høy andel studenter som er oppmeldt til mindre enn full studieprogresjon (rundt 25 prosent), men likevel flere enn de studiene som har den høyeste gjennomføringen på normert tid (økonomisk-administrative fag og psykologi), der andelen ligger på rundt 15 prosent.

De fagområdene som har lav gjennomføring etter normert tid, har gjerne flere som gjennomfører ett eller to år etter normert tid. Som vi ser av Figur 5.6, hadde økonomisk-administrative fag en gjennomføring på normert tid på 77 prosent i 2021. To år senere har andelen økt med 11 prosentpoeng, slik at til sammen 88 prosent av kullet da har gjennomført. Også når det gjelder andre fagområder med høy gjennomføring etter normert tid, som idrettsutdanning og psykologi, er det relativt få som gjennomfører på mer enn normert tid. I motsatt ende ser vi at 40 prosent av masterstudentene på historisk-filosofiske fag gjennomførte på normert tid i 2021, mens andelen var oppe i 66 prosent to år senere. Det vil si at 40 prosent av dem som da hadde gjennomført, hadde gjort det på mer enn normert tid. Også for helsefag, samfunnsfag og matematisk-naturvitenskapelige fag er det en stor andel som gjennomfører på mer enn normert tid.

Økt gjennomføring på femårige integrerte mastergrader

For de femårige integrerte masterutdanningene^[50] ser vi en stor økning mellom 2020 og 2023 (Figur 5.3 og Figur 5.7). Dette kommer av at gjennomføringen etter normert tid har økt kraftig for de tre store utdanningene av denne typen, det vil si teknologiutdanning, lektorutdanning og rettsvitenskap. De to førstnevnte utdanningene har økt mest (14 prosentpoeng), og alle disse tre utdanningene har nå en gjennomføringsgrad etter normert tid på rundt 50 prosent. For teknologistudentenes vedkommende var 8 av 10 uteksaminerte i 2023 fra NTNU, og det er en økt gjennomføring på teknologifag ved NTNU som driver hele økningen for denne utdanningen. De uteksaminerte fra den integrerte lektorutdanningen er mer spredt over flere institusjoner. De største kullene er uteksaminert fra de fire gamle universitetene, og alle disse har hatt en økt gjennomføring de seneste årene. Når vi ser bort fra institusjoner med få uteksaminerte, utpeker NTNU seg med den høyeste gjennomføringsgraden med 55 prosent. UiB ligger lavest av de store med 44 prosent.

Nokså mange fullfører femårige mastergrader på mer enn normert tid. For det siste kullet som har rukket å gå ett år over normert tid, steg gjennomføringen fra 48 prosent etter normert tid til 64 prosent ett år etter normert tid. De foregående årene har ytterligere 5 til 6 prosentpoeng gjennomført to år etter normert tid (se Figur 5.7). Tabell V5.6 viser statistikk for det siste kullet som har rukket å gå mer enn to år utover normert tid, det vil si de som skulle ha vært uteksaminert etter normert tid i 2021. Figur 5.7, viser at totalt 69 prosent av dette kullet fullført studiene når det har gått to år etter normert tid. 14 prosent studerer fortsatt, mens 17 prosent har falt fra, og er ikke lenger registrert på et femårig masterprogram. Dette er noe lavere enn de foregående årene, da frafallet to år etter normert tid har ligget på mellom 19 og 22 prosent.

Figur 5.8 viser utviklingen i antall uteksaminerte på ulike nivåer. Antallet uteksaminerte med bachelorgrad var i 2023 på rundt 33 000, mens antallet med mastergrad var om lag 21 000. Fra 2021 til 2022 var det et sprang i antallet uteksaminerte med mastergrad. Dette skyldes at det første kullet fra den femårige grunnskolelærerutdanningen var ferdig utdannet i 2022.^[51] 28 prosent av de uteksaminerte med mastergrad i 2023 hadde fullført en femårig integrert masterutdanning, mens 63 prosent hadde fulført en ordinær toårig mastergrad. 8 prosent fullførte en erfaringsbasert mastergrad med normert tid på 1,5–2 år. Fallet i uteksaminerte med årsstudium skyldes i hovedsak at færre har fullført praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Dette har skjedd etter at opptakstallene til PPU gikk ned ved innføringen om krav om mastergrad. I stortingsmeldingen Profesjonsnære utdanningar over heile landet foreslår regjeringen å gjøre et midlertidig unntak fra masterkravet for opptak til PPU under visse vilkår, i tillegg til at det nå er mulig å tilby en integrert toårig PPU-master (Meld. St. 19 (2023–2024)). UiO tilbyr dette fra høsten 2024.

Når det gjelder fordeling på fagområder, viser OECDs tall at andelen uteksaminerte som har studert såkalte STEM-fag^[52] er noe lavere i Norge (20 prosent) enn gjennomsnittet for OECD (23 prosent) (OECD, 2023).^[53] Andelen er høyest i Tyskland (35 prosent). Høyere enn Norge ligger også Finland, Sverige og Danmark med henholdsvis 28, 26 og 24 prosent. Når det gjelder helse- og velferdsfag, ligger Norge derimot høyere enn gjennomsnittet og omtrent på samme nivå som de andre nordiske landene. 21 prosent av de uteksaminerte i Norge har studert helse- og velferdsfag, mens gjennomsnittet i OECD er 15 prosent.

Fagområdetilknytningen til alle uteksaminerte i 2023 på de ulike nivåene vises i Figur 5.9 under. Helsefag er det største fagområdet blant uteksaminerte med bachelorgrad, men ikke blant dem med mastergrad. Dette skyldes at relativt få av dem med helsefaglig profesjonsutdanning på bachelornivå går videre til å studere på masternivå. Blant uteksaminerte med fem- til sjuårig profesjons­utdanning tilsvarer helsefag først og fremst medisinutdanning, som er den klart største utdanningen på dette nivået.^[54] Økonomisk-administrative fag står for rundt 20 prosent av de uteksaminerte med bachelorgrad og en tilsvarende andel blant dem med mastergrad. Dette er ellers det fagområdet der en størst andel (nesten en fjerdedel) av de uteksaminerte med mastergrad har fullført en erfaringsbasert eller annen kort mastergrad.^[55] Naturvitenskap og teknologi utgjør det tredje største fagområdet på bachelornivå, med rundt 17 prosent av de uteksaminerte.

På masternivå er naturvitenskap og teknologi det klart største fagområdet, med en fjerdedel av de uteksaminerte. En tredjedel av disse har tatt en femårig integrert masterutdanning. Likevel er det mange som tar toårig mastergrad i naturvitenskap og teknologi, særlig sammenlignet med hvor mange som tar bachelorgrad. Datamaterialet vi har til rådighet i arbeidet med denne rapporten, tillater ikke en presis analyse av hvor stor andel av de uteksaminerte fra et årskull med bachelorstudenter som senere blir uteksaminert med mastergrad. Et grovt anslag av forskjellen mellom fagområder kan vi likevel få dersom vi sammenligner hvor mange som fullførte en bachelorgrad i 2021 eller 2020 med hvor mange som fullførte en toårig mastergrad i 2023. Uansett hvilket av disse uteksamineringsårene vi velger for bachelorutdannede, ser vi det samme mønsteret: Antallet uteksaminerte med toårig mastergrad i naturvitenskap og teknologi tilsvarer over 60 prosent av antallet uteksaminert med bachelorgrad. Det samme gjelder dersom vi går lenger tilbake i tid eller ser på gjennomsnitt over flere år. For humanistiske fag er det snakk om noe over 50 prosent, mens andelen er noe under dette for samfunnsvitenskapelige og juridiske fag og økonomisk-administrative fag. Innen helsefag er det som nevnt færre som går videre fra bachelor- til mastergrad. Andelen her ligger på om lag 25 prosent.

Ellers ser vi at uteksaminerte fra lærer- og pedagogikkutdanningene utgjør omtrent 10 prosent av dem med bachelorgrad, 19 prosent av dem med mastergrad og 28 prosent av dem med årsstudium. For lærerutdanningene handler det mer om ulike typer utdanninger enn om ulike nivåer av samme utdanning. Barnehagelærer- og yrkesfaglærerutdanning er på bachelornivå, grunnskolelærer og femårig lektorutdanning er på masternivå, mens PPU utgjør et årsstudium.

Utvikling over tid vises tydeligst ved å se på noen enkeltstudier framfor de store fagområdene. Figur 5.10 viser antall uteksaminerte på de fem største studiene på bachelornivå i perioden 2014 til 2023. Flest studenter uteksamineres fra økonomisk-administrative fag, og her ser vi også en klar vekst de siste årene.^[56] Sykepleiestudiet er nest størst med en jevn økning i antall uteksaminerte gjennom hele perioden. Både gjennomføringsgraden og størrelsen på startkullene har økt på sykepleiestudiet i denne perioden, men det ser ut til at størrelsen på startkullene har hatt mest å si for økningen i antall uteksaminerte. Størrelsen på startkullene har gått kraftig opp i perioden (fra 4141 til 5216), mens gjennomføringen på normert tid + 2 år har steget med 5 prosentpoeng. Ingeniørstudiet lå fram til 2021 på tredjeplass i antall uteksaminerte. Tendensen siden 2017 har imidlertid vært klart fallende, og i 2023 er det for første gang flere uteksaminerte fra matematisk-naturvitenskapelige fag enn fra ingeniørfag. Siden 2017 har antall uteksaminerte fra ingeniørfag gått ned med om lag 500, mens det har steget med godt over 600 for matematisk-naturvitenskapelige fag. Sterkt medvirkende til dette er utviklingen i gjennomføring i denne perioden (se Figur 5.4), som har steget for matematisk-naturvitenskapelige fag, og gått ned for ingeniørfag. Når det gjelder matematisk-naturvitenskapelige fag, består ellers hele økningen fra 2017 i uteksaminerte fra studieprogrammer innen IT. Også antallet uteksaminerte dataingeniører har steget i denne perioden, mens antallet andre ingeniører har gått kraftig ned. Store opptakskull i 2020, særlig for disse to utdanningene, medvirker ellers til en økning i antall uteksaminerte i 2023, selv om gjennomføringsgraden har gått ned.

Nasjonal deleksamen i anatomi, fysiologi og biokjemi har vært en obligatorisk del av sykepleiestudiet siden 2015. Vedleggstabell V5.21 viser karakterfordelingen på denne eksamenen for de ulike studiestedene for årene 2018 til 2023. Overordnet ser vi at andelen som stryker har variert forholdsvis lite i den aktuelle perioden. Alle årene fra oppstarten i 2016 har strykprosenten ligget på mellom 20 og 25 prosent. I 2023 var den 22 prosent. Andelen som fikk karakteren A er på sitt høyeste i 2023, med 11 prosent. De høyeste gjennomsnittskarakterene og laveste strykprosentene i 2023 finner vi ved HVL i Bergen, Lovisenberg diakonale høgskole, NTNU i Trondheim og UiA i Kristiansand. Også de foregående årene har disse studiestedene utmerket seg på denne måten. I 2023 har HVL i Bergen både den høyeste andelen med karakteren A (36 prosent) og den laveste strykprosenten (5 prosent).

Selv om vi ikke har mulighet til å gjøre analyser på individnivå, er det mye som tyder på at strykprosent og karakternivå henger sammen med studentenes opptakskarakterer fra videregående. Statistikk for gjennomsnittlige karakterpoeng for opptatte studenter til sykepleiestudiet ved ulike institusjoner tegner et bilde som er gjenkjennelig fra det vi har omtalt over. De fire studiestedene som har klart høyest gjennomsnittskarakter og lavest strykprosent skiller seg også markant ut fra de øvrige institusjonene når det gjelder studentenes opptakskarakterer.^[57] Ved de øvrige studiestedene er det en del variasjon i gjennomsnittskarakterer og strykprosent, men hvis vi ser bort fra de mindre studiestedene, er variasjonen liten sammenlignet med avstanden til de fire nevnte studiestedene. USN Vestfold skiller seg ut med høy gjennomsnittskarakter og lav strykprosent på tross av forholdsvis lave opptakskarakterer.

For grunnskolelærerstudentene (både GLU 1–7 og GLU 5–10) er det obligatorisk å avlegge eksamen i matematikkdidaktikk. Eksamen blir arrangert både om våren og om høsten, og det varierer mellom institusjoner hvilket semester studentene tar eksamen. De som vil ta eksamen på nytt igjen eller utsette eksamen, kan ta eksamen påfølgende semester. Dette gjør det noe utfordrende å lage helhetlig statistikk. Vedleggstabell V5.22 viser karakterfordeling for alle studiesteder for hvert enkelt semester fra 2020 til 2023. På GLU 1–7 var strykprosenten høsten 2023 på 29 prosent. Dette er lavere enn høstsemestrene de to foregående årene, da strykprosenten har vært rundt 40. Våren 2023 var strykprosenten derimot over 40, noe som er betydelig høyere enn vårsemestrene de to foregående årene og det høyeste som er registrert noe semester i perioden fra 2020. I tillegg påvirkes gjennomsnittet de ulike semestrene av at UiA, som normalt sett har lav strykprosent, har gått over til å ha eksamen om høsten. På GLU 5–10 var andelen som strøk høsten og våren 2023 henholdsvis 23 og 21 prosent. Dette er om lag på det nivået andelen har ligget de fleste av de foregående semestrene.

Som omtalt i fjorårets tilstandsrapport (HK-dir, 2023d), gjorde NOKUT i 2023 en analyse der konklusjonen er at studentenes forkunnskaper forklarer mye av variasjonen i karakterer på GLU 5–10 og en noe mindre andel av variasjonen i karakterer på GLU 1–7. Forkunnskaper vil her si gjennomsnittskarakter, studieretning, matematikkarakterer og type matematikk fra videregående skole. Variasjonen i karakterer på nasjonal deleksamen mellom ulike studiesteder er størst for GLU 1–5, men studentenes forkunnskaper forklarer to tredjedeler av denne variasjonen (Bråten & Haakens, 2023).

Indikatoren studiepoeng per faglig årsverk er ett mål på sammenhengen mellom institusjonenes ressursmessige innsats og omfanget av utdanningen innsatsen gir. Dette er imidlertid ikke uten videre et effektivitetsmål, variasjonene reflekter i stor grad de ulike institusjonenes faglige profil.

Figur 5.11 viser antall studiepoeng per faglig årsverk for sektoren samlet i perioden 2014–2023, mens tabell V5.5 viser utviklingen på institusjonsnivå. Det har vært en jevn nedgang gjennom perioden for sektoren samlet, med unntak av pandemiårene 2020 og 2021 med spesielt høye studenttall. For perioden 2014–2023 er nedgangen i studiepoeng per faglig årsverk på 12 prosent for sektoren som helhet. Hva ligger bak denne nedgangen? Antall studiepoeng per registrerte student har vært svært stabilt de siste ti årene. Både i 2014 og 2023 genererte hver registrert student i gjennomsnitt 41,7 studiepoeng (V1.4 og V5.4). En viktig bakgrunn for nedgangen er at tallet på faglige årsverk i sektoren siste ti år har økt mer enn tallet på studenter (vekst på henholdsvis 29 og 17 prosent fra 2014 til 2023).

I tillegg er utviklingen preget av at mange institusjoner i denne perioden har styrket forskningsvirksomheten, framfor alt nyere universiteter og høyskoler. Blant de større institusjonene ser vi den sterkeste nedgangen i antall studiepoeng per faglig årsverk siste ti år ved UiS (33 prosent nedgang), HINN (31 prosent), NU (29 prosent), USN (29 prosent), HVL (23 prosent) og UiA (22 prosent). Dette er institusjoner som over tid har kanalisert økte ressurser i retning av FoU, og utviklingen kan leses av i endringer i kompetanseprofil (se kapittel 9.2) og vitenskapelig publisering (V8.1).

Ser vi på de aller siste årene, skiller HINN seg ut med en nedgang på hele 28 prosent siden 2020. Dette har vært en ønsket utvikling for institusjonen:

For andre institusjoner har endringene i tiårsperioden vært mindre, og det er heller ikke alle som har hatt nedgang. Eksempelvis gikk antall studiepoeng per faglig årsverk ved UiO ned med 15 prosent i perioden, mens det økte med 18 prosent ved UiB. Av store institusjoner var det ellers bare NMBU og HK som hadde økning mellom 2014 og 2023.

Utviklingen i sektoren siste ti år, gjør at forskjellene mellom institusjonene har blitt mindre. Tallene for 2023 i V5.5 viser likevel at hovedmønsteret består. De private institusjonene BI og HK skiller seg ut med svært høye tall, begge ligger mer enn 400 prosent over gjennomsnittet for sektoren. Av de store statlige institusjonene har BOTT-universitetene^[58] og NMBU de laveste tallene, og høyskoler og nyere universitet de høyeste.

Studentenes tilfredshet med studiene er blant de faste indikatorene i NOKUTs Studiebarometeret. Overordnet sett uttrykker studentene tilfredshet med studieprogrammet de går på, og svarene har vært stabile over tid. I 2022 var studentene noe mindre fornøyde enn i tidligere år, og nedgangen var preget av at færre valgte de to mest positive svarkategoriene. I 2023 var resultatene tilbake til nivået vi så i årene før 2022 (NOKUT, 2024). Av utdanningstypene skiller lektor- og grunnskolelærerutdanningene seg negativt ut med klart mindre tilfredse studenter enn andre utdanningstyper. Også dette har vært stabilt over tid, noe som er uheldig med tanke på utfordringene med rekruttering til lærerutdanningene. Det må samtidig understrekes at også i disse utdanningene er flesteparten av studentene tilfredse med studieprogrammet. Tabell V5.25 viser studentens tilfredshet innenfor ulike utdanninger. Mest tilfredse i 2023 var studentene innenfor fagområdene filosofi, geologi og arkeologi.

Figur 5.12 viser studentenes uttrykte tilfredshet med studieprogrammet på institusjonsnivå. For alle de tre institusjonstypene i figuren er det mer spesialiserte institusjoner som har høyest skår for tilfredshet med studieprogrammene. De største institusjonene er i stor grad med på å forme det nasjonale gjennomsnittet.