Tilstandsrapport for høyere utdanning 2026

Forskerutdanningen utgjør en viktig del av rekrutteringsgrunnlaget for norsk forskning, høyere utdanning og samfunnsutvikling. Kapittelet inneholder statistikk om avlagte doktorgrader fordelt på fagområder, institusjoner og doktorandenes geografiske bakgrunn. I tillegg vises utviklingen i nye doktorgradsavtaler ved universiteter og høyskoler.

Flere avlagte doktorgrader – færre nye doktorgradsavtaler

2025 var andre år på rad med et rekordhøyt antall avlagte doktorgrader. I 2025 ble det avlagt 1 878 doktorgrader. Figur 14.1 viser en relativt jevn økning, men med pause i veksten i perioden 2021–2023. Utviklingen ville trolig vært jevnere uten Covid-19-pandemien, med de store konsekvensene den hadde (Solberg et al., 2021).

I 2025 ble 53 prosent av doktorgradene avlagt av kvinner. Kjønnsbalansen har vært relativt stabil de siste årene, med et svakt flertall av kvinner. Over hele tiårsperioden ser vi likevel en endring. I 2016 var det fortsatt noen flere menn enn kvinner som avla doktorgrad. Tall fra Eurostat for 2022 viser at kjønnsfordelingen i Norge var omtrent den samme for de nordiske landene. Sverige hadde imidlertid et flertall av menn med 53 prosent. For EU-landene samlet var menn i flertall med 52 prosent (Eurostat, 2026).

Mens antallet avlagte doktorgrader øker, har antallet nye doktorgradsavtaler gått ned de siste årene, se Figur 14.2. Antallet nye avtaler økte relativt jevnt fram mot 2021, men deretter har trenden snudd. Sammenliknet med toppåret 2021 var antallet nye doktorgradsavtaler 21 prosent lavere i 2024. Antallet var også lavere enn i 2015, og dermed det laveste antallet de siste ti årene. Nedgangen i nye avtaler vil vises igjen i antall avlagte grader i årene som kommer.

Foreløpig har ikke nedgangen i antall nye doktorgradsavtaler ført til noen stor nedgang i det totale antallet personer som er i doktorgradsutdanning samlet, se Figur 14.2. Antallet økte betydelig hvert år fram mot 2022, men har deretter vært relativt stabilt omkring 12 000. 2024 var det første året med nedgang, men reduksjonen var marginal.

På grunn av rapporteringspraksis er tallene for inngåtte avtaler i 2025 ikke komplette, så vi kan foreløpig ikke si med sikkerhet om utviklingen fortsetter i 2025. Tallene for vårsemesteret kan imidlertid tyde på videre nedgang. Antall nye doktorgradsavtaler våren 2025 (665) er lavere enn våren 2024, og det laveste nivået siden 2012.

Forholdstallet mellom antall aktive doktorgradsavtaler og årsverk i stillinger med førstekompetanse sier noe om veiledningskapasiteten i sektoren. Målt slik har veiledningskapasiteten hatt en svakt stigende tendens de siste ti årene, og økt fra 1,1 årsverk med førstestillingskompetanse per doktorgradsavtale i 2016 til 1,2 årsverk i 2025. Se kapittel 18 for statistikk om ansatte ved universiteter og høyskoler.

Ikke alle ph.d.-kandidater er stipendiater, og andelen ph.d.-kandidater som er i stipendiatstilling, har sunket noe over tid. I 2025 var om lag 70 prosent av de som hadde en aktiv doktorgradsavtale, tilsatt i stipendiatstilling, mens andelen var 62 prosent i 2023 (Norges forskningsråd, 2025, kap. 3.4). Se Indikatorrapporten for mer informasjon om stipendiater.

Fordelingen av nye doktorgradsavtaler på fagområder har endret seg gjennom den siste tiårsperioden. Figur 14.3 viser at forskjellen mellom de største fagområdene har minsket. Særlig har de matematisk-naturvitenskapelige fagene hatt en tydelig nedgang etter toppåret i 2021, mens teknologi og medisin har holdt seg mer stabile, slik at de tre fagområdene var omtrent jevnstore i antall nye doktorgradsavtaler i 2024.

Figur 14.4 viser hvor stor andel av befolkningen mellom 25 og 34 år som har doktorgrad i en rekke europeiske land. Ser vi på de nordiske landene, kommer Norge på nivå med Finland, noe bak Sverige og klart bak Danmark. Sveits skiller seg fra alle andre land med langt flere doktorgradsutdannede i den definerte aldersgruppen. Det at Norge har en relativt lav andel i denne aldersgruppen, kan blant annet henge sammen med at norske studenter og doktorander har relativt høy alder i internasjonal sammenheng.

NTNU og UiO har mer enn halvparten av alle doktorgrader

Det er som tidligere stor forskjell mellom institusjonene i antall avlagte doktorgrader. Figur 14.5 viser antall avlagte doktorgrader per institusjon for 2019 og 2025. NTNU og UiO skiller seg særlig ut, og stod for litt mer enn halvparten av alle avlagte doktorgrader i 2025. NTNU hadde en kraftig økning fra 2019 til 2025, og stod alene for mer enn 40 prosent av veksten i perioden. UiO, derimot, er sammen med UiB eneste institusjon med færre avlagte doktorgrader i 2025 enn i 2019, selv om nedgangen er liten. Ved UiB ble det avlagt litt over 200 doktorgrader i 2025, noe som er tredje flest.

Veksten ved nyere universiteter og høyskoler er uttrykk for oppbygging av forskningskapasitet. Eksempelvis økte HVL fra nesten ingen doktorgrader i 2019 til 30 i 2025. Andre institusjoner som har økt mye både i andel og antall, er UiS og OsloMet, der det ble avlagt henholdsvis 94 og 69 doktorgrader i 2025, mot 62 og 36 i 2019.

Veksten vi så i antall avlagte doktorgrader de to siste årene, har kommet i medisin og helsefag, samfunnsvitenskap og matematikk og naturvitenskap.

Figur 14.6 viser utviklingen i antall avlagte doktorgrader per fagområde fra 2016 til 2025. Medisin- og helsefag har gjennom hele perioden hatt det høyeste antallet avlagte doktorgrader, mens teknologi skiller seg ut med den sterkeste veksten over perioden. På dette fagområdet økte antallet betydelig fram mot 2023, mens det deretter har flatet ut.

Også samfunnsvitenskap har vokst mye, og framfor alt de siste to årene. I 2025 ble det avlagt 444 doktorgrader på fagområdet, mens det i perioden 2018 til 2022 ble avlagt i overkant av 350 doktorgrader i samfunnsvitenskap per år. I 2025 var samfunnsvitenskap med god margin det nest største fagområdet målt i antall avlagte doktorgrader.

Den sterkeste veksten de siste tre årene finner vi i matematikk og naturvitenskap, men antallet avlagte doktorgrader ligger i 2025 likevel ikke vesentlig over nivået i 2017. Humaniora hadde synkende antall doktorgrader fra 2016 til 2021, men ligger noe høyere de to siste årene.

Figur 14.7 viser forekomsten av kandidater med doktorgrad innenfor Matematisk-naturvitenskapelige og tekniske fag i aldersgruppen 25–34 år. Tallene fra Eurostat tilsier at Danmark og Finland ligger henholdsvis 30 og 20 prosent over Norge, mens Sveits skiller seg også her kraftig ut, med særlig mange doktorgradsutdannede innenfor disse fagområdene.

Svak nedgang i andelen utenlandske statsborgere

Utenlandske statsborgere har en stor plass i norsk forskerutdanning. Fra 2016 til 2021 økte andelen utenlandske statsborgere fra 38 til 44 prosent. Høyere enn dette har andelen imidlertid ikke steget. Også i 2023 var andelen 44 prosent, mens den har vært noe lavere de siste to årene, med 41 prosent i 2025.

Innslaget av utenlandske statsborgere varierer mye mellom fagområdene, se Figur 14.8. Færrest utenlandske statsborgere finner vi på det største fagområdet, medisin og helsefag. Der har andelen utenlandske statsborgere sunket markant, fra 32 prosent i 2021 til 18 prosent i 2025. Innen tre av fagområdene er utenlandske statsborgere i flertall, det gjelder teknologi (66 prosent), matematikk og naturvitenskap (56 prosent) og landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin (54 prosent). Det sistnevnte fagområdet har såpass få doktorgrader at andelen kan variere sterkt mellom år.

Også for humaniora og kunstfag er det store årlige svingninger på grunn av forholdsvis lave tall, men tendensen de siste ti årene går klart i retning av økt andel utenlandske statsborgere. I 2025 var andelen rekordhøye 47 prosent.

For samfunnsvitenskap har andelen utenlandske statsborgere endret seg relativt lite de siste ti årene. Andelen var 38 prosent i 2016, og 41 prosent i 2025.

Flertallet av de utenlandske doktorandene i 2025 kom fra land i Europa utenom Norden (44 prosent) og Asia (32 prosent), se Figur 14.9. Denne fordelingen har endret seg noe de siste ti årene ved at en litt større andel av doktorandene kommer fra Europa, og en noe lavere andel fra Asia. I 2016 kom 40 prosent fra Europa utenom Norden, og 30 prosent fra Asia.

Stabilt nivå på gjennomføring i doktorgradsutdanningen

14.1 viser at om lag to tredeler av doktorgradskandidatene fullfører innen seks år. Dette gjennomføringsmålet er ikke justert for permisjoner eller andre opphold. For kullet som ble tatt opp i 2019, var gjennomføringsandelen 64,1 prosent. Andelen har vært relativt stabil over tid, men de to siste årene har de laveste andelene i de sju årene tabellen omfatter.

Det er samtidig tydelige forskjeller mellom institusjonene. Blant de største universitetene har NTNU en gjennomgående høy gjennomføringsandel (72,0 prosent i 2025), fulgt av UiB (70,4 prosent). UiO ligger noe lavere, med 63,3 prosent i 2025.

Institusjoner med færre doktorgradskandidater har større variasjon. For eksempel har INN svingt fra 86 prosent i 2020 til 40 prosent i 2025. Universitetet i Sørøst-Norge har en markant nedgang til 37,7 prosent i 2025.

Tabellen tyder på at gjennomføringen er svakere ved private institusjoner enn ved statlige, men antallet kandidater ved private institusjoner er svært lavt. Private institusjoner tok opp kun 38 kandidater i 2019, og per 2025 hadde 45 prosent av disse disputert.