Tilstandsrapport for høyere utdanning 2026

Oppsummert viser årets tilstandsrapport en sektor med et rekordhøyt antall studenter og fortsatt vekst i fleksible utdanningstilbud, samtidig som økonomiske rammer og bemanningssituasjonen er blitt strammere. Antallet rekrutteringsstillinger og nye doktorgradsavtaler har gått ned, mens utviklingen i retning økt forskerkompetanse blant de faglig ansatte fortsetter. Utviklingen varierer betydelig mellom institusjonene, og reflekterer både ulike profiler, strategiske prioriteringer og regionale forutsetninger. Samtidig blir institusjonslandskapet mer sammensatt: etablerte forskjeller mellom institusjonstyper vedvarer, men suppleres av nye skillelinjer knyttet blant annet til fleksible utdanningsformer og arbeidsdeling mellom statlige og private aktører.

Institusjonslandskapet

Norge har et mangfoldig landskap av institusjoner innen høyere utdanning, bestående av både statlige og private aktører. Per 2026 omfatter de statlige institusjonene under Kunnskapsdepartementet elleve universiteter, fire høyskoler og seks vitenskapelige høyskoler. I tillegg kommer institusjoner underlagt Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet.

Blant de private institusjonene finnes det per 2026 tre vitenskapelige høyskoler og ni akkrediterte høyskoler. I tillegg kommer flere institusjoner med akkrediterte studietilbud. Som hovedregel er det private høyskoler med institusjonsakkreditering som mottar statstilskudd.

Tilstandsrapporten omfatter primært de statlige institusjonene under Kunnskapsdepartementet samt private institusjoner som mottar statstilskudd. Dette danner utgangspunkt for datautvalg og analyser.

På tvers av institusjonskategoriene viser årets tilstandsrapport at norsk høyere utdanning fortsatt er preget av historisk etablerte skillelinjer. Forskjeller i roller og oppgaver mellom disiplinorienterte breddeuniversiteter, profesjonsrettede universiteter og høyskoler, samt faglig spesialiserte institusjoner, kjennetegner fortsatt sektoren (HK-dir, 2022).

Disse skillelinjene kommer til uttrykk på flere av de områdene som er belyst i rapporten. Forskjellene viser seg blant annet i institusjonenes utdanningsprofil, med variasjon i fagområde, forekomst av videreutdanning, fleksible utdanningstilbud og studentmobilitet. Tilsvarende mønstre finner vi i statistikken om forskning og forskerutdanning, ekstern finansiering og ansattes kompetanseprofil.

Rapporten legger til rette for sammenlikninger mellom institusjoner på ulike indikatorer og områder. Slike sammenlikninger må imidlertid tolkes i lys av institusjonenes profiler og samfunnsoppdrag. Ulikheter uttrykker derfor ikke bare variasjon i kvalitet eller måloppnåelse, men også forskjeller i rammebetingelser, prioriteringer og faglig innretning.

Det er likevel betydelig variasjon innenfor hovedgruppene av institusjoner. Institusjoner har i større eller mindre grad videreutviklet sine profiler over tid, både innen utdanning og forskning.

Sammen med de etablerte skillelinjene ser vi også konturene av nye. Veksten i fleksible utdanninger, som deltids-, nett- og samlingsbaserte tilbud, har vært betydelig de siste årene, men er ujevnt fordelt mellom institusjonene. Særlig de profesjonsrettede institusjonene har mange studenter på slike utdanninger, men det er betydelig forskjell også mellom disse institusjonene. Forskjellene reflekterer blant annet ulike regionale forutsetninger og behov, men kan i noen tilfeller også være uttrykk for en faglig arbeidsdeling.

Parallelt med disse utviklingstrekkene har de private institusjonene samlet sett vokst. Flere private institusjoner har posisjonert seg innenfor fleksible utdanningsformer, som nett- og deltidsstudier, og i fagområder med høy etterspørsel. Private institusjoner har også vist evne til rask oppskalering av studietilbud, med store studentvolum på kort tid. Dette forsterker bildet av et institusjonslandskap i endring.

Utviklingstrekk i høyere utdanning

Det har aldri blitt tatt opp flere studenter på gradsutdanninger enn i 2025, og særlig har opptaket til 2-årige masterutdanninger økt. På dette gradsnivået har det vært en økning for alle fagfelt bortsett fra humanistiske og estetiske fag, der vi ser en nedgang for femte året på rad. Opptaket til bachelorutdanninger er fremdeles lavere enn det var under Covid-19-pandemien. Vi ser likevel en klar økning fra 2024, noe som i første rekke skyldes en stor vekst på sykepleieutdanningen. Også på 5-årige masterutdanninger var opptaket i 2025 klart høyere enn året før, men lavere enn det var under pandemien. Veksten det siste året har her i hovedsak kommet på grunnskolelærerutdanningene. Felles for både sykepleie- og grunnskolelærerutdanningene er at de har hatt spesielle opptakskrav som ble fjernet fra hovedopptaket i 2025. På grunnskolelærerutdanningene har det i 2025 blitt tatt opp mange studenter med lave karakterer fra videregående opplæring. En tilsvarende utvikling har i mindre grad funnet sted på sykepleieutdanningen.

Andelen studenter som studerer på nett, samlingsbasert eller på deltid, fortsetter å øke. Blant studenter som tar videreutdanning, er det mindre enn 10 prosent som tar en fulltidsutdanning med fysisk oppmøte på campus. Blant studenter som ble tatt opp på bachelorprogram i 2025, var det 13 prosent som begynte på en fleksibel utdanning. Det finnes fleksible tilbud på en rekke ulike bachelorutdanninger, men konsentrasjonen er sterkest på økonomi og administrasjon, sykepleie og barnehagelærerutdanning. Disse har til sammen 40 prosent av de opptatte studentene på fleksible utdanninger. Mange institusjoner har fleksible tilbud på de største profesjonsutdanningene. Dette gjelder både høyskoler og nyere universiteter, som i hovedsak har et regionalt nedslagsfelt. I tillegg har en del institusjoner utviklet et tilbud av rent nettbaserte utdanninger, og da særlig innen økonomiske og administrative fag. Enkelte institusjoner tilbyr også helt nettbaserte bachelorgrader i for eksempel historie, religion, psykologi og spesialpedagogikk.

Frafallet økte noe for kullene som begynte å studere under Covid-19-pandemien (2020 og 2021), men har gått ned igjen for 2022-kullet. Andelen av 2022-kullet som gjennomførte en bachelorgrad på normert tid, var noe høyere enn de to foregående kullene, men er fremdeles lavere enn for kullene som begynte å studere i 2018 og 2019. Forskjellene i utvikling mellom ulike fagfelt er spesielt store det siste året. Helse-, sosial- og idrettsfag og Lærerutdanninger og pedagogikk er de eneste utdanningene med nedgang i andelen som har gjennomført på normert tid. Dette skyldes en nedgang på sykepleie- og barnehagelærerutdanningene. På alle andre fagfelt har det vært en økning i gjennomføring på normert tid på bachelornivå. For 2-årig master har det vært en økning i gjennomføring på normert tid på samtlige fagfelt. Gjennomføringsandelen på rent nettbaserte utdanninger er lavere enn for andre utdanninger. Bare litt over en firedel av bachelorstudentene på nettutdanninger gjennomfører på normert tid, og to år etter normert tid har fremdeles bare litt over en tredel gjennomført.

Det har aldri blitt uteksaminert flere fra gradsgivende studier enn i 2025, og den største økningen de siste årene har skjedd for 2-årige mastergrader. Antallet uteksaminerte med bachelorgrad har også gått opp det siste året, men er fremdeles lavere enn i 2023, da det rekordstore 2020-kullet hadde normert uteksaminering. Den største økningen i antall uteksaminerte fra gradsgivende grunnutdanninger^[2] har det siste året kommet innen Naturvitenskapelige og tekniske fag. Her ser vi nå resultatene av sterkt økende opptaks- og gjennomføringstall på informasjons- og datateknologi de siste årene. Det største fallet har kommet på fagfeltet Lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk. For de ulike enkeltutdanningene skyldes dette i ulik grad fallende opptakstall og lavere gjennomføring, i tillegg til at svært få ble uteksaminert fra faglærerutdanningen i 2025 som følge av omleggingen til 5-årig utdanning. For 2-årige masterutdanninger er den største endringen en kraftig økning i antall uteksaminerte fra Helse-, sosial- og idrettsfag.

Økonomiske og menneskelige ressurser

Utviklingen i økonomiske og menneskelige ressurser peker mot en sektor med strammere økonomiske rammer. Etter toppåret under pandemien har den samlede finansieringen av universiteter og høyskoler gått reelt ned. Nedgangen fortsatte fra 2024 til 2025. Statstilskuddet er fortsatt den klart viktigste inntektskilden, men nivået er lavere enn tidligere når det justeres for prisvekst. Nedgangen må ses i sammenheng med varslede kutt som ledd i utfasingen av ekstraordinær ressurstilførsel under Covid-19-pandemien (Oslo Economics & NIFU, 2025, s. 10).

De forskjellige formene for ekstern finansiering har utviklet seg ulikt. Inntektene fra Forskningsrådet har falt, mens EU-midler har økt over tid. Veksten er i stor grad konsentrert til de mest forskningstunge institusjonene. For sektoren samlet utgjør EU-finansieringen fortsatt en begrenset andel av inntektene. Samtidig har inntekter fra øvrige bidrags- og oppdragsfinansierte aktiviteter vokst, både reelt og relativt, og var i 2025 større enn inntektene fra Forskningsrådet. Også disse midlene kommer i stor grad fra offentlige kilder. Samlet innebærer dette en viss forskyvning i finansieringsgrunnlaget, samtidig som det økonomiske handlingsrommet har blitt trangere.

Utviklingen i forskerutdanningen og tallet på årsverk i FoU må ses i lys av de økonomiske rammene. Antall avlagte doktorgrader økte kraftig i 2024, og økte noe også i 2025. Flertallet av doktorandene var kvinner, slik det har vært de siste årene. Samtidig har antallet nye doktorgradsavtaler falt betydelig siden 2021, noe som varsler færre avlagte doktorgrader årene framover. Utenlandske statsborgere står for en stor andel av doktorgradene, særlig innen teknologi og naturvitenskap, selv om andelen har gått noe ned de siste årene. Det er betydelige forskjeller i volum og gjennomføring mellom fagfelt, og også mellom institusjoner.

Også utviklingen i bemanning blir påvirket av en strammere ressurssituasjon. Antall årsverk i sektoren har gått ned de siste årene, særlig fra 2023 til 2025, blant annet som følge av færre rekrutteringsstillinger. Samtidig har kompetansenivået økt, med en høyere andel ansatte i førstestillinger og flere i professor- og førsteamanuensisstillinger. Målt opp mot studenttallet økte bemanningen i faglige stillinger fram til 2023, men har deretter gått noe tilbake, og var i 2025 på sitt laveste nivå siden 2017. Det er imidlertid betydelige forskjeller mellom institusjonene, både som følge av ulike profiler og ulik utvikling i studenttall.

Når det gjelder kjønnsbalanse, er det overordnet et lite flertall av kvinner i undervisnings-, forsknings- og formidlingsstillinger. Det er imidlertid betydelige forskjeller mellom stillingskategorier. Kvinneandelen er høy i lektorstillinger og blant stipendiater. Bildet er mer balansert for førsteamanuensis, dosent og postdoktor. I professorstillinger er det fortsatt et klart flertall av menn, med 61 prosent. Forskjellen er imidlertid redusert over tid, og kvinneandelen blant nyutnevnte professorer har de siste årene vært omkring eller litt over 45 prosent. Endringer i toppstillinger skjer likevel gradvis, blant annet som følge av lange kvalifiseringsløp og lite utskifting i stillingene.

Andelen midlertidige ansatte har gått betydelig ned det siste tiåret. For stillinger finansiert over grunnbudsjettet er andelen i 2025 lavere enn i arbeidsmarkedet som helhet. Midlertidighet er likevel fortsatt utbredt i eksternt finansierte stillinger, selv om også denne andelen har falt. Vi må imidlertid ta forbehold om at midlertidighet i sektoren ikke alltid blir målt presist. Ulike finansieringsformer og organisering av arbeidet, blant annet knyttet til eksterne prosjekter, kan påvirke hvordan stillinger klassifiseres. Formelle ansettelsesforhold gir derfor ikke alltid et fullstendig bilde av faktisk jobbsikkerhet for den ansatte (HK-dir, 2024, kap. 9.5).