Tilstandsrapport for høyere utdanning 2026

Studiepoeng per faglig årsverk belyser forholdet mellom utdanningsaktiviteten ved institusjonene og de faglige personalressursene som står til rådighet. I dette kapittelet presenterer vi utviklingen siste år og over tid, både for sektoren samlet og på institusjonsnivå. Kapittelet gir dermed et overordnet bilde av hvordan omfanget av utdanning utvikler seg i relasjon til fagstabens størrelse.

I 2025 er det samlet sett produsert 495 studiepoeng per faglige årsverk i sektoren. Det tilsvarer en utdanningsaktivitet på om lag 8,25 normerte heltidsstudenter (heltidsekvivalenter) per faglige årsverk. Dermed er antallet studiepoeng per faglige årsverk tilbake på samme nivå som for ti år siden, etter et svakt fall i årene fram mot 2023. Pandemiårene 2021 og 2022 skiller seg riktignok noe ut i tidsserien med en forbigående vekst (Figur 19.1).

Veksten de siste to årene tilsvarer en økning i utdanningsaktiviteten på om lag 0,75 normerte heltidsstudenter per faglig årsverk. Utviklingen må ses i sammenheng med at antall faglige årsverk i sektoren har gått tilbake (se kapittel 18), særlig innenfor rekrutteringsstillinger. Samtidig har studentbefolkningen vokst med over 10 000 studenter de siste to årene (se kapittel 4), og med den også antallet avlagte studiepoeng. Den totale økningen i studiepoeng er tre prosent de siste to årene (se V2.18). Antall studiepoeng per student har derimot gått ned år for år siden toppåret 2020, og er nå tilbake på 2019-nivå, det vil si siste år før Covid-19-pandemien.

Det er stor variasjon mellom lærestedene i antallet studiepoeng per faglig årsverk. Institusjonenes verdi må imidlertid ikke tolkes som høyere eller lavere kvalitet, produktivitet eller måloppnåelse. Indikatoren er et strukturelt mål som belyser tyngdepunktet mellom utdanningsaktivitet og faglige personalressurser, og reflekterer i stor grad institusjonenes oppgaveprofil og balansen mellom utdanning og forskning.

Figur 19.2 rangerer de statlige institusjonene etter studiepoeng per faglig årsverk i 2025. Institusjonene med høyest verdi har gjennomgående et tydelig utdanningsoppdrag, relativt sett lite forskningsintensive profiler sammenliknet med breddeuniversitetene, samt mange profesjons- og praksisnære utdanninger. Dette gjelder både statlige høyskoler (HiØ, HVO, HVL), nye universiteter (INN, UiA, USN, OsloMet) og vitenskapelige høyskoler med undervisningstyngde (NHH, HiM).

Læresteder med lav verdi på indikatoren har i større grad disiplinutdanninger og mange små emner med lav studenttetthet, samt høyt omfang av forskerutdanning og eksternfinansiert FoU som ikke er knyttet til undervisning og studiepoengproduksjon. Dette gjelder blant annet de store breddeuniversitetene som UiO, UiT, UiB og NTNU. Også flere små, spesialiserte institusjoner har lave verdier på indikatoren, men av til dels andre årsaker. Ved de kunstfaglige høyskolene KHiO, AHO og NMH henger nivået i stor grad sammen med ressurskrevende undervisningsformer med utstrakt én‑til‑én‑undervisning og svært små studentkohorter. For SH er lave verdier i større grad knyttet til institusjonens særskilte språk‑ og samfunnsoppdrag rettet mot en begrenset målgruppe, noe som gir små studentvolum, mange små emner og et avgrenset rekrutteringsgrunnlag.

VedleggsV19.1 viser utviklingen for institusjonene de siste ti årene. I løpet av perioden har forskjellene mellom de statlige institusjonene samlet sett blitt mindre. Selv om endringene for det meste er moderate, og følger etablerte strukturelle skillelinjer i sektoren, er det enkelte institusjoner som skiller seg ut. Blant de statlige lærestedene gjelder dette særlig NU, som siden fusjonen og overgangen til universitet i 2016 har falt med 28 prosent på indikatoren. Endringen kan blant annet ses i sammenheng med en målrettet styrking av institusjonens forskningsaktivitet, med oppbygging av ph.d.- programmer, flere ansatte i førstestillinger og økt FoU‑innsats, samtidig som har NU hatt en nedgang i studenttallet på 4 prosent i perioden.

Også INN har falt betydelig, først og fremst i årene 2020–2023, noe som peker mot kraftige strukturelle tilpasninger, blant annet knyttet til arbeidet med universitetsstatus. Til tross for dette ligger INN stadig høyest av de statlige institusjonene, med 688 studiepoeng per faglig årsverk i 2025.

De private høyskolene produserer samlet nær tre ganger så mange studiepoeng per faglig årsverk som de statlige lærestedene. I 2025 ble det avlagt 1 285 studiepoeng per faglig årsverk ved de private institusjonene, mot 439 ved de statlige, se vedleggsV19.1. Forskjellen reflekterer i hovedsak systematiske ulikheter i oppgaveprofil og organisering mellom de to institusjonsgruppene. Private høyskoler har gjennomgående mer undervisningsintensiv virksomhet, begrenset FoU‑aktivitet og i liten grad nasjonalt sektoransvar for fag og disipliner.

Figur 19.3 viser at de private institusjonene har et langt større spenn i studiepoeng per faglig årsverk enn de statlige. Tre høyskoler skiller seg ut med særlig høye verdier. Dette gjelder både BI og HK, som til sammen har nær tre av fire studenter i de private institusjonene. Begge karakteriseres av store studentkull og studieprogrammer med felles undervisning, noe som legger til rette for lavere undervisertetthet per student. I tillegg gjelder det BAS, som har verdier mange ganger høyere enn det sammenlignbare læresteder har, både i privat og statlig del av sektoren. BAS benytter i stor grad undervisere på deltid og engasjement, noe som i begrenset grad inngår i beregningsgrunnlaget for faglige årsverk i DBH.^[47] Slik sett kan verdien på indikatoren for studiepoeng per faglige årsverk for BAS framstå som kunstig høy.

Mellom de øvrige private høyskolene er variasjonen i studiepoeng per faglig årsverk moderat og mer lik fordelingen i statlig sektor. De private kunstfaglige høyskolene BDM og HFDK ligger i 2025 lavere enn samtlige av de statlige kunstfaglige høyskolene NMH, AHO og KHiO.

Generelt reflekterer institusjonsplasseringene i Figur 19.2 og Figur 19.3 hvor uensartet både den private og statlige delen av universitets- og høyskolesektoren er. Den private delen spenner fra svært små og faglig smale institusjoner som HFDK og HGUT, med henholdsvis 16 og 23 registrerte studenter i 2025, til store og brede høyskoler som BI og HK, med henholdsvis 22 500 og 15 000 studenter. Også innen statlig sektor er variasjonen betydelig, fra SH med 187 studenter til NTNU med 43 500. Målt i absolutt antall studenter har den statlige delen av UH‑sektoren det største spennet, fra svært små institusjoner til landets største universitet.

Overordnet kan vi si at skillelinjene mellom institusjonene følger mange av de samme mønstrene som vi ser for flere andre indikatorer i denne rapporten, og kan forstås i lys av institusjonenes ulike roller i sektoren.